FANTOMET NETTOPP NÅ ( 4.04.10 )
Årets kanskje beste Fantomet-historie (så langt) avslutter en tre-hefters føljetong.
Fantomet-redaksjonen skal ha skryt for at de i alle fall TØR å tenke nytt innenfor det nokså stramt opptrukne rammeverket bladet og figuren lever under. Vi har lenge sett hvordan hver av de viktigste 4 forfatterne Bishop, Reimerthi, DePaul og Lindahl hver for seg utforsker “sine” hjørner av heltens univers. Hver av disse lykkes av og til tålelig bra, og denne gangen skal vi sette søkelyset på forfatteren Tony DePaul.
Med dobbeltnummeret 7/8 2010 (132 sider) avsluttes en lang fortelling som egentlig startet i nr. 5, med historien “Mord på bestilling”, illustrert av Spadari. Vi blir introdusert til nok en blondine i nød, en viss Caroline, som Bishop tidligere har brukt flere ganger. Blondinen blir sjølsagt hodestups forelsket i den blåkledde hjelperen, og en artig vri på dette kjente temaet er at hun må forholde seg til konen Sala, som også bor i Hodeskallegrotten for øyeblikket. Resten av intrigen? Sånn passe.
Dette er egentlig en innledning til neste eventyr, da en støvete MC pakkes ut i Det Store Skattkammeret, og historien om den fortelles for de to damene i “Utenfor Loven”, Nr. 6, illustrert av Sal Velluto.
Fantomet leser fra sine egne krøniker, fra tiden han tilbrakte som
motorsykkelentusiasten “Johnny Hotwire” i sin tidlige karriere. Dette er et resultat av at Fantometredaksjonen har rekonfigurert Fantomest alder og karriere, dvs. at han startet opp på sekstitallet istedet for midt på 30-tallet. Dermed har man funnet plass til aliaset Hotwire for å fortelle historier fra hans ungdomstid.
Eventyret er kjemisk fritt for blåkledd trikotasje, der vår mann heller ifører seg skinnjakke og solbriller for å hjelpe en ung mann, lederen for en MC-gjeng (en snill variant av Hell’s Angels”. MC-gutten dør, men gir Johnny Hotwire et oppdrag som skal utføres senere en gang.
Med siste del; “Johnny Hotwire, løftet” i nr. 7/8 avsluttes dette lange eposet. Denne gangen er det finnen Kari Leppänen som er illustratør, kanskje den beste i denne trilogien. Historien er ganske fiks, der vi gjennom et mysterium som Fantomet ruller opp i reneste Batman-stil, komplett med gammel herskapsvilla, skjulte skatter og lønnkammer, støvete hemmeligheter og skjulte ugjerninger. MC-lederen som døde i blad nr. 6 viser seg å ha en tragisk historie som Fantomet avdekker slik at hans frynsete renommé kan rettes opp.
Å fortelle en lengre sammenhengende historie over tre følgende hefter er ikke dumt, og denne gangen ble historien akkurat så fengende at den hever seg godt over det jevne for bladet.
Siden dette bladet er i handelen nettopp nå skal vi se litt nærmere på resten av disse 132 sidene.
En flott Thorgal-historie fyller mye av bladet, og for de som ikke har denne serien fra før er dette mer enn nok grunn for å kjøpe nr. 7/8. En flott historie fra en god epoke i denne serien.
Resten av bladet er det verre med. En fjollete space-opera med Lyn Gordon, mersterlig tegnet av Dan Barry men – akk – så gammelmodig. Det er nesten utrolig at slike enkle sf-eventyr var dietten for unge menn på 50- og 60-tallet.
Mer SF, denne gangen britisk, med kjempen Dan Dare fra EAGLE. Denne serien er laget for de flotte faresidene i Eagle, og her, i utbrent svart-hvitt – mister de all spenst og kraft og blir bare slapp og tam. Britisk space opera er ikke så mye annerledes enn amerikansk, og gjengitt i svarthvitt er Dan Dare omtrent uleselig.
Bladet avsluttes med en “Twilight Zone”-fortelling fra 1966, og mer eller mindre understreker at – bortsett fra hovedhistorien med Fantomet – er bladet fylt opp av repriser og gjenopptrykk av rimeligste tapning. Greit nok at man bør spare litt penger egn gang i mellom, men i dette heftet ble det dessverre litt for tydelig at sparekniven er brukt (om enn i beste mening). Nostalgikjøperne kjøper ikke hva som helst… Å fylle Fantomet (landets eneste gjenlevende action/eventyrblad i farger) med sidevis av utgått-på-dato space opera og mystikk blir feil – etter min mening.
