FANTOMET - KLASSISKE JUNGELHISTORIER (31.08.15 )
Den tredje boka i serien er kanskje den beste.
Da den første «jubileumsboka» kom, var det ingenting som tydet på at dette skulle bli en serie med klassiske historier. Det ser nå ut som et faktum, og formatet «A4 firkantrygg/ca. 140 sider til ca. 150 kr» ser ut til å ha etablert seg godt. Det er en størrelse og et prispunkt som passer både lesere, butikker og utgiver.
Mitt eneste problem med prosjektet er at man i det store og hele får servert historier som mange har lest før, opptil flere ganger. Det var tilfelle med de to første i serien, der hovedfokuset på Sy Barrys produksjon virket som et dypdykk i blader og album fra de siste 40 åra. Selv forsiden denne gangen er benyttet tidligere, på et av gamle SEMIC forlags Fantometalbum.
Faktum er at ved siden av Agent X9 er Fantomet den mest oppatt-varma tegneserien i Norge. Det er bare Donald Duck/Onkel Skrue i Carl Barks’ utførelse som kan måle seg med disse to. Men der Modesty kjøres som nødløsning år etter år i sitt blad for å holde det i live, er Fantomets reprints mer nyanserte, fra to-tre omganger i bladet, via de gamle SEMIC seriepockets til Krøniker og nå disse storbøkene.
Vel! I sistnevnte bokserie finnes uansett muligheter til å variere stoffet mer, slik at vi får servert ting som ikke er fullstendig ihjeltråkka. I bok tre har man også satt fokuset solid på eventyr fra jungelen, som må sies å være heltens egentlige «hjemmebane».
Som et ekstra pluss kommer bidragene fra seriens 3 store, klassiske illustratører: Moore, McCoy og Barry. Disse tre står milevis over alle andre tegnere, de er kunstnere som personifiserer heltens identitet ettertrykkelig. Mystikeren Ray Moore, som lanserte verdens første maskerte «superhelt», arbeidshesten Wilson McCoy, som definerte jungeleventyrene for en etterkrigsgenerasjon – og stilisten Sy Barry, som foredlet og utviklet heltens figur og univers for «moderne» tider – selvsagt sammen med forfatteren Lee Falk.
Indicia for hver episode (seks i tallet!) viser at historiene jevnt over har vært vist to ganger i hefteserien. I tillegg kommer altså diverse album og bøker, så vi kan nok regne med at noen av disse historiene har vært utgitt fire-fem ganger til nå. Det er for så vidt mer enn nok, men skal man først utgi en samling for å holde på lesere (og kanskje skaffe noen nye, hvem vet?) er ikke disse historiene de verste – Det er faktisk veldig bra materiale som her er valgt. To sjeldenheter rammer inn boka, begge fra Ray Moore, den første i svart-hvitt og den siste i farger; søndagssider fra 1939. To fabelaktige og spennende historier, selv om strek og fortellingsmetode er noe «gammeldags».
Mellom disse ytterpunktene finner vi en søt slankehistorie fra McCoy, veldig typisk for hans «jungelromanser» fra den tida, og fire knallperler fra Sy Barry, fra hans absolutte høydepunkt i karrieren: 1968-73. Boka har også, som vanlig, en solid redaksjonell innføring i denne delen av Fantomets univers og historie.
Selv om man har lest historiene før er det ikke vanskelig å trives, og ligger bladene og gamle album på loftet, har man her en glimrende mulighet til å vandre i De Dype Skoger i det aller beste selskap. Og har man tilfeldigvis ungdom rundt seg som ikke kjenner figuren så godt, er det mulig å «misjonere» litt samtidig. Jeg vil faktisk anbefale denne serien for landets skolebiblioteker, historiene er lette å sette seg inn i for de ukyndige og gir et godt bilde av en seriekultur som på mange måter er på vikende front. Skal man lære noen om tegneserier er dette vel så bra materiale som all verdens Disneyhefter.
Anbefales!
Fantomet, Bok 3 – Klassiske jungelhistorier
Av Lee Falk, Ray Moore, Wilson McCoy og Sy Barry
Redaktør: Hege Høiby, m/forord av Kjell Steen
kr. 160.-
Egmont Publishing,
FØRSKOLE-BATMAN? <- Eldre | Nyere -> INNTRYKK FRA HELSINKI
Veldig bra gjennomgang dette, det eneste jeg savner er en mer spesifikk forklaring på hvorfor seriene er så bra.
