ALT VAR BEDRE FØR… (11.01.16 )
Andre bok i serien «Serieskatter» er bedre enn den første. Historisk materiale, javel, men kanskje også til undring og underholdning for nye lesere.
Bok #2 er forbeholdt DC’s superhelter, helt fra første utgave av «Stålmannen» i 1952 til første utgave av «Gigant» i 1969. Bare 17 år, men et kvantesprang i serie- og trykk-kvalitet. Den mest aktive perioden for norske superserier er 60-tallet, da disse titlene florerte sammen med Marvels norske Iron Man, Daredevil, Hulk og Spider-Man.
Men vi begynner med begynnelsen! Et av de store samleobjektene i norsk seriemiljø starter opp, med Stålmannen #1 fra 1952 (den i kartong-omslag). Dette var en serie jeg knapt visste eksisterte, selv om jeg har vært interessert i tegneserier i over 50 år. Jeg ble først klar over den da jeg som voksen snakket med samlere, som nevnte både denne og de første utgavene av «Lynvingen» som attraktive samleobjekter.
Selve heftet er ikke all verden, men presenterer Supermanns opprinnelse (tegnet av Wayne Boring) og en tidlig Batman-historie (tegnet av en ung Jim Mooney). Begge seriene er trykket i duo-tone; rødt og svart, en ganske vanlig metode for å spare penger på trykkeutgifter den gang (og senere).
Så fortsetter boken, ikke med gamle Lynvingen, men rett til 1967 og første nummer av «Superboy». Dette er en av «stayerne» i norsk superseriehistorie, og i bibliografien kan vi lese at Superboy kom ut med ca. 140 hefter (!) over omtrent 13 år.
I # 1 møter vi, ikke bare hovedpersonen – med klassiske Smallville-historier, men det som skulle bli det mest populære innslaget i heftet; «Rommets Helter», eller Legion of Super-Heroes. I disse historiene fikk mange norske ungdommer et første møte med science fiction, noe som var meget populært. Disse ungdommene, med kodenavn, klubbhus og ettersittende drakter (og sære superkrefter!) banet veien for senere tiders X-Men og Avengers.
Heftet er i sort-hvitt, noe som skulle prege alle DC- og Marvelseriene på 60-tallet. Jeg har nevnt bibliografiene som følger med hvert gjentrykk. Her presenteres historien om titlenes utgivelsesliv i Norge, samtidig som det dras paralleller til de opprinnelige utgivelsene. Meget bra!
Så vender vi tilbake til 1953 og gode, gamle Lynvingen, som Batman ble døpt på norsk. Også denne kom i kartongomslag, og også disse heftene (fra SE-bladene) er svært ettertraktet for samlere. Lynvingen #1 har samme fargetrykk som Stålmannen; rødt og svart. Det fungerer faktisk overraskende bra, her er altså alle farger i heftet fjernet (bortsett fra den sorte streken) og den norske fargesetteren har lagt inn karmosinrødt (datidens standard ukebladkulør) på utvalgte steder for å «styrke» bilderuten. Historien presenterer «Two-Face» på norsk som «Dobbeltansiktet». Heftet rundes av med småplukk samt en flott fortelling med Vigilante (westernkarakteren som raser rundt på en futuristisk MC).
Så er det tid for første nummer av «Lynet» og bokens kanskje beste innslag. Heftet er, som Superboy, utgitt i 1967, og både det og senere hefter ble illustrert av den eminente Carmine Infantino, som revolusjonerte serieillustrasjon hos DC på den tiden. Her fungerer de sort-hvite sidene perfekt, og man får anledning til virkelig å studere Infantinos elegante linjeføring.
Lynet #1 har en av datidens mest klassiske omslag; Helten snakker direkte til leseren og sier: «Stopp! Ikke gå glipp av dette heftet!» og jeg husker det godt fra min ungdom :-). Man fikk mye for kr. 1,50 på den tiden, her kan man kose seg med ikke mindre enn 3 Infantino-historier om Lynet. Bladet hadde dessverre ikke samme overlevelsesevne som Superboy, og fikk bare tre (gode) år i Norge.
