SERIE TIL FILM: DEADPOOL (10.02.16 )
Hvem er denne karen, bråkjekk i rød trikot? Han ligner litt på Spider-Man i grunn. Det er ikke han.
Heller er det ikke Slade Wilson, alias Deathstroke, selv om mange også har påpekt den likheten. Selv hevder Rob Liefeld at det var Spider-Man, heller enn Slade, han hadde i tankene da han skapte Deadpool. Figuren opptrådde første gangen i New Mutants # 98 i 1991, på det tidspunktet da Liefeld var i ferd med å omgjøre New Mutants til X-Force. Han hadde noen opptredener i X-Force, der bajasoppførselen hans sto i tydelig kontrast til de mer alvorlige og selvhøytidelige heltene og antiheltene som var typisk for Liefeld. Men skikkelig fart i sakene ble det da han fikk sin egen miniserie og senere sitt eget månedsblad. Forfatterne Fabian Nicieza og Joe Kelly endret ham fra en skurkaktig leiemorder til en amoralsk antihelt som ofte brøt den såkalte fjerde veggen og snakke direkte til leserne. Siden da har Deadpool vært en av Marvels mest eksponerte (etterhvert overeksponerte) figurer, og hele Marveluniversets hoffnarr.
Deadpool og Cable (f.h) ble etter hvert litt bedre venner
Men Marvel kan ikke selv bruke ham i filmene sine, for han fulgte med på lasset da Fox kjøpte filmrettene til X-Men. Spenningen var derfor stor da Deadpools sivile identitet, Wade Wilson, filmdebuterte i «X-Men Origins: Wolverine» (2009), og skuffelsen enda større da det viste seg at rollen hans var redusert til å komme med noen få sleivete bemerkninger før han fikk munnen sydd igjen. En ondskapsfull og meningsløst ironisk ting å gjøre, mente fansen, mot en figur hvis fremste kjennemerke er den store kjeften hans.
Den infamøse Tause Wade fra “X-Men Origins: Wolverine”
Men skuespilleren hans, Ryan Reynolds, hadde fortsatt tro på figuren, og det samme hadde Fox. Stor nok tro til at de har kjørt en alle tiders reklamekampanje, der Reynolds/Deadpool virkelig fikk ta igjen for den gangen kjeften hans ble sydd igjen. Siden i høst har Deadpool opptrådd i en serie med «infomercials» der han har snakket om alt fra Australias nasjonaldag til brystkreft hos kvinner. Hvis Deadpool faktisk lykkes på kino, kommer reklamekampanjen hans trolig til å gå over i film-og markedsføringshistorien.
I forteksten til sin egen film omtaler Wade Wilson seg som “verdens mest sexy mann”
Aller først tror jeg vi kan slå fast at «Deadpool» er en film laget med tanke på fansen. Dette er Deadpool usensurert – Bokstavelig talt, ettersom Fox har gitt avkall på familiepublikummet for å kunne portrettere figuren og hans miljø med alle den bannskapen, grisevitsene, sexen og ultravolden som hører til. I tillegg, selvsagt, til en overflod av metahumor og interne vitser.
Selvsagt er det et potensielt stort problem med dette. Tegneseriefilmer som bare fansen forstår blir gjerne kommersielle fiaskoer, med «Speed Racer» (2008) og «Scott Pilgrim vs. The World» (2010) som de mest kjente eksemplene. Det kan virke som filmskaperne i alle fall prøver å unngå dette. De første 15-20 minuttene av filmen (inkludert forteksten, som i seg selv er en kostelig opplevelse) er en heseblesende feiring av alt Deadpool. Deretter senkes tempo betraktelig. For rett skal være rett, Deadpool som figur kan være i overkant anmassende. Ikke for det, Ryan Reynolds er Deadpool tvers gjennom, hele filmen. Etter noen ubehagelige erfaringer fra superheltfilmer som «Green Lantern» (2011) og den før nevnte «X-Men Origins: Wolverine» (begge filmene blir selvsagt referert til i denne), har han tydeligvis bestemt seg for at dette skal bli hans signaturfilm og signaturrolle. Han gir 100 %, og personlig legger han aldri bånd på seg, selv når resten av filmen gjør det. Fansen kunne ikke ønsket seg en mer perfekt Deadpool. Ikke overraskende er mange av replikkene hans improviserte.
Wade (Ryan Reynolds) og Vanessa (Morena Baccarin) i lykkeligere tider
I sentrum for filmen har vi en klassisk «origin story», kombinert med en kjærlighetshistorie som fungerer forbausende bra. På den måten er Deadpool en typisk superheltfilm, samme hvor mye den eller leker seg med sjangeren. Igjen er dette trolig for at publikummere som ikke kjenner Deadpool fra før, skal få enklere og mer «seriøs» historie å forholde seg til. Gjennom flashbacks får vi vite hvordan torpedoen Wade Wilson går med på et tvilsomt behandlingseksperiment som forvandler ham til den usårbare, men vanskapte Deadpool. Historieforløpet er kjent og forutsigbar, men Wades personlighet hjelper til med å holde på oppmerksomheten. Det hjelper også at filmen har engasjerende skurker. Fox’ superheltfilmer har alltid vært mye bedre enn Marvels egne på portretteringen av skurkene.
