I SKYGGEN AV SUPERHELTENE (23.07.13 )
Superhelter fra serieverdenen er forlengs etablert som egen subsjanger i Hollywood. Men hvordan fungerer andre seriehelter i levende live?
Nyere filmhistorie har vist at superhelter egner seg bra som levende film. Men hva med de andre serieheltene? De mer ”cartoony” superheltene som er for stiliserte, for karikerte til å filmes troverdig med levende mennesker? Et stilisert og urealistisk utseende er mye av poenget og sjarmen ved mange seriefigurer. Å filmatisere disse med skuespillere av kjøtt og blod burde derfor være et håpløst prosjekt. Ikke desto mindre blir det med jevne mellomrom forsøkt, og påfunnet er eldre enn man skulle tro. Filmen om Li’l Abner, basert på Al Capps stripeserie, ble laget alt i 1940 (denne er nå i public domain, og kan ses i sin helhet på YouTube, om du skulle være interessert). 91 Stomperuds svenske forbilde 91:an Karlsson ble filmatisert første gang i 1945. Historien til filmatiserte seriehelter er lang og omfangsrik, også om vi utelukker superhelter og holder oss til det tjuende århundre. Vi skal ikke gi oss i kast med denne her og nå, men heller presentere noen av de mest kuriøse og illustrerende eksemplene på tegneserieunivers som har blitt gjort til realfilm. Samtlige har det til felles at filmskaperne gjorde en reell innsats for å gjenskape miljø og figurer fra kildematerialet, med blandete resultater.
Popeye
USA, 1980
Regi: Robert Altman
Hovedroller: Robin Williams (Skipper’n), Shelly Duvall (Olivia)
Dette er selve kroneksemplet. Hvis du har hørt om noen realfilm basert på en tegneseriestripe, så er det nok denne. Disney lagde ikke de gamle tegnefilmene, men likevel var det de som (i samarbeid med Paramount) valgte å satse penger og prestisje på å gjøre Skipper’n til en filmmusikal med levende skuespillere. De involverte var en broket forsamling: Serieskaperen og skribenten Jules Feiffer, som var en stor fan av E.C. Segars Skipper’n-striper, skrev manus. Robert Altman, som er mest kjent for å lage episodiske og ensembleorienterte komedier, hadde regien. En ung Robin Williams hadde en av sine første spillefilmroller som Skipper’n, og Shelly Duvall var Olivia. Og det må innrømmes at Williams ser ut til å kose seg i denne rollen (men det har alltid vært typisk ham), mens Shelly Duvalls fysikk og mimikk gjør henne skremmende perfekt til rollen sin. Utfra sluttresultatet vil jeg anta at Feiffer ønsket seg en filmatisering av Segars ur-Skipper’n mens Disney ønsket seg en filmatisering av de mer kjente tegnefilmene fra 30-og 40-tallet. Altmans film er et kompromiss: På den ene siden har filmen flere figurer som bare dukker opp i tegneseriene (som den jødiske grinebiteren Geezil og Olivias foretaksomme bror Castor) og foregår i Skipper’ns hjemby Sweethaven. På den annen siden går Skippern kledd i den hvite marineskjorta fra tegnefilmene gjennom det meste av filmen, og Brutus er den store skurken (noe han sjelden var i Segars historier).
Spinaten er et kompromiss i seg selv: Skipper’n MÅ jo spise en boks spinat en eller annen gang i løpet av filmen, men Feiffer og Altman prøver å utsette det så lenge som mulig. Filmens Skipper’n er sterk nok uten spinat (i likhet med Segars Skipper’n), og påstår til og med i det lengste at han ikke liker spinat!!!. Feiffer synes nok dette var dristig oppfinnsomt, men publikum var forvirret. Å gjøre filmen til en musikal virket naturlig, men det viste seg å være filmens største problem, ved siden av den ekstremt løst sammensatt historien. Koreografien er ikke-eksisterende, og Shelly Duvall har en grusom sangstemme.
