DONALD-LANDET. ØYVIND HOLENS ÅPENBARING OM DET VIRKELIGE NORGE (22.07.13 )
Andmeldelse av en gammeldonaldist.
Jeg var på Gjøvik forrige fredag. Mens Bjørg solgte farens barndomshjem gikk jeg på Nordli bokhandel og studerte utvalget, uten det store håp om å finne noe leselig nå som bokhandlene ser mer ut som diversegavebutikker med stabelsalg av konsumpocket. Slik Gjøviks arkitektur imponerte meg, imponerte også bokhandelens utvalg meg. De hadde blant annet en hylle som så ut som om den var satt opp spesielt for meg, med de to nye Aristoteles-oversettelsene fra Vidarforlaget som jeg har lovet å kjøpe fra min lokale bokhandel, Platonserien fra samme forlag som jeg allerede har anskaffet, Hegel (nytt samleområde i det siste), Sigmund Freud i innerlommeformat pga diskresjon og endatil Hanne Nabintu Herlands to siste bøker, som har vært flittig diskutert og omdiskutert i journalistlauget. Og mens jeg lurer på hva jeg skal ta med meg, faller mitt blikk på en bokrygg mellom disse hvor det med kjente typer står ”Donald-landet”. En bokhandel som har skjønt denne sammenhengen mellom Aristoteles, Hegel og Donald, gir meg nytt håp for sivilisasjonen, et håp som nettavisene gjør sitt beste for å frarøve meg.
Et kjapt overblikk over innholdet med stikkprøver avgjorde det. Fyren hadde til og med vært og truffet Barks i Oslo for nesten 20 år siden (er det så lenge siden?) så vi må ha stått ved siden av hverandre, han i taus beundring som han oppgir inne i boka, jeg i høflig påtrengenhet med håp om å få mest mulig igjen for dette monumentale øyeblikk i en donaldists liv.
Holen må ha vært klar over at ved å skrive en bok om Donaldbladet i selveste Norge, utsetter han seg for kritikk fra de mest forskjellige hold. Han har imidlertid gardert seg godt, for bakerst i hvert kapittel er det et noteapparat som skremmer vannet av journalister, som befinner seg i kritikergruppe nr. 1: Tilhengerne av den gamle ”tar vi Donaldismen for alvorlig – ja, selvsagt”-retningen av Donaldinteresserte. Disse leser gjerne historiene overfladisk, går sjelden i dybden, og lar seg derfor imponere av dette vitenskapelige oppsettet, med eksakte referanser til utallige av de kildene Holen har gått gjennom. Om ikke annet, så har Holen grundig bakgrunn for sine utlegninger.
Samme noteapparat tilfredsstiller selvsagt faktasamleren – kritikergruppe nr. 2 – kjernedonaldisten, som kan Barks’ liv bedre enn sine foreldres, og husker Barks’ replikker bedre enn ektefellens/kjærestens/bestevennens. Her var det mat for mons, da ikke den Mons som ble servert av Klodrik i 1964, for her hadde faktaspesialisten noe å bryne seg på. Et bedre navn for noteapparat er digresjonssamling, hvor man kan innarbeide alt man kommer på skulle vært sagt uten å måtte flette det inn i hovedteksten. Holen bruker knepet flittig, og det er beundringsverdig, nettopp fordi boka blir både bredere og morsommere.
En liten sidebemerkning her. Det er med faktasamlere som med lesere av klassisk krim. Krim-lesere får servert alle spor av forfatteren, og poenget deres er ikke å bli sjokkert ved avsløringen av skurken, men å finne ut hvem skurken er før forfatteren avslører det, i siste setning i nest siste kapitel. Fakta i noteapparatet er ikke til opplysning, men for at faktasamlere skal bli utfordret til å finne feil, for å få stadfestet at selv om han (for det er aldri en hun) ikke ennå har rukket å skrive denne boka selv, så har han i hvert fall bedre rede på fakta enn denne jyplingen. Undertegnede befinner seg i denne gruppen, og hopper i stolen, skaller i taket og viser alle tegn på sjokk da det viser seg at forfatteren har tillagt Elisabeth Skaare æren av å ha funnet på navnet Petter Smart. Det var selvsagt lærerinne i de norske folkeskoler Helene Kløvstad, som med så meget annet har hatt dyptgående innflytelse på hele det norske folk med sin gjerning fra 1948 til 1960. Her har Holen hentet utallige eksempler til sin tese om Donalds fundamentale innvirkning på det norske folks tenkesett.