De fire første heftene i boka er gjengitt fra SE-bladenes arkiver, men med nr. 5 er vi over i fulle farger og nytt forlag; Williams denne gang. Gigant #1 kom i 1969, samme år som Lynet måtte gi seg Tilfeldig? Neppe. Mer om dette kan man lese i et fyldig etterord…
Heftet er trykket grelle, tunge farger som absolutt er en nedtur etter de elegante sidene i Superboy og Lynet. Historien er heller ikke all verden, den er hentet fra et av DC Comics’ sine svakeste titler (som likevel solgte godt, ettersom det presenterte historier om Superman og Batman: «World’s Finest Comics»). Disse fjollete historiene om heltene som kompiser som likevel må slåss pga. en eller annen superskurk tåler så absolutt ikke tidens tann. Ross Andru er tegneren, som hadde adskillig større lykke noen få år senere, da han tok over Amazing Spider-Man i en lang periode.
På norsk skifter Stålmannen nå navn til Supermann, som han skulle bli hetende en god stund. Heftet rundes av med to sprø Jimmy Olsen-histories samt en Lynvingen-fortelling tegnet av Novick og Giella. Senere nummer av Gigant skulle bringe (etter min mening) mye bedre historier enn dette heftet, men ettersom man har basert disse to første bøkene i serien «Serieskatter» på førsteutgaver i Norge er det «Gigant» # 1. man får.
Boken avsluttes med enda mer redaksjonelt stoff, ført i pennen av Kristian Hellesund. Han tar for seg den interessante utgivelseshistorien til slike blader i Norge, og forlagene de kom ut på. Her fortelles det om lisensavtaler og oppkjøp, og om «tegneserier i søkelyset» (det var ikke bare i USA psykologer og husmorlag engstet seg for «tegneseriens fryktelige påvirkning på dagens unge» – i Norge var det like ille, og alt dette beskrives som en del av den norske tegneseriehistorien). Meget bra historisk arbeid, og disse tre sidene avslutter boken på en perfekt måte.
Boken demonstrerer en tegneserietid som nå er forbi, der slike enkle og spennende fortellinger – beregnet på unge lesere – er i dag blitt til komplekse, nevrotiske megahistorier for voksne lesere, der kamp og konflikt er altoverskyggende tema, og leseren dras ufrivillig inn i en endeløs rekke av bi-historier og heltehistorikk (gjerne i flere dimensjoner… puh). Unge lesere gir opp, og markedet styres mot samlere og komplettister.
Det var kanskje bedre før.
Serieskatter #2
Redaktør Hege Høiby
209 sider
365 kr.
Egmont Publishing 2015
MOT EN BARRIERE AV HØFLIGHET <- Eldre | Nyere -> ANNERLEDES OG GODT I «FANTOMET»
Nei, alt var ikke bedre før. Det var bra den gang, vi likte det da. men jeg tviler på at dagens ungdom hadde likt det.
Senere kom det høydepunkter som
Watchmen
Killing Joke
Kingdom Come
Batman Year One
Nå i enda nyere tid har vi flotte historier som:
Batman Earth One
Shazam av Gary Frank
Batman, Blaze of Glory av Chris Weston
Og mye mer.
— Øyvind B 12. January 2016, 17:55 #
Datidens serier var ikke laget for nåtidens lesere. Vi ville neppe likt steintavlene fra den gang heller. Alt er resultater av sin tid.
Det er greit å vurdere slike bøker, men ikke innholdet i bladene. Dette er kopier og kan neppe bli bedre enn originalen. Utvalget derimot, vel det kan jo diskuteres. Men er det en utvalg basert på førstenummer, så OK, da gir det seg selv. Slapp av og la nostalgien ta overhånd.
