ANARKISTISK EVENTYR (12.05.16 )
«Thorfinn» er i stor grad et produkt av sin tid, som var tidlig 70-tall, men den absurde tonen er forfriskende.
Den danske serieskaperen Claus Deleuran (1946-1996) slo gjennom med serien “Thorfinn” tidlig på 70-tallet. Serien gikk som striper i det venstrevridde tidsskriftet Politisk Revy, og ble etter hvert samlet i to album, som senere igjen ble samlet til en bok. Bibliotekar ved Universitet i Stavanger og ildsjel for tegneserietreffene Comic Night Stavanger, Rasmus Husebø, har hatt denne boka som en av sine personlige favoritter siden tidlig ungdom, og det er han som har tatt initiativet til å få serien norsk utgave.
Det som først og fremst slår meg med «Thorfinn» er at serien er veldig dansk på alle måter. For det første i skildringen av den idylliske småbyen Tågegade. For det andre satiren over temaer som baconeksport, byråkrati og det Europeiske Fellesmarkedet. For det andre de generelt veldig frivole holdningene som gjennomsyrer hele serien. Det meste er lov og akseptabelt i Thorfinns verden, og det er lite som sjokkerer.
Husebø har foretatt noen få grep for å tilpasse serien; i originalen snakker Thorfinns far fynsk, i oversettelsen snakker han Stavangerdialekt. Men ellers er slike små krumspring unngått. Et par ganger tror jeg oversetteren har bommet; han bruker f.eks. et ord som «ballademaker» (det rette ordet å oversette med er «bråkmaker»). Men for det meste virker det som om formuleringer og ordvalg bevisst er beholdt for at serien ikke skal miste sitt danske lynne. Lydeffekter, sanger og bakgrunnsmonologer er ofte ikke oversatt i det hele tatt. En pirats klagesang over at butikken hans ble utkonkurrert av Irma (dansk supermarkedkjede) er ikke oversatt til Rema. Jeg kunne i grunnen ønske meg en litt mer kreativ oversettelse, selv om jeg innser at det er vanskelig å lese serien som noe annet enn pære dansk.
«Thorfinn» hadde neppe blitt utgitt på norsk i dag om det ikke var for forleggerens personlige engasjement for boka. Den har både politisk ukorrekte, så vel som rent politiske, overtoner som gjør den til en potensielt modig utgivelse i vår tid. De førstnevnte er både interessante og underholdende, men de rene politiske referansene er i stor grad foreldet, og selvsagt i mange tilfeller internt danske.
Dessuten er det mulig at 70-talls underground-tegnestilen virker fremmedartet på mange i dag, selv om det er fascinerende å se hvordan Deleuran utvikler seg til å bli en stadig mer detaljert og stilsikker tegner ettersom Thorfinns eventyr skrider fram.
Men politisk eller ei, Thorfinn er ikke så lett å sette i bås. For selv om Deleuran lagde serien for et av venstresidens kulturtidsskrifter, blir han aldri dogmatisk i sin politiske harselering. Tonen er mer anarkistisk enn rent sosialistisk. Serieskaperen ser ut til å ha stått ganske fritt. Den begynner som en lett hverdagskomedie fra et dansk småbymiljø, før det eskalerer til en lett absurd, humoristisk eventyrserie når Thorfinn blir kidnappet av sjørøvere. Derfra og ut er alt lov. Og fordi det såpass raskt skapes inntrykk av at alt og hva som helst kan skje, blir leseren lett revet med; «Thorfinn» blir et overflødighetshorn av ideer og gags, og en bok som er vanskelig å legge fra seg.
Det betyr ikke at alt ved serien er genialt. Deleurans forteller etter innfallsmetoden, noe som nok fungerte bedre i seriens opprinnelige dagsstripeformat. At hva som helst kan skje, er både seriens styrke og svakhet. Noen ganger lesser Deleuran simpelthen på for mye, helt til serien er for rotete til å henge sammen, og dialogen går i alle retninger uten å gi særlig mening. Særlig sjørøverhistorien lider under dette. Det skal legges til at Deleuran etter hvert lærer av sine feil, og prøver å holde seg til en ide om gangen, særlig i del to. Han ironiserer også over sine svakheter som forteller:
Mange av ideene og vendingene i historien virker veldig tilfeldige, og Deleuran ikke er redd for å bruke deus ex machina for å redde figurene sine ut av både det ene og det andre. Midtveis i del to, for eksempel, bestemmer Thorfinn og vennene hans seg plutselig for at de skal bli bankranere, bare fordi Thorfinn har begynt å kjede seg. Når de så blir jaget av politiet, ramler de ned i et hull, og blir reddet av en heks som gir dem en trylledrikk. Igjen, Deleuran virker veldig bevisst på at han har fristilt seg fra det meste som minner om logikk. Absurditetene er alltid levert med et glimt i øyet, og det redder serien ganske ofte.
Thorfinn
Av Claus Deleuran
Oversatt og utgitt av Rasmus Husebø
ISBN 978-82-690-0280-5
100 sider
200 kr.
Papirforlaget
ET ÅR MED RULLTEGNING <- Eldre | Nyere -> SLEIVDAL – VEIEN VIDERE