Kritikergruppe 3 er de som hine henfarne forfattere har kalt ”De værgeløse”. De hadde ikke innsigelser til Jon Gisles Donaldismen i 1973, de har fortsatt å ha det moro med mangelen på foreldre i Andeby, kort sagt, de har ikke forstått Barks’ humor og har til gjengjeld laget sin egen pseudo-humor. Holen har inspirasjon til disses diskusjoner også, for det mangler ikke på teorier eller rettere sagt bastante utsagn hvor Barks har vært tidligere ute enn nær sagt hvem som helst av toneangivende kritikere, ledende nyere filosofer og forfattere, statsmenn og diktere, fremtidsforskere og sosiologer. Barks står bak miljøvern, oppdagertrang, USA-vennlighet, flerkulturalisme og det meste ellers, og derfor er det viktig å følge med i Donald Duck & Co. Kritikergruppe 3 kan nemlig ikke lese Donald og like det for dets egen del. Det er viktig at noen gir disse et alibi for å lese Donald, at de gjennom Donald følger med i samfunnsdebatten og kanskje til og med var med i den før debattantene engang startet. Holens bok er et glimrende alibi, kanskje det beste i Norge, ikke bare for alle teoriene, men også siden boka intervjuer prominente personer om deres forhold til Donald. Dette er glimrende bruk av overbevisning gjennom autoriteter. En professors eller en skipsreders vitnesbyrd teller mer enn en vanlig arbeider eller funksjonærs vitnesbyrd, for folk ønsker å lese at vellykkede personer gjør det samme som dem og leser det samme som dem. Personlig synes jeg ikke disse kapitlene er på høyde med resten av boka, for en av de befriende sider ved Donald er at det inntil nylig var så fritt for kjendiser.
Enkelte steder synes jeg nok Holen tar for mye etter Jon Gisle, som han siterer så mye at det på sett og vis føles som om han ikke har frigjort seg nok fra Gisles 40 år gamle bok. I seg selv er det vel egentlig rimelig, da ingen andre nordmenn siden har maktet å skrive et populærvitenskapelig verk over Donaldbladet (før altså Holen gjør det), selv om Donaldismen først og fremst var en parodi. Som 16-åring ergret jeg meg over Gisles bok fordi den ikke svarte på mine spørsmål der jeg satt i Narvik med biblioteket som eneste kilde til oppklaring av universets store spørsmål, og hvor intet annet var å finne inntil Donaldismen kom i Fakkelbokpocket med laminert omslag og lånekortlomme på indre bakperm. Jeg ville ha fakta om hvordan bladet ble laget og hvordan det hadde utviklet seg, hva historien bak Disney-universet var, osv., mens Gisle serverte eksempler på forskjellige stilarter ut fra et mer kunsthistorisk perspektiv med nebblengdekoeffisient som viktigere enn tegnernes navn (Carl Barks er kun nevnt i forordet). Her har Holen gjort det fenomenalt mye bedre, her er mye mer perspektiv og sammenheng med samfunnet rundt bladet, og uten å forkaste Gisles begrepsmodeller diskuterer han dem med minst samme humor som Gisle, og utvikler dem videre.
Men Holen er også litt for lettbent når det gjelder forholdet til religion i Andeby og er dessverre et offer for den postmoderne reduksjonisme når det gjelder begrepsdannelse. Å si at Andeby er uten religion fordi du ikke ser kirker og religiøse handlinger, er som å si at elefanten er uten skjelett fordi du ikke kan se det når du ser på elefanten. Religion er ikke bare seremonier og personlig tro på noe overnaturlig, religion er den modellen vi alle har i hodet når vi fortolker det vi opplever eller velger våre handlinger. Hovedforskjellen mellom mennesket og dyrene ligger i at mennesket lager seg en begrepsverden for å forklare det som det opplever, og vurderer seg selv og sine medmennesker etter gitte standarder som det selv velger. Denne strukturen av begreper er fundamentet for den enkelte sivilisasjon og de gitte standarder er moral. Uheldigvis lærer ikke ungene disse grunnleggende tingene på skolen og de fleste adopterer sin lokale sivilisasjons eller kulturs fordommer ukritisk.
Uten en gitt moral og et gitt sett verdier og forklaringsmodeller gir det ingen mening at Donald blir straffet for sitt overmot eller at Skrues jakt etter skatter ender i at skatten blir tildelt de lokale urfolk etter at den er funnet. Det gir heller ikke mulighet til å synes at Anton er motbydelig eller at B-Gjengen er skurkeaktige, at kvinnesynet i bladet er diskriminerende eller at fremmede kulturer beskrives på en negativ måte. Skal man ha moro, må man ha moral. Skal man ha moral, må man ha religion. Donald Duck & Cos suksess skyldes dets glimrende moralisering, nemlig at i stedet for å bruke pekefingeren mot deg personlig, så lar bladet Donald og de andre utføre handlinger som så belønnes eller straffes ut fra en gitt moral. Skurkene får sin straff, heltene sin belønning, og jeg skal ikke gjøre som Donald gjorde her. Men samtidig forteller bladet det som adskiller det fra den trauste konsumlitteratur som mesteparten av tegneseriene går inn under, at verden ikke er så lett å forstå, den er rasjonell, men ikke helt, den er forklarlig, men ikke helt, og noen ganger må man gjøre det rette uten å få belønning, mens andre kan gjøre det som er galt uten å straffes.