Fantomet nr. 7-8/2010
132 sider
49,50 kroner
Egmont Serieforlaget
SÅRBAR TANTE SOFIE <- Eldre | Nyere -> IKKE IMPONERENDE
Egentlig lite å tilføye/tilføre her, da Arilds anmeldelse og arrestasjoner faller stort sett sammen med mine egne oppfatninger når bladet skal veies helt enkelt, uten å gå i dybden!
Men, det er selvsagt meget – ja, meget vanskelig å komponere et Fantometblad i dagens marked, med de særegenheter bladet har tillaget seg og det som forventes av bladet.
Thorgal i kronologisk rekkefølge i dobbelhummerne må til, det er lovet og forventet.
Lyn Gordon, et billig prosjekt, som skulle slutte i 2009, men leserne vil ha mer. Gammelmodig og fjollet, Arild, ok, det mener du, men ærlig talt, det er nok av dagens serier, som fyller denne etiketten, og som aldri vil bli opptrykket, uansett billigsalg i fremtiden.
Lyn Gordon er egentlig en framifrå serie, ypperlig tegnet, og et manus med dybde (som det ikke er alle gitt å se eller forstå!)
Opplegget med å vise klipp fra serier i serienes gull/sølvalder er et vanskelig prosjekt, en utfordring for Fantometbladet og dets lesere. Men kombinert med artikler om seriene, bør dette være en fin lærdom og forståelse av seriene og deres popularitet i sin tid. Samlet blir disse bladene faktisk et serieleksikon, og det er mange såkalte seriekjennere som egentlig har svært mange blanke ark om serier i skallen, her er det mulighet til påfyll, og dermed større viten som kan gi et mer nyansert syn/mening om saker og ting i serieverden.
Johnny Hotwire/Fantomet er løselig bygget på filmen ”The Wild One” med Marlon Brando i hovedrollen som Johnny (uten etternavn i filmen).
Femitallets ungdomsopprør, nostalgi og historie, langt hår og rock. T-skjorte og dongeri, James Dean og ”Rotløs ungdom” en film i samme sjangeren som faktisk ble forbudt i Norge i sin tid. Elvis og spiseplikt for å kjøpe øl på baren(pub var ikke oppfunnet i Norge), slips for å komme inn, you name it, det er Johnny Hotwire
— 1066 5. April 2010, 00:16 #
Science fiction-serier har lett for å tippe i en litt “fjollete” retning, helt enig, men samtidig har disse seriene en spesiell appell som gjør at den enkelte leser oppfatter intrigene mer ulikt enn hva tilfellet er med andre “mainstream”-serier. Det som er fjollete for noen er kanskje genialt for andre? Uansett, Lyn Gordons beste årganger er fra 1958-64, en “voksen” periode, helt uten fjolleri! Episoden fra The Twilight Zone var da slett ikke dum (noen ganger kan billig være bra), dessuten helt mesterlig tegnet av Angelo Torres? Så totalinntrykket, med opptil 100 sider kvalitet, er absolutt godkjent og vel så det.
— jostein hansen 5. April 2010, 10:01 #
Joda, du har nok rett i den antagelsen Gonzales, men det gjelder nok det meste i livet, også utgivelsene fra Jippi Forlag, No Comprendo Press og Schibsted. Livet består av fjolleri og det må naturligvis gjenspeiles i gode og realistiske tegneserier.
— jostein hansen 6. April 2010, 15:23 #
>3.Har ikke også Fantometseriene lett for å bli litt fjollete?
Nei. Sammenlignet med andre serier om maskerte forbryterbekjempere har Fantomet holdt seg seriøst og for det meste tro mot seriens opprinnelige tone, kun med en del herlige “sidespor” med riktige feel-good historier som gjerne har en lettere og litt mer humoristisk stil enn den gjengse historien.
Et veldig, veldig godt nummer, men neppe et blad som treffer unge lesergrupper grunnet det i overkant nostalgiske innholdet. Uansett er jeg like gledelig overrasket for hvert år bladet fortsetter, og håper det fremdeles har mange år igjen.
