Tidsskrift for norsk tegneserieliv

Om Serienett

Serienett gir deg siste nytt om norske tegneserie-utgivelser, anmeldelser og andre tegneserierelaterte nyheter. Nettsiden drives og redigeres av Trond Sätre.

Serienett er støttet av Norsk Kulturråd og Bergen kommune.
Norsk Kulturråd
Bergen kommune

Har du tips? Send e-post til trond@serienett.no. Sjekk også ut Serienett på Facebook. En del stoff publiseres kun der, og det er til stadighet gode og interessante menings-utvekslinger om tegneserier på Serienetts Facebook-gruppe.

Søk i Serienett

RSS / Atom

Annonser


Raptus Comics Festival Oslo Comics Expo Deichmanske Serietek

MOT EN BARRIERE AV HØFLIGHET ( 8.01.16 )

Vi har snakket med den argentinske serieskaperen Berliac om hans nye bokprosjekt for det norske markedet, og hvorfor han ikke lenger bor i Norge.

Av: Trond Sätre

Når ble du interessert i tegneserier?

Som alle andre begynte jeg å tegne som barn. Jeg var kanskje fire eller fem, og leste først argentinske tegneserier for barn, slike som jeg kunne finne på den lokale kiosken. Litt senere, da jeg var 10-11 år oppdaget jeg superhelter, men jeg var aldri så interessert i dem. Så, da jeg var 13-14, kom anime inn i bildet, og mangaserier var de første jeg valgte å kjøpe selv. Altså, som ikke foreldrene mine kjøpte til meg.

I en alder av 14-15 år, da jeg tilfeldigvis befant meg i en tegneseriebutikk, oppdaget jeg noe veldig forstyrrende, noe voldelig og seksuelt; jeg oppdaget hva en fanzine er. Jeg var sjokkert, for slikt noe kunne du ikke finne noen andre steder. Det gikk opp for meg at når du lager en fanzine kan du gjøre hva du vil, og det er heller ikke er nødt til å se så veldig profesjonelt ut. Inne i disse bladene var det veldig bra ting, og veldig dårlige. Slik fant jeg ut at også jeg kunne lage tegneserier, det trengte ikke å være så fantastisk.

Var det da du bestemte deg for å bli tegneserieskaper?

På en måte, ja. Helt siden den gangen har jeg øvd for å bli bedre. Men i 18-årsalderen ble jeg interessert i musikk, spilte i band, flyttet til Spania og jobbet som profesjonell musiker der i sek år. Dessuten lærte jeg meg selv å male, og jeg malte hele tida, men lagde ikke tegneserier. I seks år fokuserte jeg bare på musikk og kunstmaling. Etter Spania vendte jeg tilbake til Argentina i 2008, og oppdaget at vennene mine fra tenårene fortsatt lagde tegneserier. En av dem, Martin Muntaner, hadde planer om å starte et forlag. Jeg foreslo at vi kunne lage en bok sammen, og det ble min første bok, «Rachas» i 2009. Så egentlig begynte jeg å lage tegneserier først i en alder av 26 år, da jeg hadde kommet tilbake til Argentina. Bakgrunnen min var som maler.

Påvirket det deg?

Ja, selvsagt. De første bøkene mine var ganske plast og-malingaktige, ikke som typiske tegneserier. Jeg var interessert i tekstur og sånt.


Berliac delte ut den tsjekkiske prisen for “Årets Tegneserie” i Praha i oktober 2015

Hvordan vil du beskrive seriene dine av i dag? Finnes det noe tema?

Jeg jobber mye med følelsene mine. Mellommenneskelige forhold. Jeg har laget veldig mange romantiske historier om brudd og sånne ting. Jeg kan påstå at tegneseriene mine er ganske mørke, på en måte. Men samtidig, helt siden jeg begynt å tegne i denne nye stilen som jeg bruker nå – som er veldig inspirert av gekiga -manga fra 60-og 70-tallet – føler jeg at det mørke har forsvunnet fra tegningene. Heldigvis, for det var det jeg ønsket. Så selv om historiene fortsatt er litt mørke, og det alltid ender dårlig, gjør tegnestilen det litt artigere å lese. Når det gjelder tema så bruker jeg mye barndomsminner.

Også vonde minner?

Mer eller mindre. Jeg minnes mennesker for barndommen, og især de som slet med et eller annet. Det var de menneskene jeg la meg på minnet. Så jeg vet ikke om det er vonde minner, for alle har jo problemer. Jeg liker å fortelle om mennesker som må hanskes med noe, og som har visse konflikter, for det driver historiene mine framover.

Hvem er publikummet ditt?

Jeg har ikke den fjerneste anelse. Når jeg går på messer kan jeg møte både folk som er i tenårene, og femtiåringer. Og særlig når folk følger deg på bloggen eller i sosiale media så aner du ikke hvem de er.

Det begynte altså med fanziner, men hva inspirerer deg i dag?

Filmer. Jeg var alltid en filmnerd, og spesielt asiatisk film er jeg glad i. Kinesiske regissører som f.eks. Wong Kar-wai lager historier om folk med konflikter, det er veldig inspirerende. I asiatisk film er skuespillet veldig uttrykksløst, folk holder følelsene sine under en maske. I seriene mine kan du se noe av det, for karakterene mine har alltid det samme ansiktsuttrykket, nesten uansett situasjonen, og jeg tror det er påvirket av asiatisk film. Jeg leser også tegneserier, men jeg gjør det ofte mer med tanke på research enn for fornøyelsens skyld, jeg prøver å lære av dem.

