FIRE ESS I ERMET (10.07.16 )
Tex Willer er ute med en ny fargespesial, med fire nokså forskjellige historier som alle holder mål.
«Tex Willer Bok 5» står det på omslaget, det er altså nyeste boka i en serie det er snakk om her. Jeg har tidligere ignorert denne serien, men formatet og forsiden tiltalte meg, og overskriften «fire avsluttede historier i farger!» pirret ekstra. Det er altså en slags årbok, en samling kortere historier med den gulskjortekledde helten i fokus. Bokas undertittel «Stjerne på brystet» forteller ikke så mye – Tex bruker jo ikke stjerne på den gule skjorta si.
Jeg har som regel likt de forskjellige tegnerne i Bonellis stall, uansett hvilke serier de illustrerer. Forfatterne gjør som regel mer enn prima jobb, de også. Grunnen til at jeg ikke er så opptatt av TW er svart-hvit-versjonen, som jeg på en eller annen måte aldri har funnet ut av.
En kjapp kikk igjennom de 130 sidene viser en bok der hver historie står for seg, med tydelig forskjellig strek og design. Fargene er meget bra utført, med dusere toner og mer jordfarger enn man forventer. Så da var vegen kort til innkjøp!
Først litt om formatet.17 × 24 cm., perfekt! Like bredt, men noen cm. «kortere» enn f.eks. Donald Duck & Co. eller Fantomet. Ligger godt i hånden og har de samme forholdstallene som europeiske album. Dvs. at serier laget for et slikt format ser mye bedre ut nedfotografert til 17×24 – man slipper den uelegante hvite bjelken oppe og nede.
Innholdsfordelingen er også spennende, det er 4 historier à 32 sider, altså nøyaktig det samme som et vanlig julehefte. Det interessante blir dermed – for en serienerd – å finne ut hvor mye gode serieskapere makter å fortelle på kun 32 sider, kontra de klassiske 56-60 sidene som albumserier vanligvis har. Fortellingene blir jo kortere, kanskje mer som vignetter, men uansett skal man kunne formidle nok til å fortelle en god historie. (Dette vet jeg en del om, ettersom jeg i 4 år nå har jobbet med krimserier over 32 sider, i Varg Veum-juleheftene). Det er intet problem å få med mye hvis man forteller fortettet. Bruker man sidene for å slå an stemninger, slikt som passer i et lengre album, kan det by på problemer.
Ingen innholdsliste eller innledning, her går vi rett i strupen på første historie, fortalt av de (for meg) ukjente serieskaperne Michele Medda (tekst) og Michele Benevento (tegning). Tittelen, «Stjerne på brystet» har altså gitt albumets tittel; en litt for enkel løsning, etter min mening. Tittelen henviser til den klassiske sheriffstjernen, som er hovedsymbolet på maktutøvelse i det gamle Vesten. Tex og Kit (som altså begge er «stjernebærere» selv om de ikke går med en slik) ankommer en typisk støvete by der to gamle eks-kollegaer har slått seg opp. Besøket forårsaker reaksjoner og action, og sjølsagt viser det seg kvikt at de gamle bekjente ikke har rent mel i posen. Det telegraferes kjapt og enkelt, sannsynligvis fordi man kun har 32 sider til rådighet. Historien tar deretter kjent showdown-vinkling, der skurker bøter med livet og Tex/Kit rir videre.
En morsom insider-vri kommer på side 20: Tex har reddet en mann fra et brennende hus, og skjorta er helt ødelagt. Kit kommenterer tørt at «det står dårlig til med skjorta di». Tex repliserer like tørt at han bare trenger å komme seg ut og skaffe en ny.
Som et apropos: Jeg møtte en av hovedforfatterne til Bonelli-forlaget for mange å siden, da han var på Raptus og presenterte den nye, glimrende Tex-tegneren Fillippucci. Alfredo Castelli kunne da, med et smil og et blunk med øyet, fortelle meg noe som svært få visste – nemlig at det finnes en butikk i en bakgate i hver eneste by i vesten, som selger gule skjorter i Tex Willers størrelse. Tex vet tydeligvis hvor butikken i »Black Rust Town» ligger, for etter en rute er han OK og helt gul igjen.
Både fortelling og tegninger holder godt mål, absolutt godkjent!
Neste historie var den som fikk meg til å kjøpe albumet. Streken til geniet Guiseppe Camuncoli er ikke til å ta feil av – løs, malerisk og energisk. Forfatteren Moreno Burattini er ukjent for meg, men altså en av de utallige Bonelli-skribentene som skriver allsidige historier for forlaget.
«Oppgjør i Tularosa» er som en klassisk spagetti-western; støvete, ensomt og skjebnetungt. Tex er i byen for å hjelpe en gammel compadre som skal møte sin nemesis; en banditt som har myrdet familien hans. Bortsett fra et actionfylt og tett mellomspill som viser hva som skjedde i fortiden, er fortellingen dvelende og langsom. Man kunne avspilt Ennio Morricones berømte filmtema her. I så fall ville sangen hett «Den gode, den gamle og den grusomme».
