AV INTERNASJONAL KLASSE (13.08.14 )
Så er de omsider her – Krüger og Krogh.
Det er lett å la seg rive med av denne utgivelsen. Faktiske var det lett å la seg rive med i flere år før den var ferdigstilt. En ny, norsk albumserie i europeisk stil er ikke dagligdags på det norske markedet. Markedet er nærmest dødt for den slags utgivelser, og selv de fleste importerte albumserier er håpløse å selge. Bare de meste kjente titlene – Asterix, Lucky Luke og Sprint – blir stadig oversatt.
Så Krüger & Krogh: Brennpunkt Oslo føles som et magnum opus, ikke bare for opphavsmennene Ronald Kabicek, Bjarte Agdestein og Endre Skandfer, men også for norsk tegneseriebransje som et hele. Det er ikke lett å få beina ned på jorda igjen, men jeg skal gjøre mitt beste.
Først litt om hva du kan vente av Krüger & Krogh. Grunnpremisset burde være kjent for de fleste, men for sikkerhets skyld oppsummerer jeg kort: Radarparet Jacob Krüger og Otto Krogh jobber som hemmelige agenter for spesialavsnittet AFMA – Avdelingen For Mellemliggende Anliggender. Alle saker som er for spesielle til at offentligheten kan få vite om dem, havner her. Krüger er den høye, unge og selvsikre jyplingen som stoler på magefølelsen mens Krogh er den garvete veteranen som gjør alt etter boka. Og handlingen er lagt til 60-tallet, mye på grunn av hovedtegner Bjarte Agdesteins nostalgiske dragning mot tiåret.
Otto Krogh er vanligvis en gløgg og oppvakt mann, men det hender at han overser et vesentlig poeng…
Serien er for lengst blitt sammenliknet med Sprint, og den sammenlikningen vil nok fortsatt bli dratt fram nå som vi kan se det det ferdige produktet. Den oppjagete stilen med mye løping og hopping og en konstant følelse av fare minner mye om Tome & Janrys Sprint-historier. Den utstakte bruken av visuelle effekter og den stiliserte, men detaljerte streken har klare likhetstrekk med den fransk-belgiske tegnetradisjonen. For ikke å nevne Krügers markante potetnese, som til og med får breie seg mest mulig på forsiden.
Samtidig er det lett å se andre mulige inspirasjonskilder. I et intervju jeg gjorde med Bjarte Agdestein framhevet han særlig The Avengers, den sci-fi-inspirerte, britiske agentserien fra 60-tallet (ingen forbindelse til Marvels superheltteam). Jeg skal innrømme å aldri ha sett en episode av The Avengers, men tror likevel det er mulig å ha en anelse om hva Agdestein mente. «Brennpunkt Oslo» er et klassisk eksempel på Det Lukkede Roms Mysterium, overført fra krim-til agentsjangeren, og med antydninger om noe overnaturlig. Bare antydninger til å begynne med, i alle fall. Etter hvert…vel, best å ikke røpe for mye. Jeg får også en klassisk radioteaterfølelse (veldig tidsriktig!) fra serien, takket være den teatralske, melodramatiske opptredenen til flere av figurene. En god form for teatralskhet, vel å merke, en bevisst form for teatralskhet som øker underholdningsverdien.
Hvor godt Jacob Krügers sjekkereplikker pleier å virke får vi ikke se i dette albumet, i alle fall. Som de fleste klassiske fiksjonsdetektiver har ikke Krüger og Krogh noe privatliv å snakke om
Det positive først (og heldigvis er det mest positivt). «Brennpunkt Oslo» er et veldig gjennomført produkt, og langt på vei et vellykket forsøk på å skape en ny albumserie i europeisk stil, men med et norsk særpreg. Tegningene er simpelthen veldig godt håndverk. Selv om dette er trioens utgivelsesdebut framstår historien som ytterst profesjonell, både i manus, tegninger og måten historien blir fortalt visuelt. Bildekomposisjonen er dynamisk, noe som er ekstra viktig i den actionserien som Krüger & Krogh faktisk viser seg å være, mer enn noe annet. Selv om tegnestilen kan forlede noen til å tro dette, er Krüger & Krogh ikke først og fremst en humorserie. Og jeg tror ikke det ville kledd den, uansett. Dette er spenning med en solid intrige. Oppbyggingen av historien likner mest av alt på en episode av en tv-serie.
Framfor alt er det også et troverdig samspill mellom de to hovedpersonene. Hvor ulike de enn er så har Krüger og Krogh respekt for hverandre, og lar ikke smålige uenigheter komme i veien for etterforskningen. Serieskaperne motstår fristelsen til å skape billig drama eller billig komikk ved å la de to parhestene fortape seg i krangler.
Ros går også til dialogen: Velformulert, levende og konsekvent småvittig, men uten å ty til billige poenger. Tross i alt jeg har sagt om tegning og visuell historiefortelling er en god dialog ofte avgjørende for hvor mye glede jeg har av tegneserie.