Dette ble veldig seriøst som anmeldelse av en morsom bok. Man må imidlertid ta moro seriøst, det er da det blir virkelig moro. Den postmodernistiske avstand fra det seriøse innskrenker muligheten til en god latter, det ender til slutt opp i tabuemner som eneste gangbare mynt. Holen tar historiene i Donald seriøst, ser dem i perspektiv, og kommer med glimrende observasjoner gjennom hele boka. Jeg skal selvsagt ikke røpe alle hans gode og morsomme poenger, for dersom du har tenkt å lese boka så skal ikke jeg ødelegge for opplevelsen, og har du ikke tenkt å lese boka, kan det jo være det samme.
Jeg er selvsagt ikke enig med Holen i alle hans elleville påstander, men jeg tror jeg er mer enig med ham sånn innimellom enn han selv er, for han fryder seg over å overdrive sine teorier og gjøre dem mer storslagne og altomfattende enn hva det kanskje er grunnlag for. Jeg tror Holen treffer blink noen ganger selv om han ikke mente å sikte på blinken. Dessuten er han så flink til å formulere seg at du er enig med ham før du får tenkt deg om.
Donald Duck & Cos verdi varierer med forfatterne. Barks er for tegneseriene det Shakespeare var for skuespillet, Dickens for romanen og Wodehouse for humorlitteraturen. Bladet har derfor ikke bare hatt verdi fordi det så tidlig kom barn i møte, det hadde også på sitt beste et innhold på linje med det store i verdenslitteraturen. Om hundre år er bladet vekk, men Barks’ samlede verker vil fortsette å bli gitt ut igjen og igjen slik komplett Shakespeare og Dickens trykkes opp på nytt og på nytt. På samme vis vil Holens bok leve i hundrevis av år fordi den var den første til å ta en rekke temaer i bokform som er forutbestemt til å diskuteres på universitetene og i media av alle donaldistene som nå har vokst opp og fått en akademisk utdannelse, og som i tillegg har lært av Donald at det viktigste er ikke å vinne eller delta, men å være kjendis i kraft av å være kjent. Da kan det lønne seg å skrive en bok, og deretter havne i debattspaltene i kulturlivet hvorpå TV-debatten er det høyeste trinn i kjendisstigen. Slik Donald for 60 år siden gjorde alt for å komme på TV.
Det står ikke til å nekte at Donaldbladet har vært et oppkok av gamle konflikter og gamle stereotypier de siste 50 årene, etter at Disneytegnerne som hadde erfaring fra studioet begynte å falle fra. Innimellom har redaksjonen lyktes enten med å finne frem eldre historier som ikke hadde vært trykket i Norge tidligere, eller man har fått frem nye forfattere og tegnere som har bidratt til å holde entusiasmen for bladet oppe. Don Rosa var en slik person som skapte en hel generasjon av Donald-fans nettopp da jeg trodde at bladet ville gå under for alvor. I Norge har Arild Midtun og Knut Nærum forsøkt det samme, men de er ennå ikke helt der, fordi deres serier ennå er for mye slapstick og action. Barks’ Donald var ikke bare filosofisk (og Petter enda mer der han jobbet alene med oppfinnelsene sine), men Donald gjorde oss ungene som leste historiene hans filosofiske. Holen gjør leserne av Donald-landet filosofiske, med sin stormflod av mer eller mindre nødvendige og relevante fakta og teoriene basert på disse. Og nettopp det er overlevelsesevnen til enhver bok og ethvert blad, det å få i gang fantasien og tenkeevnen til leserne slik at disse fortsetter arbeidet etter at lesningen er overstått. For da ønsker man å returnere til bladet og boken, ikke minst for å diskutere disse med andre, og da vil de aldri bli utlest.
Kjøp derfor boka i bokhandelen mens du kan – dette er en bok som ikke kommer i brukt sirkulasjon med det første.
NY MILEPÆL FOR DONALD <- Eldre | Nyere -> I SKYGGEN AV SUPERHELTENE
Artikkelsen til Geir Hasnes er for øvrig oversatt til svensk og kan leses i Bild & Bubbla nr. 197.
— Kristian Hellesund 22. February 2014, 13:56 #