HVA ER EN KLASSIKER? (28.12.12 )
Kåringen av tolv norske tegneserieklassikere i Pondus nr. 12/2012 er verdt minst én kommentar. Og kanskje en debatt?
2012 har vært et meget godt tegneserieår her hjemme. En rekke spennende utgivelser har dukket opp i både blad- og bokhyller hos forhandlerne, og den nye innkjøpsordningen gir optimisme for fremtiden hos både serieskapere, forlag og lesere.
En av årets mest interessante tegneserieutgivelser her på berget kommer ikke til å bli nominert til verken Sproingprisen eller Brageprisen. Like fullt er Pondus nr. 12/2012 en bauta. Som Serienett meldte tidligere denne måneden, har Pondus-redaksjonen kåret tolv norske tegneserieklassikere. Men ikke nok med det: Tegneseriebladet presenterer også utdrag fra disse tegneseriene. Det skal Egmont Serieforlaget ha mye ros for. En ting er å lage en liste, men å gi Pondus-leserne smakebiter fra tegneserieklassikerne er helt riktig. Forhåpentligvis får noen av Pondus-bladets lesere sansen for noen av kåringens tegneserieklassikere, slik at forlag og serieskapere får mersalg. Tegneseriene på listen bør få større oppmerksomhet i samfunnsbildet.
Bakgrunnen for kåringen var utgivelsen av oppslagsverket «Norske klassikere» tidligere i høst, der man prøvde å omtale alt av norsk innen film, bøker, musikk, radio- og fjernsynsprogrammer som fortjente å bli kalt «en klassiker». På bokens 500 sider var det kun fem tegneserier som var nevnt, og det fikk Pondus-redaksjonen til å lage en egen tegneserieklassikerkåring. Juryen som tok seg av kåringen bestod av Berit Petersheim (faglig leder ved Serieteket), Erle Marie Sørheim (skribent og anmelder i Dagbladet), Harald Fossberg (journalist og anmelder i Aftenposten), Morten Harper (forfatter og serieekspert) og Walter Wehus (anmelder i Bergens Tidende).
Serienett fikk med rette kritikk da vi hevdet at dette var en kåring av Norges beste tegneserier. Juryen har kåret tolv norske tegneserieklassikere. Men bør det være et skille mellom de beste, norske tegneseriene og klassiske, norske tegneserier? Er det kun kvalitet som skal telle i en klassikerkåring, eller skal man ha andre kriterier?
Til kåringen i Pondus nr. 12/2012 har man valgt å ta utgangspunkt i begrepet klassiker. Men hva betyr egentlig dette begrepet? Da begir man seg inn i semantikkens verden. Bokmålsordboken har tre definisjoner av ordet klassiker, og kanskje det er dem vi bør bruke? Siden den ene definisjonen handler om en tidsperiode, velger jeg å se bort fra den. Da står vi igjen med disse definisjonene:
1 framstående forfatter el. kunstner som har skapt verker av varig verdi
2 kunstverk som er skapt av klassiker
Dette skiller seg fra den definisjonen som brukes av utgiverne av «Norske klassikere» på bokens nettside:
Under klassikerbegrepet er det plass til både høy og lav, det ypperste av kvalitet og det vi er litt flaue for å innrømme at er norsk.
Da er vi plutselig inne i en helt annen beskrivelse av hva en klassiker kan være. Har utgiverne av boken egentlig presentert norske svisker og “guilty pleasures” over 500 sider?
Når vi ser nærmere på de tolv tegneserieklassikerne fra Pondus-kåringen, er det i mine øyne ingen tvil om at mange av disse hører hjemme på en liste over “verker av varig verdi”. Samtidig savner jeg noen tegneserieutgivelser fra serieskapere som allerede er representert på listen, og jeg føler også at utgivelser fra før 1995 har fått altfor liten plass. Det blir også litt ullent når alt som er laget av Smørbukk kalles for tegneserieklassikere. Er det slik at en tilfeldig leser skal plukke opp et hvilket som helst Smørbukk-julehefte og vite at det er en klassiker? Og hva med Pondus eller Pyton? Er det Pyton som fenomen som er en norsk tegneserieklassiker? Eller er det for eksempel Pyton nr. 2/1990? Og hva kan representere Frode Øverlis tegneserie som klassiker? En enkeltutgivelse, en historie eller en bestemt stripe?
Pondus nr. 12/2012 er en dokumentasjon av noen viktige milepæler i den norske tegneseriehistorien. Kåringen av norske tegneserieklassikere skal og bør skape debatt. Og i tillegg bør den være med på å synliggjøre tegneserien som kunstart her hjemme.
