SYK HUND! (24.02.15 )
I den andre Dylan Dog-utgivelsen til svenske Ades media møter han alle sykdommers mor i “Mater Morbi”.
“Marerittdetektiven” med legeskrekk faller plutselig sammen, og havner på sykehus, men i motsetning til oss andre er sykemelding ingen grunn til å ta fri fra jobben. Denne gangen er han også sin egen klient når han opplever sitt største mareritt: Et sykehusopphold som i Massimo Carnivales (omslagstegner for «Y: The Last Man» og «Northlanders» m.m.) strek blir nesten for uhyggelig og groteskt. Roberto Recchioni har ifølge ekstramaterialet i boken god kjennskap til det å være syk, og en del av dette slår nok ut i Dylans mistrøstige kommentarer til sine opplevelser.
Etterhvert møter Dylan tittelpersonen i sine mareritt, og sammen med en annen pasient, den unge Vincent tar han opp kampen for å overleve bekjentskapet. Mater Morbi blir fremstilt som en litt sexy SM-dominatrix, som virker distraherende. Jeg hadde mer sansen for beskrivelsen av tegnerens alternative versjon fra ekstramaterialet som denne gangen er fyldig. Den er hentet fra en spesialutgave av historien, som opprinnelig var fra 2009 i den vanlige hefteserien.
Historien fikk stor oppmerksomhet i Italia da den blant annet tok for seg dødshjelp, og som det ofte skjer, fikk debatten fort en stor slagside av folk som ikke hadde lest historien selv, men reagerte på andre omtaler av denne. Et annet spørsmål som også dukket opp var om det er riktig at “vanlige” tegneserier skal omhandle såpass ømtålelige emner. Spørsmålet om dødshjelp er særlig tydelig en debatt om den hippokrtiske ed mellom to av legene: “… mine eneste mål skal være å forsvare livet, verne menneskets fysiske og psykiske helse.” – “… og hindre lidelser.” Denne foregår parallelt med en sekvens der Dylan selv er avhengig av respirator o.l, samtidig som han sloss mot MM og hennes “Pinsler”.
Et grep Recchioni bruker er at både Dylan og Vincent har ukjente sykdommer, noe som Vincent kommenterer slik “Når du har en sjelden sykdom står legene i kø for å hjelpe deg. Med din hjelp kan de gjøre viktige fremskritt i sin forskning og kanskje til og med vinne viktige utmerkelser i forskningsverdenen. Men om du har en unik sykdom kommer et eventuelt legemiddel kun til å hjelpe deg og ingen andre!” Og senere; “Du er vant til levende døde, Dylan, og jeg er en av dem!” Dermed kan han la sykdommene bli mer uberegnelige enn om hadde valgt f.eks. kreft, og samtidig kan han unngå at leserne knytter sine spesifikke erfaringer til historien.
I det hele virker historien samtidig grotesk og ektefølt, Carnivales tegninger får sykehuset til å fremstå som gammeldags og skittent, i enkelte sekvenser virker det nesten som om Dylan reiser tilbake i tid, og når han samtidig opplever skrekkvisjoner, blir skillet mellom drøm og virkelighet mer flytende. Recchioni legger også inn konflikter mellom tekster og tegninger, som da en lege finner ut at han har uhelbredelig kreft og tar livet sitt fremfor å la Mater Morbi få nyte hans lidelser. Her er en annen svakhet med historien, nemlig at i alle fall noen av legene på dette sykehuset kjenner til MM, men aksepterer at dette er utenfor deres kontroll. Noen er også kyniske nok til å se at MM sørger for at de har arbeid.
Selv om historien står fint på egne ben, gjør ekstramaterialet denne gang mye for å utdype den og sette den inn i et videre perspektiv. Camilla Odencrants, som også oversatte boken, har i tillegg en artikkel som ser på historien og debatten rundt den fra et svensk synspunkt. I tillegg er det en del pinups fra svenske tegnere.
En dystopisk og klaustrofobisk historie i toppskiktet av skrekkserier fra hvor som helst i verden.
Dyland Dog: Mater Morbi
Tekst: Roberto Recchioni, tegning: Massimo Carnivale
140 sider, 118,- (Adlibris.no)
Ades Media, Sverige
facebook.com/DylanDogSweden
adesmedia.se
Les Serienetts omtaler av de andre Dylan Dog-albumene fra Ades:
Avgrunden
Vila i Frid
I EGNE OG ANDRES ØYNE <- Eldre | Nyere -> TIGERSTADENS SUPERHELTER