Det er en myte at «Popeye» var en av tidenes største filmfiaskoer. Kritikken var mer blandet enn unisont negativ, og filmen tjente faktisk inn det dobbelte av hva den kostet. Men Disney besluttet at profitten ikke var stor nok til å veie opp for filmens dårlige rykte, og trakk den tilbake fra kinoene.
Andy Capp
UK 1988
Regi John Howard Davies
Hovedroller: James Bolam (Andy), Paula Tilbrook (Flo)
Britene har ingen tradisjon for å filmatisere tegneserier, men de har en god tradisjon for komiserier. Så før eller siden måtte noen få den ideen å lage tv-serie av Englands mest kjente stripeserie. Andy Capp ble et prestisjeprosjekt for Thames Television; manus var ved den anerkjente forfatteren Keith Waterhouse, og John Howard Davies hadde tidligere regissert Hotell i Særklasse og de tidlige episodene av Monty Python’s Flying Circus. Produksjonsteamet la seg i selen for å gjenskape Andys univers så trofast så mulig. Figurer og miljø er umiddelbart gjenkjennelige.
Både kritikere og publikum ga serien en lunken mottakelse. Muligens var problemet at den sjelden prøvde å framstå som noe mer enn tegneserien Andy Capp, bare framstilt med levende mennesker. Flere av episodene har et så løst plott som mulig, og består bare av en serie med korte, resirkulerte gags. Er det noen som husker da Christine Hope prøvde å dramatisere Nemi-striper for tv? Det fungerte ikke. Snoopy-tegnefilmene har noe av det samme problemet, i de episodene som følger handlingen i seriene for nøye. Hadde serien fokusert mer på nye historier og nye vitser, ville den kanskje fått lenger levetid enn seks episoder.
La Gran Aventura de Mortadelo & Filemon
Spania 2003
Regi: Javier Fesser
Hovedroller: Benito Pociono (Mortadelo/Clever), Pepe Viyuela (Filemon/Smart)
Suksessen med Asterix-filmene førte til en eksplosiv vekst i antallet franske spillefilmer basert på tegneserier. Vi skal snart komme innpå dem, men først en tur sør for grensa. Å filmatisere Mortadelo & Filemon, en serie vi i Norge kjenner under navn som Flipp og Flopp og senere Clever og Smart, burde være det mest umulige av alt. Den spanske serieskaperen Francesco Ibanez går Tex Avery en høy gang når det gjelder å utsette figurene sine for mest mulig sadistisk og surrealistisk vold. Ikke overraskende hadde «La Gran Aventura de Mortadelo & Filemon» det høyeste budsjettet for spesialeffekter i spansk historie. De visuelle effektene kan ikke helt måle seg med krumspringene fra tegneseriene (og som før nevnt, det er egentlig umulig), men filmen har likevel en komposisjon og stemning som er gjenkjennelig fra serien. Historien henger ikke på greip, men det gjør knapt nok serien den er basert på heller.
Sur la Piste de Marsupilami
Frankrike/Belgia 2012
Regi: Alain Chabat
Hovedroller: Alain Chabat (Geraldo), Jamel Debouzze (Camaron)
Når det gjelder fransk-belgiske serier er det faktisk få av “klassikerne” som har unngått filmatisering med levende skuespillere. I alle fall få av de seriene som den jevne nordmann kan navnet på: Asterix-filmene er nevnt, Tintin ble filmatisert alt på sekstitallet. Terence Hill insisterte på å regissere seg selv i rollen som Lucky Luke på 90-tallet, og senere fikk også Dalton-brødrene sin egen europudding-film. Iznogood-filmen fra 2005 mangler i samlingen min, men den finnes der ute et sted. Mindre kjent er det kanskje av Gaston Lagaffe – Viggo – ble filmatisert alt i 1980. Forklaringen kan være André Franquin var så misfornøyd med resultatet at han nektet filmskaperne å bruke navnet. Hva salige Franquin hadde ment om Spiralis-filmen, er ikke godt å si.
