DERFOR TEGNER JEG DYREFIGURER (19.06.15 )
Jason er igjen aktuell med en ny bok, “Frida Kahlos Papegøye”. Serienett møtte ham i forbindelse med OCX.
Hva er inspirasjonen til den nye boken din?
Sist bok jeg lagde, ”Savnet Katt”, var en grafisk roman med en detektivhistorie. Denne nye boken er mer en samling av korte og mer humoristiske historier enn Savnet Katt. Det er inspirasjon hentet fra blant annet film og teater. Det er lek med forskjellige sjangre men som samtidig har en mer surrealistisk vri.
Den nye boken din heter ”Frida Kahlos Papegøye”. Betyr Frida Kahlo noe for deg?
Nei, egentlig ikke. Jeg har veldig sans for surrealisme, men jeg har mer sans for Magritte enn Frida Kahlo. Jeg kan tegne Frida Kahlos som dyrefigur og man vil kunne se at det er Frida Kahlo, på grunn av det ene øyebrynet. I den historien hvor hun opptrer som figur er hun leiemorder, så det har egentlig ingenting med den virkelige Frida Kahlo å gjøre.
Hva nytt vil du si du tilfører med disse nye historiene dine?
Jeg har lekt med forskjellig sjangre før og ting som er inspirert av gamle filmer og tv-serier, men jeg føler, med denne, at jeg har gått et skritt videre. Selv om denne nye boken fortsatt er lek med sjangre håper jeg at det er mer enn en type pastisj, at det er mer dybde i historiene. Man må i så fall snakke om hver og en historie. Det er en historie som er inspirert av ”Venter på Godot” av Beckett. Det var en periode hvor jeg så en del Kennedy-konspirasjonsteorivideoer på YouTube, og det ga meg inspirasjon til en av historiene. Det er en slags parodi på Kennedy-konspirasjonene. Noen historier er inspirert av film noir og gamle skrekk- og science fiction-historier. Det er også en historie som er inspirert av ”Night of the Hunter” med Robert Mitchum, men i min historie er han vampyrjeger. Så jeg prøver å blande sjangre og bringe noe nytt til historiene. At det ikke kun er en pastisj, men at det er noe mer i bunnen. Særlig i denne boken hadde jeg lyst å jobbe med litt mer surrealistiske og humoristiske historier, med et lite brudd på slutten. Den siste historien er nok mer seriøs enn de andre.
Jeg så i ”Lomma Full av Regn” at stilen du tegner i har endret seg fra den gang til nå. Har du tilpasset historiene du forteller til formen du har endt opp med, eller har du tilpasset formen til innholdet?
Godt spørsmål. Litt begge deler, regner jeg med. Det første albumet jeg lagde, ”Lomma Full av Regn”, var i en mer realistisk stil. Noe som jeg hadde litt problemer med, jeg syntes tegningene ble litt stive og det tok ganske lang tid i tillegg. Det tok kanskje et og et halvt år før den ble ferdig, og det var nok derfor jeg begynte å prøve ut andre stilarter og bevegde meg mot en ”enklere” stil. Jeg prøvde en del forskjellige ting i de første numrene av ”Maju Mjau”, og de dyrefigur-seriene var det jeg syntes passet best til historiene jeg ville fortelle. Historiene var kanskje en slags type fabler, så ”Sshhhh” med fuglefiguren var veldig inspirert av det jeg hadde oppdaget – De stumme historiene fra Lewis Trondheim, Fabio og Jim Woodring. Jeg tror det bare passet meg adskillig bedre, den typen mysterier. En historie som også var mer åpen for leseren og ga mulighet for leseren å oppdage hva historien handlet om. Så både etter ”Sshhhh” og ”Vent Litt” fortsatte jeg å jobbe i den stilen. En litt mer klassisk stil. Etter ”La meg vise deg noe”, som var en typisk Hitchcock «mann på flukt»-historie, merket jeg at disse dyrefigurene passet veldig bra til å fortelle alle mulige typer historier.