Einar Gerhardsen, her sett på slutten av sin statsministerperiode, er tungt involvert i AFMAs affærer.
Men samtidig har jeg også en innvending mot språket. I en tegneserie som er så nøye på de historiske detaljene er språket overraskende inkonsekvent. Særlig hos Krogh, som veksler mellom riksmål og mer moderne bokmål, og mellom høflige og ledige tiltaleformer. Hvor sannsynlig er det at to kolleger i et norsk etterforskningsorgan ville sagt «du» til hverandre i 1964? Eller at de ville omtale sine overordnede som «sir» i stedet for «herr…» eller «sjef»? Men det gjør Krüger & Krogh.
Serien har også potensial som føles litt uforløst. Ettersom serien er basert på en forkjærlighet for 60-tallskultur skulle en vente flere kulturhistoriske referanser. Men bortsett fra konteksten rundt Martin Luther King Jrs besøk i Oslo for å ta imot fredsprisen, og en referanse til krigen, er det lite tidstypisk ved historien. Og begge de de nevnte detaljene kunne lett vært endret uten å ødelegge historien for mye.
(Rett nok har mysteriet et litt fiffig poeng som er avhengig av at vi befinner oss i en tid når alle har svart-hvitt tv, det er ikke til å komme forbi)
Kanskje er dette kverulering, men som sagt, serieskaperen har gitt inntrykk av at detaljene er viktige, og at 60-tallskuløren er viktig, så jeg åpnet albumet med en forventning om at det skulle smake mest mulig av 60-tallet.
Hovedsaken er at Krüger & Krogh er et tegneserieprosjekt som kommer i mål. Det er en norsk spenningsserie i albumformat, altså en tegneserie som har blitt utgitt mot alle odds, og den har attpåtil blitt en veldig god spenningsserie. Det har fått medias oppmerksomhet, og den har fått publikums oppmerksomhet (inkludert oppmerksomheten til en generøs og seriefrelst millionær). Jeg tror Johan H. Andresen vil bli veldig fornøyd med investeringen sin, og at det samme gjelder de som nøyer seg med å investere i ett eksemplar.
Krüger & Krogh – Brennpunkt: Oslo
Av Ronald Kabicek, Bjarte Agdestein og Endre Skandfer.
52 sider
Kr. 79,90
Comics Nordic Egmont
MER ROCKY I ROCKY <- Eldre | Nyere -> DYSTRE STEMNINGSBILDER
En god oppsummering av albumet, her var det lagt mye arbeid i å få alt til å stemme. At ikke tidskoloritten ble mer påtrengende ser jeg egentlig som en fordel, da det lett kunne blitt overlesset med detaljer som ikke var vesentlige for handlingen. Dessuten går jeg ut fra at det vil dukke opp en del småting ved senere gjennomlesninger…
Jeg håper teamet bak har begynt å tenke på en oppfølger, og at gjerne forlaget prøver å selge serien til andre land.
Stå på!
— Frank Flæsland 14. August 2014, 13:10 #
God anmeldelse! Ekstra ros for å inkludere flere bilder, det hjelper langt i å gi bedre inntrykk av hvordan serien er.
— Andrebyboer 14. August 2014, 16:33 #
Småting som lydordet “Shake, Rattle, Roll!” mener du? ;)
— Hans Ivar Stordal 15. August 2014, 13:15 #
Albumet finnes i både softcover og hardcover. Flere kan dermed “investere” i minst to utgaver av denne.
— Øyvind B 17. August 2014, 18:08 #
Det med språket tenkte jeg ikke noe særlig på når jeg leste albumet selv, men et interessant poeng i etterkant. Det var forøvrig ett sted jeg selv reagerte på språkføringen til en figur – på side 19, der frøken Lygre kommer “trippende” for andre gang. Når hun kommer inn døren sier hun: “De sendte på meg, herr Krogh?” To ruter senere, etter å ha mottatt instrukser: “Det skal ordnes, Krogh…” Herr-tiltalen er altså forsvunnet fra den ene replikken til den andre. Det slo meg både som litt inkonsekvent og uformelt i forhold til tidskoloritten. (Nå sier frøken Lygre riktignok “Behersk dem, Krüger” tidligere, men i en ganske annen kontekst…)
Ellers en bra og grundig anmeldelse, er enig i en god del av synspunktene her. :)
— Marius Hestness 18. August 2014, 18:58 #
Va behager? Jeg er ellers meget tilfreds med et tilrettelagt og dempet riksmålsprog, slik at man ikke kommer i skade for å gjøre den gjengse leser fortred. Et adekvat og tidsriktig sprog ville fortone seg meget stivt og særs lite naturlig. Nuvel, jeg fordyper meg videre i de tegnede sider. :) (Et malplassert smilefjes for å vise at det er ment i en morsom tone.)
— Øyvind B 19. August 2014, 13:34 #
Alt vel, men lurte på; når ble det vanlig med tanntråd i Oslo?
— Ipcomics 20. August 2014, 12:29 #