Sprint er forresten et viktig unntak fra det jeg nevnte innledningsvis; Sprint og Kvikk er da heller ikke med i denne filmen, som er mer inspirert av Batems Spiralis-album fra 80-og 90-tallet enn av Sprint & Co. Journalisten Geraldo blir tvangssendt til den sør-amerikanske republikken Palombia (en annen av Franquins oppfinnelser) for å finne et scoop, og får lokal guidehjelp av Camaron, en Fagin-aktig småkjeltring som er besatt av å bevise Spiralis’ eksistens. Gjett hvilket scoop de blir enige om. Filmens Palombia er overbevisende i all sin karikerte og campy bananrepublikk-prakt. Selve Spiralis er dataanimert, og hadde nok sett imponerende ut hvis resten av filmen var laget på samme måten. Og her er filmens problem: Visse ting ser bare ikke realistiske ut, selv med dataanimasjon, og Spiralis er et av dem.
Og bare for å slutte ringen: Fabeldyret Jeep skulle egentlig vært med Altmans Skipper’n-film, men de hadde ikke budsjett til å lage noe slikt. Kanskje var det like greit, når ikke en gang digitalanimasjon kan få et tilstrekkelig fantasifullt fantasifoster til å se virkelig ut.
Popeye og Andy Capp – The Complete Series er kjøpt inn via http://www.play.com
Edicion Especialisima La Gran Aventura de Mortadelo y Filemon ble funnet på et kjøpesenter i Alicante
Her Kommer Marsipulami er et anmeldereksemplar. Filmen blir distribuert i Norge av Atlantic Film.
DONALD-LANDET. ØYVIND HOLENS ÅPENBARING OM DET VIRKELIGE NORGE <- Eldre | Nyere -> EN HELT BLIR TIL
Ah. Teikneseriefilmar! Sjølv likar eg spesielt “How to Murder your Wife” med Jack Lemon, den litt cheesy “Brenda Starr” med Brooke Shields og Timothy Dalton, den bisarre Modesty Blaise filmen som hadde null med Modesty Blaise å gjere og den bisarre franske Dalton filmen.
Blueberry filmen må ha vore eit av dei mest bisarre feilskjæra nokon sinne (Inkludert Michael Madsen som dukkar opp som skurk ca 1860 med eit sett plot-prominente perlemorsskjefta patronrevolvere modell 1872. ) Men det er eit morosamt krasj likevel.
Og Jonah Hex. Sukk. Alt råmaterialet til ein kul Western, ødelagt av håplaust regiarbeid på nivå med ein billeg TV-film.
— knut robert knutsen 23. July 2013, 22:16 #
“Mortadello & Filemon – Det Store Eventyret” kan man kjøpe på Platekompaniet med norsk tekst. Og hvorfor i all verden har man ikke kallt Spiralis for Spiralis? Litt vrient å finne filmen om Spiralis når man må lete etter det utenlandske navnet. Regner med at vi får omtale av flere slike filmer her etter hvert. Jeg bare nevner at XIII har kommet med to filmer, og at den første Punisher-filmen med Lundgren nettop kom på Blu Ray. Mye spennende på DVD, men jeg savner “No Ordinary Family” og sesong to av Human Target.
— Øyvind B 23. July 2013, 22:16 #
XII filmene anbefales på det beste!
— Bjoulv 23. July 2013, 23:20 #
Clever & Smart-filmen ser jo faktisk ikke verst ut. Som om Jean Pierre Jenuet møtte Airplane!
— Walter Wehus 26. July 2013, 13:00 #
Beklager å trekke in superhelter her. Men Wolverine går på kino nå. Og jeg var så heldig å få se den i 2D. Et tips: husk at det kommer en liten snutt etter rulletekstene også her.
— Øyvind B 28. July 2013, 23:14 #
Hva med Jens von Bustenskjold med Leif Juster i hovedrollen?
— Magne 6. August 2013, 09:23 #
Fint at noen husker Jens von Bustenskjold. Jeg ønsker å legge den til lista over tegneseriefilmer jeg har sett, men den er håpløs å få tak i. Bare Norsk Filmarkiv har et eksepmpar.