Stol aldri på en mann som inviterer deg til å være med på et lyssky eksperiment. Særlig ikke når han har britisk aksent
X-Men blir involvert, uten at det egentlig var nødvendig for handlingen. De er her mest for at Fox skal markere sitt territorium, og minne publikum om at filmselskapet har sitt eget filmatiske superheltunivers, uavhengig av Marvel. Dessuten er det bare to av dem; Colossus og lærlingen hans, Negasonic Teenage Warhead. Førstnevnte framstår mer som en parodi på Colossus enn som den virkelige Colossus; aksenten hans er overdrevet, det samme er etikken og speiderguttmanerene. Men dette er selvsagt for at han skal utgjøre en tydelig kontrast til den kaotisk nøytrale Deadpool. Uansett, X-Mens gjesteopptredener er egentlig bare en eneste lang vits. En tidvis ganske morsom vits, riktignok.
Negasonic Teenage Warhead (Brianna Hildebrand , f.v.) og Colossus (f.h.) var de eneste ledige X-Mennene under innspillingen av denne filmen
Budsjettet for «Deadpool» er lavere enn i en typisk superheltfilm – For vel har Fox tillit til filmen, men de satser nok på at det er Reynolds’ sjarme som skal selge den. Dette gir filmen et litt råere og mer upolert utseende, noe som kler den. Men spesialeffektene, særlig under klimakset, har tydelige tekniske svakheter
Ivrige fans som gidder å bli sittende til rulleteksten er ferdig, vil bli belønnet med klare hint om hva som kommer til å skje i en eventuell oppfølger. På dette tidspunktet er de for lengst overbevist. Men det er åpent spørsmål om filmen også vil lykkes med sitt noe bredere publikumsfrieri
Deadpool
USA 2016
Regi: Tim Miller
Manus: Paul Wernick, Rhett Reese,
Skuespillere: Ryan Reynolds (Deadpool), Morena Baccarin (Vanessa Carlysle), Ed Skrein (Francis «Ajax» Freeman), T.J. Miller (Weasel), Gina Carano (Angel Dust), Brianna Hildebrand (Negasonic Teenage Warhead), Stefan Kapicic (stemmen til Colossus), Leslie Uggams (Blind Al)
Basert på tegneseriefigurer skapt av Rob Liefeld, Fabian Nicieza, Joe Kelly m.fl.
Lengde: 1 t. 47 min.
Aldersgrense: 15 år
Norsk kinopremiere: 12.02.2016
RUNDT KONGENS SKANDALEBORD <- Eldre | Nyere -> KJÆRLEIK I SERIERUTENE
“Tegneseriefilmer som bare fansen forstår blir gjerne kommersielle fiaskoer, med «Speed Racer» (2008) og «Scott Pilgrim vs. The World» (2010) som de mest kjente eksemplene.”
Ikke helt enig. Speed Racer var vel en tegnefilmserie, ikke tegneserie? Min teori om at den ble en flopp er delvis markedsføringen og filmens univers. Hvor mange i Europa vet egentlig hvem og hva Speedracer er? Filmskaperne mislyktes i å selge filmen ved hjelp av trailerne. Alt jeg så var noen forvirrende klipp om biler som kjørte rundt. Selv ikke selve filmen gjorde deg noe klokere. Er vi i fremtiden, i en alternativ tidslinje eller paralell verden? Hvordan fungerer denne virkeligheten? Det var vel heller få som fortsod noe som helst av dette. I alle fall tok George Lucas noe forbehold her når han introduserte oss for Star Wars universet med sin kjenne rulletekst i åpningssekvensen.
Videre begikk de tabben å ha med barn. Speed Racer som liten gutt var plagsomt, og hans yngre bror og kjælesjimpansen hans var filmens svar på Jar Jar Binks. Da de gjorde tegnefilmserien om til spillefilm, kunne barn og aper med fordel ha blitt droppet.
Scott Pilgrim har jeg ikke engang sett, og hadde ikke engang hørt om tegneserien før. Kan heller ikke si annet enn at traileren gjorde meg noe klokere enn hva traileren for Speed Racer gjorde.
Men det er en stor forskjell mellom disse og en superheltserie fra Marvel. Å gjøre kinogjengerne kjent med premisset og universet burde være fullt mulig uten at man av den grunn trenger å avvike så altfor mye fra kildematerialet. En trenger ikke å tilføre allverdens med bakgrunnshistorie for at en skal henge med. Og det burde dessuten være et krav at teamet som lager filmen er fans av genren allerede i utgangspunktet. I motsatt fall risikerer man at regissører som aldri har brydd seg om disse tegneseriene, som Bryan Singer, får lage dem. Riktignok har de vært en kommersiell suksess, men de har ikke mye til felles med tegneseriene de visstnok skal være basert på. Vil heller si de er inspirert av dem, da de ellers føles helt forskjellige. Skjønt det skal tilstås at det begynner å bli et par år siden jeg leste noen av disse titlene, ettersom man her til lands egentlig ikke lenger tar inn månedsblader.
— Donovan 20. February 2016, 23:54 #
“Speed Racer” var først ein manga og deretter ein anime.
— Trond Sätre 21. February 2016, 00:08 #
Som underholdning, uten noen som helst ballast om manga og slikt, var dette for meg en knallbra film. Faktisk mener jeg at folk går eller ofte dumper inn på kino, uten annen hensikt enn å la seg underholde, si gjerne slå i hjel ett par timer
— Bjoulv 21. February 2016, 00:52 #
Enig med Bjoulv. Og hva skulle det ellers være for grunn?
— IpComics 21. February 2016, 13:57 #