JULEHETER 2015: NORSKE KLASSIKERE (22.12.15 )

De gamle er kanskje eldst, men er de best? Vi avrunder årets gjennomgang av juleheftene med de gode gamle norske.

Av Trond Sätre og Andreas Emil Lund

Nr. 91 Stomperud

Heftet starter med et forord av Knut Eide, og fungerer som en nyttig innføring i obersten og Stomperud som karakterer for nye lesere. Dette gledelig, da Stomperud har holdt på i mange år og forordet gjør det lett å hoppe inn i humoren.

Heftet inneholder 13 historier som alle beviser at Obersten, nr. 91 og nr.87 er alle håpløse eksempler på mennesker, og mye av humoren ligger nok i at karakterene er rake motsetningen til det man gjerne anser forsvarsansatte å være. Ispedd rare ordspill (f.eks “Et tungtvannvittig oppdrag”), usannsynlige situasjoner og en tullete toten-aktig dialekt på nr.91 er det nok absolutt humre-materiale for eldre lesere. For nyere lesere vil nok mye av Stomperud virke utdatert. Både når det kommer til oppsettet (tekst under bildene) og humoren. På tross av dette lukter det tradisjon av heftet, og det er nok det som gjør at jeg likevel sitter pris på denne utgivelsen.

(AEL)

Av Håkon Aasnes
Forord av Knut Eide
36 sider
Kr. 55,90
Egmont Kids Media Nordic

Smørbukk

Årets reprisehistorie (fra juleheftet 1965) får med all tydelighet fram fordelen med det gamle tekst-under-rute-formatet for Smørbukk. Med seks ruter per side og prosatekst er det så mye lettere å drive handlingen raskt framover. 1965-historien har ikke så mye historie i den forstand, bare en masse ting som skjer. Uansett hva Smørbukk foretar seg så blir det til et fornøyelig lite eventyr, som leder over i et annet fornøyelig lite eventyr, osv. med potensial til å utarte i det uendelige.

Men i den nye historien gjør Håkon Aasnes det beste ut av det mer begrensende formatet han har: Smørbukk og Trond oppdager villsvinspor ute i marka (noe som skulle plassere Smørbukks heimbygd et sted ikke for langt fra svenskegrensa) og prøver å filme dyret før de lokale jegerne får fatt i viltet. Slapstick-og actionnivået er ikke særlig høyt i år, men historien har nok artige innfall og replikker til at heftet får godkjent.

(TS)

Nytt materiale av Håkon Aasnes
Gammelt materiale skrevet av Johannes Farestveit og tegnet av Solveig Muren Sanden
Forord av Gard Espeland
36 sider
Kr. 55,90
Norsk Barneblad/Egmont Kids Media Nordic

Tuss og Troll

Årets reprisetrykk (også det fra 1965) i dette heftet er derimot ikke så interessant. Mesteparten av det er satt av til «Kari Trestakk», en overlesset gjenfortelling av Askepott, og ellers noen korte stubber som er glemt med det samme.

Det nye materialet er bedre, skjønt moralen i historiene er i overkant tydelige, selv til eventyr å være. «Trollet og Rikdommen» er en trivelig og sentimental rikdom-gjør-deg-ikke-lykkelig-historie som Håkon Aasnes gjør så godt han kan med. Men historien var opprinnelig skrevet for Solveig Muren Sanden, og hadde nok fungert bedre i hennes strek og med hennes komposisjon. Som kjent var ingen bedre til å fortelle historier om godlynte troll enn Muren Sanden. «De To Prinsessene» er en kvasi-eksotisk prinsessehistorie med nok substans og detaljer til å gjøre den lesverdig.

(TS)

Nytt materiale skrevet av Gard Espeland og tegnet av Håkon Aasnes
Gammelt materiale skrevet av Johannes Farestveit og tegnet av Solveig Muren Sanden
Forord av Gard Espeland
36 sider
Kr. 55,90
Norsk Barneblad/Egmont Kids Media Nordic

Vangsgutane

Årets hefte består av tre historier, en ny, en fra 1951 og en fra 1952. Den nye fortellingen skiller seg, naturlig nok, veldig ut fra de gamle historiene. Den er preget av spenning, og action, mens de to gamle handler om mer hverdagslige og jordnære ting. Det er interessant å se hva Fonna Forlag mener var spennende før, og hva som er spennende nå.

Årets nye historie handler om et spøkelse på Vangen, og Kåre, som nylig har lest “En studie i rødt” skal anvende sine nye detektivferdigheter til å løse gåten. Ting går selvsagt ikke helt som planlagt, men “gutane” lander stødig på bena som vanlig.

De to gamle historiene handler henholdsvis om en kanin som har ødelagt foten og den siste handler om Vangsgutanes besøk i Trondheim. Disse helt ok, men for nyere lesere vil nok den nyeste historien være bladets sterkeste side. Kanskje det er omvendt for eldre, erfarne lesere.

Uavhengig av at den nyeste historien er skrevet med mer fart enn de gamle, er den fortsatt kjedelig og virker som at den varer i en evighet. Om det er et bestemt sidetall som skal fylles med historie vet jeg ikke, men den drøyer så langt at det som var spennende mister futten.