— Paul Andreas Jonassen 6. April 2010, 17:23 #
Ja, Jostein, du skjønner vel sikkert at jeg setter ting på spissen – av og til for å få fram et poeng, av og til for å anspore til en reaksjon.
Jeg har jo vokst opp med Lyn Gordon, både i bøker, med Alex Raymond og Dan Barry og har ingen problemer med å se seriens appell og kvalitet (for sin tid). Men lesset på med Dan Dare i fargeløs versjon og en (riktig bra tegnet) gammel TZ-historie ble dette Nostalgia Overkill.
Og det fortjener ikke bladet, som jo er Norges eneste farge-actionhefte i dag.
Og 1066, jeg har tidligere omtalt de ypperlige redaksjonelle sidene som er av høy faglig kvalitet – ikke bare inneholder de viktige seriefakta, men de danner også en fullverdig historisk bibel over viktige elementer fra historien – det være seg Robin Hood, korstogene eller gravrøvere ved Bristols forblåste kyst i 1774. Står fremdeles ved den betraktningen :)
— Arild Wærness 7. April 2010, 01:00 #
Ved et godt sammentreff er det Angelo Torres som også tegner månedens episode av Blazing Combat (fra 1965-66) i Agent X9-blekka. Denne gangen er rammen omkring fortellingen Den amerikanske borgerkrigen. Hvordan mener du disse seriene har stått tiden, Arild?
— jostein hansen 7. April 2010, 22:34 #
Det er ingen tvil fra min side at Jostein følger med både i tiden og i tegneseriene, og kan sitt!
Han forståelse av mediet og også innsikt i det litterære her, gjør at han imponerer, da spesielt blant enkelte ensporete her, for overfor dem ruver han!
Ypperlig kobling her, Jostein – her bøyer jeg meg i støvet for deg!
— 1066 7. April 2010, 23:01 #
Sitat:Fantomet leser fra sine egne krøniker, fra tiden han tilbrakte som
motorsykkelentusiasten “Johnny Hotwire” i sin tidlige karriere. Dette er et resultat av at Fantometredaksjonen har rekonfigurert Fantomest alder og karriere, dvs. at han startet opp på sekstitallet istedet for midt på 30-tallet. Dermed har man funnet plass til aliaset Hotwire for å fortelle historier fra hans ungdomstid.
Har de det?? Når? Da kulle vel dagens eventyr i “nåtid” vise dette tydelig??
Selvsagt er dette bare tull fra anmelderen, Fantomet startet opp for ca. 25 år siden, slik han alltid har gjort.
Johnny Hotwire er en grei serie, men passer like dårlig inn i kronologien til det 21. fantomet som en mobiltelefon på begynnelsen av 70tallet, eller noe …!! Altså, her er forfatteren helt på jordet.
En person som er rundt 18 i 1958 det ville vært far til det 21. fantomet eller noe. Slik må det være, men akk …!
Historien skulle vært presentert som en såkalt “What if …”, da hadde alt fungert så mye bedre.
— Ivan 9. April 2010, 17:24 #
Noe av det beste og mest særpregede ved historien er at Fantomet løser gåten helt uten bruk av vold. (Det krever faktisk litt oppfinnsomhet og nytenkning.) Slike skikkelser er det mangelvare av i dagens voldsfikserte samfunn, og jo mer og mer voldelig og kriminelt samfunnet blir, jo mer trenger vi “ekte” helter. De som er rakryggede og tør å gå motstrøms. Gode forbilder for barna våre, ikke sant? Det betyr ikke at Fantomet er perfekt, men visse idealer er det særdeles viktig å verne om.
— jostein hansen 10. April 2010, 16:37 #
Er Fantomet en serie med “idealer”?? Skal den være uten “vold”?? Forbilder for barna?? Velvel …!!
Jeg leser Fantomet for å kose meg, og ser helst at mine barn gjør det samme, som den er nå er serien grei nok, ikke værre eller bedre enn noe annet.
La ikke Fantomet bli en serie med utpreget “snillisme”!!
Ikke det at vold er en betingelse, men den skal heller ikke skjules.
Det blir verre enn da Lucky Luke ble nektet å røyke i sitt eget blad, makan!!!
— Ivan 10. April 2010, 18:21 #
Det er (dessverre) mer enn nok vold også i Fantomet (spesielt i biseriene), men poenget her er at Fantomet som seriefigur strekker seg så langt som mulig for å unngå vold og drap i rettferdighetens tjeneste. Noen ganger lykkes han, noen ganger ikke. Helt i tråd med Lee Falks idealer. En spenningsserie som noen ganger kan skape stor underholdning og spenning, uten klisjefylte virkemidler, er virkelig noe vi trenger.