Er det en utfordring for deg å gi de en mimikk som speiler hovedpersonens ansiktsuttrykk, eller er det et bevisst valg for deg?
Jeg var veldig inspirert av Buster Keaton, at personene ikke viser følelser i det hele tatt. Aki Kaurismäki har også vært en inspirasjon. Han lar ikke skuespillerne vise følelser. Det jeg har merket med mine historier, er at leseren må i større grad putte sine følelser inn i historien og inn i personen. Så du kan oppnå veldig emosjonelle historier om hovedpersonen ikke viser følelser, i større grad enn om de var veldig emosjonelle. Innimellom kan figurene være litt sinte eller triste, men jeg prøver å ikke gå for langt i den retningen. Jeg prøver å underspille følelsene, og det merket jeg fungerte etter fuglefiguren, som ikke viser noen følelser i det hele tatt.
Hvordan startet dette yrket for deg? Hva inspirerte deg til å starte?
Da må vi helt tilbake til 70-tallet. Det var ikke så mye man kunne gjøre på den tiden. Man spilte fotball, leste tegneserier, dro på biblioteket en gang i uken og så kanskje en barnefilm en gang i uken. I dag har man flere valg, så hvorfor unge skulle lage tegneserier i dag vet jeg ikke. Man har mer fristende ting som dataspill og 100 tv-kanaler. Men på den tiden hadde man ikke det utvalget. Jeg likte veldig godt tegneserier på den tiden, både amerikanske superhelt-serier og de klassiske fransk-belgiske tegneseriene som Tintin, Lucky Luke og Asterix og Obelix som jeg vokste opp med. Men på den tiden var det ikke noe marked for norske tegneserier, og ingen mulighet å leve av det i Norge. Da jeg gikk på gymnaset lagde jeg tegneserier for et vitsemagasin som het KOnK. Etter gymnaset, militærtjeneste og to år på Strykejernet Malerskole i Oslo, startet jeg på Kunst og Håndverk-skolen for å bli illustratør. Tegneserier egentlig bare var en hobby. Da jeg kom til Oslo kom jeg i kontakt med folk som var interesserte i tegneserier. Det var et lite miljø med alternative serier som da etter hvert ble Jippi Forlag. På det tidspunktet var det fortsatt kun en hobby. Jeg hadde drømmen om å kunne leve av det, men det var veldig vanskelig med mindre man lagde stripeserier, som ikke interesserte meg noe særlig. Det var litt derfor jeg flyttet til Frankrike, både for å komme nærmere det franske markedet, og for å få rimeligere husleie enn i Oslo. Og med kulturstøtten kunne jeg leve av å lage tegneserier, og etter hvert bli utgitt på andre språk. Med en bok i året kan jeg leve av å lage tegneserier.
Dyrekarakterene er blitt ikoniske figurer. Med tanke på det vi snakker om, kan du takke figuren din for mye av det?
Absolutt! Hadde jeg fortsatt å jobbe i den realistiske stilen hadde det ikke gått i det hele tatt. Da hadde jeg bare vært en av mange som hadde jobbet i den stilen. Jeg prøvde å imitere Jaime Hernandez og Hugo Pratt – de var forbildene mine på den tiden – uten å lykkes særlig grad. Så det at ”Jason-stilen” kom til har absolutt gjort det mulig for meg å leve av å lage tegneserier og gitt meg et særpreg. Jeg er inspirert av tegnere som Lewis Trondheim og Fabio, som begge jobber i dyrefigur-stilen. Jeg har kanskje et skandinavisk særpreg. En slags melankoli i bunnen, som kanskje kommer av at vi har vokst opp med lange mørke vintrer, og at det har satt sine spor.
FANTOMET NETTOPP NÅ <- Eldre | Nyere -> AINA OG JEG