Ingen blir overrasket når støvet legger seg og Den Gamle og Den Grusomme ligger igjen i sanden. Enkel og dyster historie, glimrende illustrert.
Tredje historie; «I mørket» av Mauro Boselli og tegnet av Luca Rossi er en fabelaktig dyster og spennende sak. Serieskaperne er noen av de aller fremste fra forlaget Bonelli, og begge to kjenner vi fra den utmerkede «Dampyr»-serien.
Her er vi i «Huck Finn»-land, ute på slettene, med unger som leker og forviller seg vekk. En tragedie oppstår og folk reagerer med lynsjestemning, som hentet rett ut fra den klassiske «Frankenstein»-filmen. Historien har altså et monster, som de brave bønder helst vil henge opp.
I mellomtiden ankommer Kit, Tex og stifinneren Tiger, der de har rotet seg bort i den mørke skogen og dumper midt oppi mobben. Rangerne finner kjapt ut at ting ikke er som de ser ut, og forfølger bandittene. Men tiden er knapp, for bøndene vil sjølsagt ikke gi seg med moroa.
Ting skjer nå i rasende rekkefølge, banditter knuses ettertrykkelig og heltene våre forsøker å stoppe mobben. Rekker de fram i tide? Her må man lese heftet for å finne ut mer!
God historie med flere vrier, og Rossi illustrerer dette glimrende; alt foregår om natten, og det stupende mørket omringer både hovedpersonene, barna og ikke minst de livredde og overtroiske nybyggerne.
Avslutningen »Lucky Randy» er kanskje den svakeste i samlingen, fortalt av Roberto Recchioni og illustrert av Andrea Accardi.
Randy er en drittsekk, en morder og røver som alltid slipper unna, derfor tilnavnet «Il Fortunato» (den heldige). Men skjebnen innhenter ham i rangerens skikkelse. Tex ønsker uansett å stoppe Randys svarte karriere, og Randy føler det på seg at Tex Willer stadig tar innpå.
Det ender forrykende, med Tex som en ubønnhørlig jeger som aldri gir opp. Eller er det bare innbilning? Uansett ender det som det vanligvis gjør i Tex Willer-historiene – skudd, blod og død i støvet.
En flott samling, som sagt – fire historier som viser hovedpersonen mange roller; kollega, venn, lovens mann og hevner. Fire forfattere – fire tegnere – dette sørger også for god variasjon. Anbefales, og ikke bare for innbitte Tex-fans; for dette er faktisk ganske bra tegneserier – sier en anmelder som har et heller lunkent forhold til hovedpersonen.
Tex Willer Bok 5 – Stjerne på brystet
Av diverse serieskapere fra Bonelli
128 sider
kr. 129,90
Egmont Publishing
DRØMMEN SOM BLE MARERITT <- Eldre | Nyere -> NYANSER AV BLÅTT
Enig med Arild her, dette var en fin serieopplevelse, selv for meg som ikke leser så mye western-serier til vanlig. Historiene var, om enn forutsigbare, så i alle fall varierte og med respekt for klassisk historiefortelling.
Når det gjelder formatet, kan jeg også ta med at seriene her var laget over et 2×3 ruteoppsett, som ga en bedre leseopplevelse enn en nedfotografert albumside ville vært.
— Frank Flæsland 12. July 2016, 22:34 #
Merk den lille hyllesten til Storia del West (Pioner) på side 3…
— Jostein Hansen 25. July 2016, 07:50 #
Flott at du oppdaget og bemerket denne henvisningen til Pionerserien, Jostein. Faktisk kryr det av sike forhold i Tex Willer. Egentlig er det seriens varemerke. Det er henvisninger til sitater fra romaner og tegneserier, eller ordsprog og ordspill. Kjente fjes fra tegneserier, bøker og filmer har ofte biroller. Det kan ramses opp all mulig slike ting. Også kjente scener, “berømte“scener fra film, tegneserier blir tegnet inn, og er ikke avtegninger, – kopiering – men bevist gjort for å følge opp seriens image.
Dessverre har norsk oversettelse ingen forståelse (innsikt) av forholdet, slik at det ofte blir “oversatt” bort, men likevel noe slipper gjennom. Men – en ny dessverre – for så langt jeg kan observere i offentlige kanaler – som Facebook, og den norske Tex Willer siden der, går slike forhold totalt hus forbi. Jeg forsøkte for en tid siden, og påpekte at en Tex Willer forside var en hyllest til en scene i Frank Godwins berømte og anerkjente tegneserie Connie, men det hele falt på steingrunn, det ble ikke forstått i det hele tatt.
Derfor, flott, Jostein.
— Bjoulv 27. July 2016, 22:40 #
Selvsagt ble referansen til Åioner oppdaget, men siden jeg personlig mener slikt er tøv, så …
Dessuten, det Egmont har er en side for informere om utgivelser av bladet. Å påpeke slikt ligger ikke innenfor admin av sidens område, han har ikke peiling. Men det blir svart på spørsmål så langt det lar seg gjøre. Vil du, eller noen ha spalteplass, så ta kontakt pr. melding til siden. Jeg vet at mange fans vet mye, så fyr løs.
— Ipcomics 29. July 2016, 18:09 #