TRENGER ARKITEKTUR TEGNESERIER? (12.10.15 )
Nasjonalmuseets utstilling «Arkitekturstriper» smelter sammen seriekunst og byggekunst til en berikende helhet.
På vei til utstillingen “Arkitekturstriper”, lettere svett etter rask gange fra feil museum, går jeg gjennom den åpne plassen ved siden av rådhuset. Her har Undervisningsbygg en utstilling hvor de viser digitale tegninger og modeller av noe som jeg regner med er skoler. I det jeg går, fortere enn den gjengse forgjenger, innser jeg at jeg ikke kan noe om arkitektur i det hele tatt. Og frykten for at jeg både skal komme for sent, og at jeg kommer til å være den største grønnskollingen av alle på pressevisningen, vokser og vokser.
Vel fremme har de heldigvis ikke startet uten meg, og jeg får tatt meg et halvt wienerbrød og en kopp kaffe før de starter.
Skal man tro kurator Anne-Marit Lunde og medkurator Mèlanie van der Hoorn er tegneserier og arkitektur sterkt knyttet sammen. Med denne utstillingen stiller de spørsmålet: “trenger arkitektur tegneserier?”.
Van der Hoorns bok “Bricks & Balloons: Architecture in Comic-Strip Form” er grunnlaget for utstillingen, men som hun og Lunde og påpeker, ønsket de noe mer ut av denne utstillingen. De har derfor lånt og gravd frem en hel del verk (over 50 % av verkene er ikke i boka), og de fleste er nå plassert i den kontekst og det formatet de opprinnelig var i. Alt fra veggfresker til modeller.
Lunde sier at utstillingsarkitekt Håkon Matre Aasarød har lagt opp utstillingen som en abstrahert tegneseriestripe, hvor man går fra rute til rute, og hvor hver av dem har sin egen tematikk. Dette sett i sammenheng med at fargetemaene i all hovedsak er svart-hvite gjør hele opplevelsen lekker stillferdig.
Utstillingen er delt opp i syv kategorier som har hver sin hensikt når det gjelder å illustrere sammenhengen mellom tegneserier og arkitektur.
Presentasjon: Viser hvordan arkitekter bruker tegneserier for å gjøre arkitektur mer tilgjengelig for ikke-arkitekter, samt antyde stemningen, gi bygg en historie og formidle følelser gjennom bruk av formatet.
Konsept: Her brukes tegneserier for å få publikum og oppdragsgivere nærmere ideene og konseptene bak et prosjekt. Formatet brukes, ofte med en fiktiv hovedperson, for å gi leseren nærhet til prosjektet og illustrere hensikten bak prosjektets formgivning.
Designverktøy: Hensikten her er å vise hvordan tegneserier brukes som en ressurs under designprosessen og hvordan den kan påvirke bygningens uttrykk.
Personlige reportasjer: Som kjent brukes tegneserier ofte selvbiografisk. Her, sett i sammenheng med arkitektur, ser man hvordan formatet gir arkitekten rom for å uttrykke sine tanker, følelser og holdninger til prosjekter og rom. Man får også se utstillingsarkitekt og tegneserieskaper Aasarøds diplomarbeid, hvor han utforsket beboerne i Londonbydelen Southwark sine håp og drømmer om hvordan de ønsket sin by. Et verk som må oppleves, og som beskriver denne kategorien best.
Kritikk: Her viser man hvordan det som ellers kunne blitt oppfattet som krass kritikk, eller belysning av arkitektoniske problemstillinger, gjøres mer tilgjengelig med tegneserieformatets evne til å bruke ironi, humor og satirisk brodd. Her, igjen, gjør tegneserier problemstillinger mer tilgjengelig.
Fantasi: Her illustreres forholdet mellom arkitektur og mennesker. I motsetning til det vi kjenner som tegneserier, hvor bygningene er kulisser, er bygningene i arkitekturtegneserier mye viktigere, og spiller ofte en nesten levende rolle som har stor innvirkning på hovedpersonens liv.
Inspirasjon: Denne kategorien er plassert i det gamle bankhvelvet(museet var tidligere en bank). Der de tidligere plasserte gullbarrer har de nå plassert det som mange arkitekter oppgir som viktige inspirasjonskilder til sitt arbeid. Her finner man blant annet en avisside fra 1911 med en «Little Nemo in Slumberland» -stripe og utdrag fra «Chris Ware’s Building Stories».
På toppen av dette (bokstavelig talt) finner man i 2.etasje en provisorisk kinosal hvor de viser “Lost Buildings”. Et samarbeidsprosjekt mellom Chris Ware og Ira Glass som forteller historien om et barn som er oppslukt i Louis Sullivans bygninger i Chicago på 60 og 70-tallet. Det er en utrolig fin 22 minutter lang animasjonsfilm som er verdt å få med seg.
Etter endt omvisning går jeg rundt for å knipse bilder, og sammenhengen mellom tegneserier og arkitektur blir mer og mer åpenbar for meg. Jeg føler meg plutselig ikke så grønn lenger.
På vei hjem går jeg gjennom Undervisningsbygg sin utstilling igjen. Når jeg ser på de upersonlige og direkte stygge plantegningene og 3D-modellene som står fremme blir svaret på Lunde og van der Hoorns spørsmål smertefullt åpenbart.
Trenger arkitektur tegneserier? Ja!
Arkitektens inngang til seriene
DEADPOOL-DUNK I SYDEN <- Eldre | Nyere -> FREDRIKSTADS ENSOMME BLADULV