— Trond Sätre 6. August 2013, 14:54 #
Ikke glem Morgan Kane-filmen på lista, Trond.
Den er også “håpløs” å finne!
— Bjoulv 7. August 2013, 09:43 #
Morgan Kane-filmen er en annen kuriositet jeg skulle likt å finne og se. Skjønt den teller ikke som en tegneseriefilm.
— Trond Sätre 12. August 2013, 08:47 #
Hvorfor teller ikke Morgan Kane filmen som tegneseriefilm?
Er det regler for slikt?
Hvem har laget dem, i så fall?
— Bjoulv 12. August 2013, 12:01 #
Bare fordi han var en romanfigur ganske lenge før han kom som tegneserie. Skal vi tolke “tegneseriefilm” så vidt, kan vi regne med alle fiktive figurer som noen gang har blitt gjort til både tegneserie og film – Sherlock Holmes, Robin Hood, Dracula, osv.
— Trond Sätre 12. August 2013, 12:19 #
Ja, hvorfor ikke ha et vidt spenn?
Hvorfor være så snever?
— Bjoulv 12. August 2013, 14:14 #
Fordi eit “vidt spenn” inkluderer Shakespeare, Dickens, Dumas, Poe og dusinvis av andre store forfattarar og tømmer heile omgrepet for meining.
Regelen er: Filmer med karakterer eller bestemte historier som først var å finne i teikneserier (stripe, bok, hefte) er teikneseriefilmar.
Til dømes er “300” ein teikneseriefilm fordi den er ein visuell trufast adapsjon av ein særskild historie, sjølv om historia er fortald før.
Ein Supermann eller Batman film er teikneseriefilm pga karakteren.
Ein film med Donald Duck eller Mikke Mus er ein teiknefilm. Men Skrue McDuck er opphaveleg frå teikneserien, så ein film med han som hovudperson er ein teikneseriefilm.
Enkelt.
— knut robert knutsen 12. August 2013, 14:39 #
Tror nok ikke begrepet er for snevert. Slik det er nå med filmer basert på tegneserier så har vi flere hundre filmer å snakke om. Dersom vi skulle ta med alt som noengang er laget tegneserie av, ville vi fått mange tusen filmer å snakke om. Det ville blitt for omfattende.
Men vi kunne allikevel snakke om Morgan Kane, litt på sidelinjen. Problemet med denne filmen er at nesten ingen har sett den, og de som har sett den ble ikke så begeistret. Den var tynne greier.
— Øyvind B 12. August 2013, 14:42 #
La oss gjerne ha et vidt spenn i diskusjonen. Og Morgan Kane, Tarzan og Robin Hood bør være selvskrevne.
Mandrake også, denne tryllekunstneren har også sin egen film, det samme har Tom Trick, og Bob og Frank. Fantomet har faktisk hele tre filmer, fra hver sin tidsepoke.
Og Knutsen som brenner inne med ” Shakespeare, Dickens, Dumas, Poe og dusinvis av andre store forfattarar” må selvsagt slippe til.
— Bjoulv 12. August 2013, 15:32 #
Som vanlig blir det “diskusjon” når enkelte personer dukker opp! Her går det på tøvpraten løs igjen. andelen av tegnede episoder med Morgan Kane er så liten i forhold til serien (bøkene) for ævrig at dette ikke er noe å diskutere, for vanlige bidragsytere, men …
— IpComics 12. August 2013, 16:43 #
Det er egentlig ikke laget en “film” med Morgan Kane. Det som ble laget var en videoproduksjon basert på novellen “Døden er en ensom jeger”. Dette er så fjernt fra Morgan Kane, både bøker og tegneserie, som man kan komme. Jeg hadde VHSen, men ga den bort til en svenske, uten baktanker i så måte! ;)
— IpComics 12. August 2013, 16:46 #
Nei, tvertimot så bør det vere sjølvsagt at Morgan Kane, Tarzan og Robin Hood ikkje har nokon plass i ein diskusjon om teikneseriefilmar.