— Jostein Hansen 10. April 2010, 23:08 #
??Har de det? Når? Da kulle vel dagens eventyr i “nåtid” vise dette tydelig?
Selvsagt er dette bare tull fra anmelderen, Fantomet startet opp for ca. 25 år siden, slik han alltid har gjort.??
For noen år siden kjørte Fantometbladet en “Year One” serie som skulle tidsfeste når dagens Fantomet startet sin karriere på femtitallet. Dessverre har ikke konsekvensene av denne blitt fulgt opp etterpå. “Johnny Hotwire” (som var tidligere publisert da) ble tatt inn i dette, og de siste episodene har vært en slags oppfølger til denne.
— Frank Flæsland 12. April 2010, 17:45 #
Frank Flæsland kan fortelle:
”For noen år siden kjørte Fantometbladet en “Year One” serie som skulle tidsfeste når dagens Fantomet startet sin karriere på femtitallet.”
Dessverre, Frank, denne serien skulle ikke tidfeste noe som helst. Hvor har du det fra?
Serien skulle vise der 21. Fantomet i sin ungdom, og valget ble etsteds på femtitallet, nærmest for å lage en slags annerledes nostalgiverden og for å følge opp det unge Fantomet slik han ble presentert i McCoys historie fra sekstitallet.
Det er den samme femtitalls nostalgiverden som er i denne tre delte historien, når Fantomet går tilbake til sin ungdom.
Da det 21. Fantomet (og alle hans venner/uvenner på to og fire bein) beholder sin omtrentlige alder mens tiden ruller for oss andre utenfor serien, blir det nærmest umulig å gå tilbake i tid i serien (når det gjelder det 21. Fantomet), og det blir da heller ikke gjort. Dette med ”Year One”/Johnny Hotwire er altså et unntak, som en ikke skal henge seg altfor mye opp i, når det gjelder konkrete årstall.
— 1066 12. April 2010, 18:35 #
sitat:En spenningsserie som noen ganger kan skape stor underholdning og spenning, uten klisjefylte virkemidler, er virkelig noe vi trenger.
Klisjefylte virkemidler er ikke nødvendigvis det samme som vold.
Poenget er at Fantomet og andre serier i bladet bør ikke være midler i oppdragelse av barn eller svake sjeler.
Man bør heller forklare hva/og hvorfor det er slik i en serie og ikke i det virkelige liv. Da sier jeg ikke at Fantomet behøver å bli volderligere, men det motsatte er også for dumt.
En serie med eventyr og spenning bør ha alle elementer tilsted for å virke troverdig, når det trengs, ikke bestandig.
— IpComics 15. April 2010, 08:01 #
Merkelig!!
Her kommer det feil påstand fra flere hold om virkeligheten omkring serien Fantomet. Det virker som enkelte er innom bladet og “får med seg” noen korn her og der, for så å spre dem som sanning.
Vel, nå har det som gjelder blitt sagt her, og da skulle man vel forvente “takk for opplysningen”, eller noe debatt, men nei!! Hva er iveien, ble det ubehagelig med buksene nede, eller …??
— IpComics 20. April 2010, 09:09 #
Beklager at jeg brukte ordet “tidfeste”, men jeg må inrømme at jeg ikke skjønte hvorfor redaksjonen på død og liv skulle bruke så klare 50-talls referanser som den gjorde i “Year One”. Den “smarte” løsningen ville være å sette Y1 i en 15-20 års “flytende fortid” som f.eks. DC gjør med sine superhelter. Men Fantomet, sammen med mange andre helteskikkelser har det problemet at figuren lever i en sanntid som går mye saktere enn for oss lesere.
Men nettopp for Fantomet blir dette ganske påtagelig, da resten av slekten (frem til hans “far” ca. 1934) blir tillagt konkrete årstall og hendelser, mens han selv og omgivelsene lever i en flytende tid. (Artig å se Rex igjen, et par år eldre enn sist, i det nyeste nummeret, forresten).
At jeg ikke har svart på dette tidligere, er ganske enkelt fordi jeg stort sett ikke har vært på nettet før, og denne saken druknet i Sproing-debatten.
— Frank Flæsland 5. May 2010, 20:01 #