Jeg elsker manga, og leser det hele tida, både for fornøyelse og research. Manga er så teknisk, og det ser så kaldt ut at etter en stund bare gir du opp og går inn i historien og glemmer de tekniske aspektene. Når det gjelder vestlige tegneserier, og særlig indie-tegneserier, handler det så mye om å demonstrere teknikken din, vise hvor god du er. Det kan være distraherende for visse typer historier. Derfor var det at jeg endret stilen min; tidligere lagde jeg serier for å vise meg, vise fram stilen min. Men nå vil jeg fokusere mer på den litterære delen, på å fortelle en historie, og prøve dra folk inn i historien.


Eksempel på et tydelig stilskifte hos Berliac: Serien ovenfor er fra Forresten 27 (2013). I samme manns serie fra Forresten 28 (2014) ovenfor, har han gått over til rendyrket manga

Hva annet gjør du enn tegneserier?

Noen ganger lager jeg illustrasjoner, men hovedsakelig går det i tegneserier. Og det er noe jeg ikke kunne fortsette med i Norge. Det var for dyrt for meg å være tegneserieskaper i Norge, for du får selvsagt stønad og alt det der, men det tar tid. Jeg vet at jeg ville fått det til, men det tok for lang tid for meg. I Tyskland er det litt enklere, og dessuten er det billigere å leve der.


Berliacs mangastil fortsetter i Forresten 29 (2015)

Du har vært publisert i alle de seneste årenes utgaver av Forresten. Men i 2016 kommer du med din første, norske tegneseriebok. Hva slags bok blir det?

Den kommer til å hete «Sadbøi» (arbeidstittel var «Blodappelsiner», red anm.), en referanse til «Sad Boys», backinggruppa til den svenske rapperen Yung Lean. Men selve historien er basert på biografien til den franske forfatteren Jean Genet på 40-tallet. Jeg har forflyttet historien til det moderne Skandinavia og endret navnet, men historien er fortsatt hans. Han var homoseksuell og satt også i fengsel flere ganger for tyveri. Mens han var i fengsel begynte han å skrive dikt og romaner. En fransk forfatter som fikk lese det han hadde skrevet ble så imponert at han startet en underskriftskampanje, med støtte fra blant annet Sartre og Picasso, for å få satt Genet fri. Boka er ment å være en refleksjon over forbrytelser og kunst, med litt fokus på homoseksualitet også, her og der. Men først og fremst handler den om å være annerledes, om å være aktivt annerledes, med vilje. Å velge å være annerledes i et homogent samfunn. Erik Falk oppmuntret meg til å lage en hel tegneseriebok, så da spurte jeg meg selv hva jeg kunne lage for det norske publikum. Jeg tenkte over hvilke inntrykk jeg fikk fra det norske samfunnet, og slik begynte jeg å få ideer til denne boka.


Jean Genet (1910-1986)

Så det er litt selvbiografi i dette?

Akkurat! Jeg bruker en annen manns biografi, men jeg legger til mine egne tanker om å være annerledes. I Norge opplevde jeg et slags traume ved å være annerledes, ettersom jeg kom veldig langveis fra, så litt annerledes ut, og hadde andre ideer. Nordmenn lyttet alltid til ideene mine, og det er jo bra, men jeg kunne ikke bryte ned barrieren av høflighet. Nordmenn er veldig høflige, korrekte og respektfulle. Men iblant tror jeg det kan være et hinder. Iblant trenger du litt konflikt og diskusjon for å finne ut hvordan den andre personen tenker, og det fant jeg ikke. Det var en av de viktigste forskjellene mellom hvordan jeg er og hvordan menneskene jeg møtte i Norge er. Dessuten er det offentlige nærværet veldig sterkt i Norge – Noe som har mange fordeler; for eksempel, hvis det ikke var for den offentlige støtten, ville ikke boka mi eksistert. Samtidig mener jeg at alle bør reflektere over dette offentlige nærværet, og hvordan det offentlige påvirker vår produksjon, våre tankesett, hvordan vi forholder oss til hverandre, hvordan vi lager kunst, hvordan vi lager alt. I boka mi kommer jeg også til å gå litt inn på dette – Individet og institusjonene. På en veldig dramatisk måte, selvsagt, for jeg må jo gjøre boka underholdende.


Utkast til bokomslaget, laget på det tidspunktet da boka hadde arbeidstittelen “Blodappelsiner”

Har du noen uoppfylte ambisjoner innen tegneserier?

Jeg prøver å være ettertenksom og arbeider skritt for skritt mot et mål, ikke så langt fram i tid. Så fullfører jeg det målet, og går videre til det neste. Nå fokuserer jeg bare på «Sadbøi», og den største ambisjonen jeg har akkurat nå, er at boka skal bli så bra som mulig, og å få den oversatt til så mange språk som mulig. Deretter får vi se. Hvis jeg skal prøve å tenke, nærmest som en tenåring med en drøm, og vet jeg ikke om jeg oppnår det med denne boka, men jeg vil at bøkene mine skal nå ut til det japanske publikum, av åpenbare grunner. Jeg tror det er fullt mulig; hvis jeg foretar de rette grepene kan det skje.

“Sadbøi” skal etter planen lanseres på OCX 2016

divider
  Textile Hjelp

<- Eldre | Nyere ->

Siste kommentarer
Trond Sätre (ROCKY NETTOPP NÅ – 100!!)
håkon strand (ROCKY NETTOPP NÅ – 100!!)
Jostein Hansen (TEGNESERIER SOM SAKPROSA)
IpComics (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Bjoulv (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Thomas Askjellerud (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Jostein Hansen (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
arild (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
Paul Andreas Jonassen (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)
arild (FANTOMET NETTOPP NÅ - DEN TOMME TRONEN)