— IpComics 12. January 2016, 22:44 #
Er litt for ung til å ha fått med meg superheltseriene fra da de først ble utgitt her til lands, men var heldig nok til å vokse opp i det som var tegneserienes gullalder med X-Men av John Byrne og Chris Claremont, Superserien, Gigant (både mens det var i farger og publiserte Metallmennene m.m. og etter det ble svart/hvitt med Swamp Thing og Camelot 3000), Tenåringstitanene (det lille som ble utgitt), Hulk (Buscema og Mantlo, Wein og Stern, og til en viss grad Peter David og McFarlane), Edderkoppen, Supermann, Superboy, nye Lovens Voktere (Grønne Lykt med bolleklipp), Fantastiske Fire (spesielt George Perez), Dracula og Våghalsen m.fl. og Dredd og andre som ikke akkurat kan regnes som superhelter. Jeg ville aldri vært foruten disse tegneseriene og oppveksten hadde blitt uendelig mye fattigere uten dem.
Historiene var spennende, enkle, fascinerende og trollbandt deg helt. Mange har dessverre en tendens til å glemme at de selv har vært barn, og at det er i barndommen at grunnlaget legges. Når mange superheltserier i dag hijackes av individer som forkaster det som gjorde titlene store i utgangspunktet og forandrer dem til som kun er av interesse for en eksklusiv klubb av lesere som mener at historier helst bør være komplekse, ha flere dypere lag og inneholde metaforer og analogier, og helst bør kunne si noe om samtiden, samfunnet og verden, vil interessen totalt sett dale.
Vi snakker her om mennesker i kostymer som flyr, skyter stråler med øynene og løfter hele bygninger. Hvor seriøst skal de egentlig tas? Det er fullt mulig å lage serier av høy kvalitet samtidig som de her underholdene og spennende.
I dag har vi fenomener som Batman Kids og Spider-Man Kids i tillegg til de mer “intellektuelle” versjonene ment for voksne “seriøse lesere” og samlere. Hvorfor ikke også forsøke seg med noe midt imellom? Mellom hefter pakket i plast og vedlagte leker, og limfreste bøker på et par hundre sider, hadde det ideelle selvsagt vært vanlige månedsblader, festet med stift for nostalgiens skyld. Men sannsynlighetene for at det skulle skje er mildt sagt små.
— Donovan 12. January 2016, 23:58 #
Å det kommer mye som er “midt imellom”, riktignok ikke i Norge. Men i Danmark satser de nå stort med nye bøker med Batman, Superman og andre DC-serier. Og i USA satser de på serier som Batgirl og Ms. Marvel som også passer for yngre lesere.
— Øyvind B 13. January 2016, 22:11 #
Alt var mye bedre hele tiden…det spørs helt hva man velger å fokusere på og trekke frem.
Selv i dag er det knapt noen som kan måle seg med de Daredevil-seriene Gene Colan tegnet ca, 1966-73, helt på høyde med det beste fra Neal Adams.
Stan Lee skrev noen av sine mest engasjerende Spider-Man og Daredevil-manus i samme periode, som jeg selv i dag opplever som meget lesverdige, med et sosialt spor som savnes i flere av dagens serier.
Nevnte Adams gjorde også sine saker meget bra på serier som The Spectre og Deadman, fra ca. 1967-69, disse står seg veldig godt også i dag.
Ikke alt av dette kom til Norge den gang, dessverre, men noen Spectre-episoder gikk i Lynet.
Og hva med den epokegjørende Green Lantern/Green Arrow av O’Neil/Adams fra ca. 1970?
Også senere på 70- og 80-tallet ble det utgitt en lang rekke eminente DC- og Marvel-serier, flere ikke så godt kjente i Norge.
Howard the Duck kom allerede på midten av 70-tallet…
En av mine personlige favoritter er Legion of Super-Heroes fra 1977-79, den episke serien med Earthwar og Mordru.
— Jostein Hansen 14. January 2016, 09:52 #
Det er en slags utbredt (mis-)oppfatning at tegneserier fra 60-tallet (og eldre) ikke holder mål for dagens lesere.
Som vi vet, mange av dagens ungdom har sansen for Beatles, Bee Gees og Kinks fra 60-tallet, det er youtube det beste bevis for. Bare lytterne får sjansen til å finne frem til perlene er det ikke så nøye hva som er “moderne” eller ei.