Man kan se hvordan de gamle historiene hadde appell da de kom ut, og man kan også se hvordan den nye historien til nød kan ha en appell i dag. I forordet sier Gunnar Skribrekk at det blir ingen jul uten Vangsgutane. Jeg kan absolutt se for meg en jul uten.

(AEL)

Nytt materiale skrevet Nils Nordberg og tegnet av Ivan Andreassen
Gammelt materiale skrevet av Leif Halse og tegnet av Jens R. Nilssen
Forord av Gunnar Skribrekk
36 sider
50 kr.
Fonna forlag

Jens von Bustenskjold

Dette er vanligvis årets eldste julehefteserie (riktignok ikke i år, se nedenunder), ofte også den kjedeligste og mest daterte. Delvis er dette fordi Sigurd Lybeck skrev historiene i prosaform, og tegneren Anders Bjørgaard tilførte dem ofte svært lite i illustrasjonene. Litt pikant blir det likevel i år; alle de tre tegneseriene i årets hefte har smått erotiske antydninger og handler om hvordan Plassbakk-Kallen (den gamle ungkaren som er seriens egentlige hovedperson) spiller sambygdingene sine små puss. Plassbakk-kallen har en egen evne til å komme triumferende ut av det meste – Selv når han kjøper en damebyste for å late som han har en vakker, ung kone,, noe som ville virket ytterst patetisk sett med moderne øyne.

I den første historien mobiliserer bygdas menn til krig, noe som får meg til å lure på hvilket år denne ble laget (Jens Von Bustenskjold gikk som tegneserie fra 1935 til 1962). Slik kontekst, som kunne gjort serien litt mer interessant, gir dessverre ikke utgiveren oss.

(TS)

Skrevet av Sigurd Lybeck og tegnet av Anders Bjørgaard
36 sider
Kr. 59,90
Bladkompaniet

Nils og Blåmann

«For første gang i julehefte» utbasuneres det på forsida. Alle med litt basiskunnskap om norsk tegneseriehistorie skjønner selvsagt at dette ikke refererer til at selve serien Nils og Blåmann har fått eget julehefte (Nils og Blåmann julehefte gikk fra 1929 til 2002). Nei, det er materialet av i år som tidligere er uutgitt i julehefte. Materialet er selvsagt ikke nytt, tvert imot er det fra seriens første år 1927-1929, men disse sidene har tidligere bare vært trykt i Illustrert Familieblad. For samlere og kulturhistorisk interesserte er heftet selvsagt uunnværlig. Spørsmålet er om det har noen appell til det brede publikum.

For serien ser også veldig 20-talls ut. Selve premisset hadde nok også vært mer troverdig på 20-tallet: Nils er en liten foreldreløs gutt som trekker fra sted til sted og lever fra hånd til munn ved hjelp av den trofaste geita si, Blåmann. Serien har litt til felles med klassisk Smørbukk på den måten at det ene lille eventyret leder over i et annet, i en tilsynelatende uendelig rekke. Forskjellen er bare at siden Nils og Blåmann er løsgjengere, og ikke stedbundne, er det virkelig snakk om en uendelig rekke.

Dette er absolutt en interessant publikasjon å få med seg, særlig på grunn av seriens bildekomposisjon. Jeg oppfordrer leseren til å gjøre et lite eksperiment: Studer først bare bildene på en typisk side, prøv å gjette hva som foregår, og les deretter teksten. Du vil oppdage at det er veldig lett å få en detaljert forståelse av handlingen bare ut fra bildeoppsettet. Når så mye er sagt, tror jeg nok at den svært gammeldags tegnestilen kan være et problem for salgbarheten.

(TS)

Skrevet av Sigurd Winsnes og tegnet av Ivar Mauritz-Hansen
Forord av Haakon W. Isachsen
36 sider
Kr. 55,90
Egmont Kids Media Nordic

1. Re. VANGSGUTANE: Årets nye historie er skrevet av Nils Nordberg, ikke Sverre Årnes.

   
   — Haakon W. Isachsen    23. December 2015, 15:34    #

2. Min feil. Eg har retta det opp nå.

   
   — Trond Sätre    23. December 2015, 21:57    #

3. Så frem til en ny toppfortelling av Sverre Årnes i årets Vangsgutane, og selv om Nils Nordberg gjør en spennende vri på den klassiske krim-fortellingen (som også fikk en sterk femmer i VG den 18/12) er det noe som mangler.

   Det er nok mest at de nye seriene er forandret, fra et mer luftig og større format, til en mer regid tekstunderbildene-stil.

   De forrige heftene Ivan Andreassen tegnet var meget løfterike og siden teksten var plassert som en del av bildet ble rutene større og bildene mer varierte.

   Skulle gjerne visst hvorfor man valgte den mer trauste og gammelmodige stilen denne gang.

   
   — Jostein Hansen    24. December 2015, 16:40    #

Navn		Husk
Epost
Melding
	Textile Hjelp

JULEHEFTER 2015: NORSKE EVENTYRERE <- Eldre | Nyere -> FARVEL HERR ROBOT, VI KJENTE DEG KNAPT