“Diamantjegerne” har kun gått en gang tidligere på norsk, de andre seriene må vi tilbake til 50-, 60- og 70-tallet for å finne i komplett form. Altså for de som husker avispubliseringen? Selv da finner man ikke “Den 10. patruljemannen” som ble hoppet bukk over, merkelig nok.
I dag utgis gamle litterære verk i nyoversatt og komplett form på norsk, for eksempel av Jules Verne. Felles for disse er at de aldri tidligere er lest i sin opprinnelige form. Det utgjør ofte en enorm forskjell fra tidligere amputerte “ungdomsbøker”.Noe som blir hyllet av kritikerne.
La det samme gjelde for Fantomet som kommer med klassikere i “helt ny form”, ALDRI tidligere lest i komplett og samlet form.
— Jostein Hansen 1. September 2015, 09:54 #
“Den 10. patruljemannen” er en helstøpt krim-detektivfortelling, som du neppe finner maken til eller bedre i hvilken som helst annen tegneserie, eller annen underholdning i den sjangeren – krim- sjangeren.
Historien ble i sin tid kåret som Sy Barrys beste i en internasjonal avstemming. Den er selvfølgelig også min favoritthistorie.
“Diamantjegerne” fra 1939 tar opp problemet med hvite lykkejegere hensynsløse framfred blant afrikanske innbyggere. Dette en tid der slikt ikke var noe problem, men nærmest godkjent som naturlig. Faktisk et problem afrikanske land sliter med den dag i dag. En knallhard fortelling.
Forlaget satser også på nye lesere, nye som vil oppdage og lese av dette skattkammeret, og slik føre, sammen med gamle fans, den norske tegneserieinteressen videre.
— Bjoulv 1. September 2015, 10:35 #
Lee Falk var opptatt av store og små mennesker i dobbel forstand. Han la inn klare føringer i flere av seriene om livsstil og hvordan vi behandler hverandre, og hvordan ulikheter fører til konflikter. En viktig faktor er hvordan samfunnsutviklingen påvirker oss.
“Fantomets list” er en veldig menneskelig og annerledes story, langt forut sin tid. Og se bare på den innledende stripen til “Joomba – jungelens skrekk”, her kommer Falk med et morsomt poeng (som ikke har noe med historien for øvrig å gjøre, men et hint tilbake til Fantomets list) med en
alvorlig undertone: Overspising.
Et av mange poeng som ble fjernet i den redigerte bladversjonen.
Bjoulv nevner den glimrende “Den 10. patruljemannen” fra 1973, som en gang for alle motbeviser det noen hevder:Lee Falk laget sine beste serier på 60-tallet og tapte seg på 70-tallet.
— Jostein Hansen 1. September 2015, 12:24 #
Anmelder: Vel! I sistnevnte bokserie finnes uansett muligheter til å variere stoffet mer, slik at vi får servert ting som ikke er fullstendig ihjeltråkka.
Siden så og si alt (noen stirper fra senere års aviser untatt) har blitt utgitt i bladet før, er det ikke en lett oppgave.
Når disse bøkene har blitt laget har det blitt tatt utgangspunkt i hva som har blitt utgitt i original form (stirper) før. Det har lyktes.
I denne boken, slik som i forrige, har det blitt brukt sider med farger hentet fra utgivelser i aviser. Dette er gjort som et forsøk på å være itt original, det synes ikke som fansen missliker det.
— IpComics 1. September 2015, 18:49 #
Som Arild er inne på er her en gylden mulighet til å sikre seg et eksemplar eller to, også for å gi som gave til familie, venner og skoleklasser.
Da er også sjansen stor for at en ny softcoverbok med spenningsserier vil se dagens lys.
Denne gang ønsker jeg meg en bok med den uforlignelige Mandrake, uredigerte dagsstriper fra 1930 til 70-tallet, av Lee Falk, Phil Davis og Fred Fredericks. Flere av de beste dagsseriene med magikeren har aldri vært utgitt på norsk, eller finnes i forkortede versjoner. Søndagsserien er derimot lettere tilgjengelig på norsk i komplett form i Fantomet-blekka.