Slik er det med serier også, det gjelder bare å lete grundig for å finne frem til de tidløse skattene. Til en viss grad har tiden løpt fra en del av hefteseriene fra DC (spesielt), mens andre som Carl Barks, EC Comics, Spirit, Sgt. Kirk (Hugo Pratt), Fort Wheeling (Hugo Pratt), Asterix, Jaktfalkene, Sprint, Tintin, Fantastiske Fire, Fraser of Africa, Bat Lash og hundrevis av andre er klassikere som aldri dør.
Avisserier er ikke nevnt siden disse ofte hadde et mer voksent preg, noe som gjør at de står tiden enda bedre, strålende eksempler er Flash Gordon (Dan Barry), Prince Valiant, Pogo, Jeff Hawke, Lance, On Stage og Steve Canyon.
Hvorfor var det slik på 50- og 60-tallet at noen hefteserier var veldig banale mens andre var svært avanserte og med nyanserte karakterbeskrivelser?
Se, det er et annet spørsmål…
— Jostein Hansen 15. January 2016, 12:10 #
1930-40 og 50-tallet var og er tegneseriens gullalder til evig tid!
Dagens serier når disse seriene ikke engang til knærne!
Og de banale fra den tiden, hvilke det nå, Jostein sikter til, er som regel også klassiske i all sin banalitet, en banalitet som aldri kan gjenskapes!
— Bjoulv 15. January 2016, 20:25 #
For avisseriens del var gullalderen fra 1930-tallet til ca. 1960.
Det gjelder først og fremst stripeserier i føljetongformat, hefteserier på samme tid hadde ikke i større grad utviklet en fortellerform i episk format, noe som ga begrensninger i karakterbeskrivelser.
Det er skrevet mye om at serier som Corto Maltese av Hugo Pratt eller Will Eisners “graphic novels” virkelig var banebrytende i å fortelle serier i episk format.
Da glemmer man lett at avisserier som “The Phantom” (av Falk/Moore) allerede på 30-tallet kunne leses som en sammenhengende episk serie med eventyr som går i dybden på Ånden som går og karakterer som Diana (Sala), Toma, løytnant Byron og bandarene. Plottene strekker seg over flere år, fra ca. 1936 til 1940, og krever oppmerksomme “voksne” lesere.
Noe som igjen gir en helt annen innsikt og forståelse til betegnelsen “graphic novel”.
— Jostein Hansen 25. January 2016, 10:54 #
En utfordring kan gå til våre høyst oppegående serieeksperter:
Hvilket enkelt serieår i historien er det beste (så langt) i perioden 1936-2016?
For å underbygge svaret må nevnes minst fem klassiske historier med en eller flere seriefigurer fra ett og samme år.
Uhyre krevende, men håper noen tar utfordringen på strak arm.
— Jostein Hansen 4. February 2016, 23:25 #
Jostein, det må i såfall bli “gamlingene” som svarer. Jeg har nettopp forstått at yngre lesere ikke greier å henge med i fortellinger som strekker seg over flere dager, og langt mindre uker.
— IpComics 5. February 2016, 17:41 #
Da er det bare å gå til kalenderen og trekke et bestemt år. Jeg har foreløpig landet på 1962, men er ikke helt sikker ennå…
Apropo “gamlinger”, det er stadig oppslag i avisene i Trondheim om spreke damer og herrer som runder 100 år, senest nå i går. Der var det en kar som hadde parkert bilen i fjor, og nå runder 100 år i egen bolig, med godt syn og hørsel. Han hadde opplevd mye, bl.a. sprengt Røros-banen to ganger i 1944, for å hindre tyskernes ishavsarme å returnere til Berlin.
Så det med “gammel” kan være ganske så relativt. Hvis man for eksempel er passert 50 år er det ennå 50 igjen til hundre…
— Jostein Hansen 6. February 2016, 10:09 #
Jeg velger 1986. Da skjedde det veldig mye bra.
1986
Tommy og Tigern har nettopp begynt (desember 1985)
Watchmen kommer
Born again med Daredevil av Frank Miller og David Mazzucchelli.