Teikneseriefilmar er filmadapsjonar med utgangspunkt i anten ein bestemt teikneseriehistorie eller i ein bestemt teikneseriekarakter, der historien eller karakteren først fantes i teikneserieform.
At nokon karakterar frå romanar og diverse med opp i 100 bøker har 3-4 teikneserieadapsjonar (a la Morgan Kane) gjer ikkje eventuelle filmadapsjonar til teikneseriefilmar.
Og kva ville eigentleg vere poenget med ein definisjon som kunne inkludere kva som helst av filmar berre nokon hadde laga teikneserie av eller om det? Mort Drucker teikna ein fabelaktig MAD-parodi av “Alle Presidentens Menn”, er det med eitt ein teikneseriefilm? Gjelder det for alle dei nesten 1000 andre filmane dei har parodiert?
Verdien til ein definisjon er i den skiljelinja den lagar mellom det som er innanfor og det som er utanfor. Utan klare skiljelinjer kan ein definisjon ikkje nyttast til noko som helst.
— knut robert knutsen 12. August 2013, 16:54 #
Ip dukker opp som vanlig med tøv.
Skal vi ikke diskutere her på tråden?
Skal alt stå stille, stagnasjon, altså tilbakegang.
Knutsen ser dessverre spøkelser ved høylys deg, la nå alt dette som du frykter komme fram, før du reagerer!
— Bjoulv 12. August 2013, 18:34 #
Bjoulv, du har visst svart på ditt eget spørsmål! Diskusjon? Hvor? Ikke signert Bjoulv!
— IpComics 12. August 2013, 21:12 #
Andre figurer som ikke er nevnt og som er ”rene” tegneserier er Lyn Gordon og Blondie.
Nå synes jeg at en rekke fictionfigurer som er meget kjent som tegneserier, men som har en annen bakgrunn, ofte romaner, også bør nevnes og som jeg har gjort.
En slik er ”The Lone Ranger”, her i Norge kjent som ”Sorte maske” og ”Den ensomme rytter”.
Romanfigurer som Agent 007, kanskje mest kjent som filmfigur, og Helgenen, som også er en romanfigur, han er kanskje mest kjent som TV-serie (med Roger Moore) er interessante.
Modesty Blaise (ble hun godkjent her?) er egentlig også en romanfigur, men fikk en kort fartstid i romanene, før hun kom over i tegneseriekonseptet.
Selv Jens von Bustenskjold (også godkjent?) hadde en fartstid som ren prosa før han ble tegneserie!
Forfatterne og sakene til Knutsen synes jeg faller helt utenfor, ja, det er en rekke bøker og skrifter som er blitt tegneserier, jfr. Illustrerte klassikere. Ja, selv Bibelen er jo blitt tegneserie opptil flere ganger.
Men fictionfigurer med lang tegneseriefart som Tarzan ligger i denne gaten/emnet som vi diskuterer.
— Bjoulv 13. August 2013, 17:39 #
Modesty Blaise er en tegneserie som ble startet i 1962.
Peter O’Donnell skrev også en rekke romaner om karakteren. Den første ble utgitt i 1965.
— Audun 13. August 2013, 19:00 #
Du har helt rett, Audun, nesten altså, for tegneserien om Modesty kom i 1963.
Men nå var det ikke det jeg sa, jeg ordla meg slik:
“Modesty Blaise (ble hun godkjent her?) er egentlig også en romanfigur, men fikk en kort fartstid i romanene, før hun kom over i tegneseriekonseptet.”
Novellene som kom i boken ” Pieces of Modesty” i 1972, ble nemlig skrevet i 1960, før tegneserien begynte i 1963. Faktisk ble disse novellene illustrert av Jim Holdaway. Disse novellene kom som sagt ikke i bokform før i 1972
Fra Wikipedia:
The stories in this collection predate the publication of the book by several years. In the 1960s they were planned for publication in a book that would have been illustrated by O’Donnell’s comic strip artist, Jim Holdaway who died in 1970. That edition was never produced. Holdaway’s illustrations for the stories exist and have been reprinted in various magazines.