— Jostein Hansen 2. September 2015, 23:20 #
I sin saklige anmeldelse kommer Arild inn på at denne boken burde komme inn på landets skolebibliotek, noe som jeg selvsagt er helt enig i.
Men dessverre, vil jeg anta at her møter vi en lærerstand som ikke følger med i timen!
For omkring 20 år siden fikk jeg engasjement med å holde foredrag (time) på skolene i distriktet om tegneserier, det var både på grunnskolen og i videregående skole.
Jeg møtte mange engasjerte elever og ofte hadde elevene oppgaver med å fortelle om tegneserier, mange leverte flotte arbeider. I denne forbindelse spurte jeg alltid om skolebiblioteket og ansvarlig lærer som hadde oppsyn og faktisk ansvar for innkjøp her.
Jevnt over var dette nedslående for meg, ansvarhavende hadde lite å fare med, han/hun hadde faktisk kun dette oppdraget fordi de fikk et ekstra tilskudd i lønnen (min oppfatning)!
Bøkene som ble innkjøpt, kom uten noen form for personlig innsats, eller ikke i noen tilfelle etter diskusjon og/eller samarbeid med elevene. Jeg var også innom elevrådene, der medlemmene også stillet seg uforstående eller hadde noen innvirkning på innkjøpene.
Det var også den gangen, noe som het Samarbeidsutvalget, det besto av foreldre, ansatte (lærere) og politikere, de behandlet blant annet innkjøp av lærebøker, og annet, men hadde ingen peiling om skolebiblioteket!
Kanskje det er bedre i dag, dette var for omtrent 20 år siden, men jeg er redd for at skolebiblioteket forsatt blir elendig behandlet, og innkjøp etter en standardmodell, det er bruken av bevilgede penger til innkjøp hvert år. Så stå opp skoleansvarlige og følg med i timen! Og elever stå opp for tegneserier i skolebibliotekene!
— Bjoulv 2. September 2015, 23:58 #
Det fine med denne boka (og hovedgrunnen til at jeg plutselig kom til å nevne skolebibliotekene) er at disse institusjonene er pålagt å huse seriebøker som viser den historiske utviklingen av mediet. Dette kan Kristian Hellesund og Janette Kolbrek si mer om.
Skolebiblioteket skal ikke bare ha “bra” serier (serier som har solgt bra eller fått mye skryt) – de skal også illustrere utviklingen til den 9. kunstart – for dette er SKOLEFAG.
Her har man en kjent figur som har opptrådt i snart 80 år som avisserie, som faktisk er den første maskerte superhelten, som ble et nasjonalt ikon i Norge for hundretusenvis av lesere på 70/80-tallet om som fremdeles utgis i blad og bøker.
Det anmeldte album inneholder tre usedvanlig gode eksempler på seriens utvikling via de tre viktigste illustratørene, hver eksempel på seriens (og tidens) utviklingsperioder.
DERFOR bør albumet inn i skolehyllene. Og det er ikke verre enn at noen i forlaget anbefaler boka for bibliotekene, de er ikke dummere enn at de skjønner at dette er bra stoff…
— *arild* 3. September 2015, 00:54 #
Alt dette er vel og bra, Arild! Men, hadde verden vært så enkel! “bibliotekene”, hvem er det? Det er ikke noen sentral overfor bibliotekene som kan “tilsnakkes”!
Det er en enkelte skole, representert ved denne læreren som har fått denne jobben, som er ansvarlig, og som tar avgjørelsene (som regel mekanisk). Det er intet overordnet organ innen den enkelte kommune, fylke eller stat som bestemmer. Og, heldigvis for det også, den enkelte skal tenke selv, men innen overlesste oppgaver fra før, synes det som tenkearbeid for biblioteket og slikt kommer i siste rekke. Det er altså den enkelte lærer som skal ha innsikt i tegneserier og slikt! Og dem er det få av er min erfaring!
Thule forlag, ved eier Geir Jahnsrud, som selv er lærer, kjenner utmerket til problemet. Han er et forlag som skal reise rundt slik du nevner, Arild, og har prøvd opplegget. Et slit, med små resultat. Og han har Prins Valiant og Jens von Bustenskjold.
— Bjoulv 3. September 2015, 11:28 #