Les Egmonts pressemelding om klassikerkåringen:
http://www.mynewsdesk.com/no/pressroom/egmontserieforlaget/pressrelease/view/fordi-vi-tar-ansvar-norsk-serieklassikerkaaring-i-pondus-nr-12-822557
Les Serienetts artikkel om Pondus-kåringen av norske tegneserieklassikere:
http://www.serienett.no/article/1476/12-norske-tegneserieklassikere
Besøk nettsiden til boken «Norske klassikere»:
http://www.norskeklassikere.net/
PRINS VALIANT 1937–2012 <- Eldre | Nyere -> NORDMENN I PRAHA
Dette ble, som du henviser til, debattert under et tidligere innlegg, og jeg er enig i at kåringen er verdt en debatt (det ville den vel vært uansett). Siden forrige debatt har jeg sett nærmere på kåringen selv. Det er jo et problem at selve begrepet “klassiker” er veldig diffust, og gjerne blir brukt løst og fast i alle sammenhenger. Min egen definisjon av begrepet lyder omtrent slik: en virkelig “klassiker” er et verk som fortsetter å føles aktuelt og friskt flere år etter at det lagdes, og krever i liten grad å kontekstualiseres for nyere betraktere. Filmen “The Gold Rush” av Chaplin fra 1925 er en klassiker. Fortsatt morsom, rørende og engasjerende. En annen komiker som også var svært populær under Chaplins tid, Larry Semon, lagde derimot ingen sanne “klassikere.” Filmene hans kan nok fortsatt være morsomme for den som er litt innforstått med stumfilm, men føles veldig bundet til sin tid. Tegneserien “Krazy Kat” er en klassiker; dens evigvarende innflytelse ser bare ut til å bli større med årene. “Mutt & Jeff” av Bud Fisher er derimot ikke en klassiker, selv om den sikkert også kan være morsom i ny og ne.
Jeg er helt sikker på at min forståelse av begrepet kan diskuteres! Og jeg er enig i at en klassikerliste bør ha plass til “både høyt og lavt”; det er absolutt ikke selvsagt at den s.k. “høykulturen” under en viss periode vil framstå mer aktuell for ettertiden enn den s.k. “lavkulturen” fra samme periode. Men akkurat dette med at en klassikerkåring også bør ha plass til “det vi er litt flaue for å innrømme er norsk,” stusser jeg litt over, selv om det muligens er snakk om en spissformulering. En klassiker skal etter min mening ha tålt tidens tann. Som sagt, jeg sier ikke at jeg nødvendigvis har rett; bare at det gitte motivet for kåringen synes å gå litt imot min personlige vurdering av “klassiker”-begrepet. :) For øvrig synes jeg at det virker som en helt OK kåring, selv om det nesten alltid er slik at man selv ville byttet ut noen titler med andre.
— Sn.Smari 28. December 2012, 18:53 #
Det er ein heilt kurant definisjon av ein klassiker at den skal ha “tålt tidens tann”.Den vert nytta i skjønnlitteraturen òg. Det er eit kjenneteikn på dei aller fleste storverk i verdslitteraturen at alderen ikkje har gjort dei mindre leselege. Og mange av deira kanskje meir populære samtidige som no framstår som uleselege har ikkje told den prosessen.
Ein liten kikk på lista over nesten 80 år med Oscar-vinnere vil gi ein ei ganske god oversikt over filmar som samtida rekna som storverk men som ikkje har hatt kvalitetane til å overleve desse få tiåra.
Det er difor det alltid er suspekt å blande inn altfor ferske titlar i slike “klassikerkåringar” eller “beste nokonsinne” kåringar. Om ti år så kan vurderinga av enkelte ferske verk ha endra seg heilt, etterkvart som konteksten endrar seg.
Til dømes var ein film som Star Wars skjellsetjande innan spesialeffektar, men viss den kun hadde handla om spesialeffektane så hadde den no vore like irrelevant som eit par dusin andre “storslagne spesialeffektfilmar” som folk no ikkje gidder å bry seg med. Sjølv om dei var blockbusters når dei kom ut.
Tida gir perspektiv, heiter det. Verdt å merke seg i samband med alle slike kåringar.
— Knut Robert Knutsen 28. December 2012, 19:30 #
Klassekampen har i sitt bokmagasin på lørdag 29/12 en gjennomgang av “Tegneserieåret 2012:
De moderne mesterverkene vi fikk i tegneserieråret 2012, tok form før sjangeren nød godt av dagens annerkjennelse”.
Så spørs det om disse seriene, i det rette tidsperspektivet, i en ikke altfor fjern fremtid tåler å få betegnelsen
“ekte serieklassiker”.
— Jostein Hansen 30. December 2012, 14:11 #
Eg vil påstå at kanskje 2-3 av seriane utgitt i 2012 har det i seg å verte “norske serieklassikarar” i langsiktig perspektiv. Men ikkje fleire enn det.
Men eg kan ta feil, det kan vere at “serieklassikarane” vert nokre heilt andre enn eg trur. Det er der tidsperspektivet kjem til nytte.
— Knut Robert Knutsen 30. December 2012, 15:10 #
Begrepet “klassisk” er dessverre litt diffust for folk flest, ikke minst på grunn av “klassisk musikk” som stort sett er brukt som motstykke til “moderne musikk” eller “populærmusikk”. Dermed får “klassisk” også betydningene “gammel”, “seriøs” og kanskje “gammeldags” i tillegg til ordbokdefinisjonen.
For egen del vil en klassisk serie være noe som også fremtidige generasjoner kan sette pris på å lese, og at jeg selv kan tenke meg å lese disse igjen og igjen.
På den andre siden: En serie som ikke er tilgjengelig vil etter hvert gå i glemmeboken, selv om den skulle ha kvaliteter som tilsier at den kan bli regnet som en “klasssisk” serie. Så her kommer et nytt moment inn: Hvor mange av disse “klassikerne” vil forlagene kunne tenke seg å gi ut på nytt, om ikke i dag, så om 15-20 år eller mer…
Og ja, det er ikke et tilstrekkelig krav at serien gjenutgis, mer et moment som man gjerne kan ha i bakhodet når ferske utgivelser skal vurderes.
— Frank Flæsland 31. December 2012, 16:53 #