— Bjoulv 13. August 2013, 20:09 #
Nåh, dette var interessant info. Så da blir Modesty en opprinnelig novellekarakter som deretter ble tegneseriefigur, romanfigur og så filmfigur. Man lærer så lenge man lever- minst!
— Audun 13. August 2013, 20:39 #
“Planned for publication” er ikkje det same som faktisk utgjeving.
Kriteriet er ikkje korvidt forfattaren prøvde det ut i anna form før det vart publisert, men korleis det først vart publisert.
Etter Bjoulvs kriterier er “Supermann” ein novellekarakter fordi Jerry Siegel og Joe Shusters første utkast til figuren i 1933 var ei illustrert Pulp-novelle. Upublisert.
— knut robert knutsen 13. August 2013, 21:12 #
La oss forsøke å ha en fornuftig diskusjon, og holde oss til saken, knutsen.
Som du burde vite etter mine innlegg er jeg ikke opptatt av kriterier i det hele tatt!
Som jeg har gjentatt flere ganger vil jeg ha et vidt syn på dette med tegneserier som er å finne på film.
Så Modesty Blaise og Superman er med i dette kategorien, sammen med Sorte Maske, Skyggen (Shadow), Helgenen og Tom Trick, for å nevne noen.
En som ikke er nevnt er den ”rene” tegneserien Radiopatruljen, som gikk i Spøk og Spenning fra 1941 til 1954. Denne artige og spennende serien har også sin egen film.
— Bjoulv 13. August 2013, 21:57 #
Her får vi kanskje skille litt mellom filmer basert (primært) på tegneserier, og da helst kjente tegneserier, og det motsatte. F.eks. vil “Men in Black” kunne betegnes som en film basert på en tegneserier (riktignok er filmen mest kjent), mens “Star Wars” er et moteksempel, der filmen kom før tegneseriene, som i starten var direkte basert på denne.
Slik sett er vel “Præriens sorte maske” en tegneserie basert på karakterer som var kjent fra andre medier (film, TV, radio etc.), og det samme med Morgan Kane. Selv synes jeg at selv om en “onkel Skrue”-film nok kan være basert på en opprinnelig tegneseriefigur, vil jeg nok ha problemer med å inkludere en slik, om den da ikke brukte en historie som var hentet fra en av tegneseriene. Dessuten snakkes det her om spillefilmer…
Har funnet en annen “Lucky Luke” film fra 2009, men ikke sett denne enda, med Jean Dujardin i hovedrollen. Sannsynligvis bedre enn den første.
Ellers er det litt interesant at når Hollywood i sin idetørke kaster seg over ulike tegneserier, er det mange ganger tegneseriene som får gjennomgå, og ikke det faktum at filmprodusentene ikke evner å lage noe interessant ut fra disse. Dei vil alltid klaga og kyta…
— Frank Flæsland 18. August 2013, 12:50 #
Og her er et godt eksempel på det siste poenget til Frank Flæsland. Det er tegneserienes skyld at enkelte Hollywood-filmer er dårlige, skal man tro Aksel Kielland:
http://www.nattogdag.no/artikler/7564/tegneserienes-skyld
— Kristian Hellesund 18. August 2013, 13:03 #
Frank, at den andre Lucky Luke ble bedre vil jeg sette mange spørsmålstegn ved. Svært forskjellig, men …!
De var da litt morro begge, men greide ikke å fange serien på noen måte.
At seriene får skylda for dårlig resultat på film viser bare en ting …!
Mitt motto er dessuten, lag gode filmer og serier, blanding er ikke bra.
— IpComics 18. August 2013, 15:04 #
Skulle gjerne prøvd linken til Kristian, men jeg får bare opp noe reklame for “Grønn pose” som er umulig å få vekk.
— Øyvind B 18. August 2013, 20:28 #
Da er det vel også romanenes skyld hvis filmer basert på disse noen ganger er lite vellykket…?
— Jostein Hansen 18. August 2013, 23:00 #