Adeles utrolige eventyr, samleutgave
Blåjakkene album 10
Bomans Fritjof og Hjalmar
Bran Euz album
Bruce J Hawker album 2
Clifton med 2 album
Comez Røyskatten
Cappelen starter med Corto Maltese og mye annet
En kontrakt med gud
Familien Gnuff som album
Flammetreets blod
Johny Hazard album 2
Gevion Forlag starter med Pyton
Ny Dimensjon starter (!)
Vindens passasjerer
Tintin med flere album på norsk
Tegn starter
— Øyvind B 6. February 2016, 10:41 #
Jeg gikk utfra at dette gjaldt stripeserier i avisene?
— IpComics 6. February 2016, 14:27 #
Not Limited…
Siden bokserien SERIESKATTER for det meste handler om hefteserier godkjenner vi både stripeserier og bladserier.
Og aller helst spesifikke historier/episoder, slik som for eksempel “Watchmen”, “Born Again”, “Bran Ruz”, “Flammetreets blod” og “Røyskatten”.
— Jostein Hansen 7. February 2016, 14:29 #
Minner om at hovudavstemminga til Splattprisen no er open på Sproingprisen si facebookside (der er òg ein link på Serienett si facebookside), fram til sundag. 21. februar kl 15.
Dette er dei 4 kategoriane vi landa på (det er litt overlapping)
Beste Norske Serie 2016
Dette er hovudsakeleg lengre avslutta historier, album eller bøker med bidragsytarar som kan reknast som norske.
Beste Omsette Serie 2016
Dette er hovudsakeleg lengre avslutta historier, album eller bøker med bidragsytarar som ikkje fell innanfor den norske kategorien.
Beste Antologi
Dette er hefter eller bøker med fleire forskjellige serier og bidragsytarar. Eit kriterie vi har sett er at det skal vere periodisk, det vil seie at den vert utgitt med jamne mellomrom, anten det er kvar veke eller kvart år. Enkeltståande antologiar fell ikkje under dette. Dette er ein pris til redaksjonen, ikkje individuelle bidragsytarar.
Beste Stripeserie
Dette er serier utgitt som serialiserte striper, einrutarar eller einsidarar til aviser, hefter eller magasin.
— Knut Robert Knutsen 7. February 2016, 21:59 #
Da er det hevet over enhver tvil, tidenes beste tegneserieår må bli 1962!
Både 1963 og 1965 var sterke konkurrenter, men de mange gode enkeltepisodene med for eksempel Jeff Hawke, On Stage og Fort Wheeling gjorde at 1962 var et spesielt kreativt og allsidig tegneserieår.
Her er et lite skjønnsomt utvalg av toppserier:
*Asterix som gladiator (Goscinny/Uderzo) – gikk i magasinet Pilote 1962, album nr. 4 i 1964.
*Fort Wheeling (Hugo Pratt) – graphic novel som startet i magasinet Misterix i 1962, fullført på 80-/90-tallet.
*Fantomet (Lee Falk/Bill Lignante) – søndagsepisoden “Queen Samaris XII” gikk i am. aviser fra 1961-62.
*Jeff Hawke (Willy Patterson/Sydney Jordan) – episoden “Immortal Toys” (143 dagsstriper i engelske aviser 1962).
*Heros the Spartan (Tom Tully/Frank Bellamy) – gikk i magasinet Eagle i 1962.
*Lucky Luke – Brødrene Dalton i hardt vær (Goscinny/Morris) – gikk i magasinet Spirou i 1962, album nr.22 i 1963.
*Mary Perkins On Stage (Leonard Starr) – episoden “Double Life” (119 dagsstriper/søndagssider i am. aviser 1962).
*Rip Kirby (Fred Dickenson/John Prentice) – The Rhyme and the Crime (90 dagsstriper i am. aviser 1962).
*Tanguy et Laverdure (Max Tailer/Jaktfalkene) – Escadrille des Cigognes (Charlier/Uderzo)gikk i magasient Pilote i 1962, album nr. 4.
*Tex Willer – Moon Valley (G.L. Bonelli/A. Galleppini) – gikk i Collana del Tex i 1962.
Tintin (Herge) – Castafiores juveler – gikk i magasinet Tintin i 1961-61, album 1963.
— Jostein Hansen 12. February 2016, 10:46 #