En rekke norske kulturpersonligheter har laget tegneserier som i større eller mindre grad er glemt. En av dem er Odd Børretzen, som blant annet prøvde seg som tegneserieskaper med «Herr Cule».
Odd Børretzen var en tusenkunstner i nyere norsk kulturhistorie. Som forfatter, sanger/låtskriver, fortellerstemme, oversetter og illustratør fikk han mye og fortjent oppmerksomhet. Like godt kjent er det ikke at Børretzen også var tegneserieskaper. Når man ser på alle bøkene han har illustrert, særlig hans egne, så ville det ikke være unaturlig at Børretzen også prøvde seg på tegneseriemediet.
Etter andre verdenskrig var det en stagnasjon for norskproduserte tegneserier. Samtidig var det en eksplosjon i utenlandske titler med Donald Duck & co i førersetet fra 1948. Mange av de norske tegneseriene fra denne tiden må sies å være trauste. Noen av dem hadde publisering i ukeblader og Norsk Barneblad, og i stor grad snakker vi om tegneserier med en fast, rigid sidelay-out og tekst under rutene. Julehefter som «Nr. 91 Stomperud», «Ingeniør Knut Berg», «Smørbukk», «Tuss & Troll» og «Nils & Blåmann» nådde et stort publikum hvert år, men fortellerstilen var den samme og tradisjonelle.
Det hadde vært få eksperimenter innen norske tegneserier på denne tiden, og de norske tegneseriene som inntok aviser og blader var gjerne pantomimetegneserier eller med tekst under rutene. Enkelte tegneserier brukte snakkebobler til replikker, men oppbyggingen av poenger virket gjerne mer kjedelig sammenlignet med datidens moderne, amerikanske avistegneserier. Et av unntakene var «N’Albert» av Kjell Aukrust, som var mye mer uforutsigbar enn andre norske tegneserier da den dukket opp i Mannskapsavisa i 1951. Stripene med handling fra norsk militærliv var et fast oppdrag for Aukrust frem til 1969.
Et annet unntak var «Herr Cule», som gikk i ukebladet NÅ i 1959 og 1960. Odd Børretzen stod bak denne tegneserien, og han var temmelig nyskapende i forhold til andre norske tegneserier på samme tid. Her var det eksperimenter med tegneseriens form og uttrykk. Stripene strakk seg over to sider i NÅ, og ukebladet kalte den med sine 48 centimeters trykkflate for “Norges lengste tegneserie”. Hovedpersonen var privatdetektiven Herr Cule, som sammen med medhjelperen Jonassen og sporhunden Ottho drar på oppdrag rundt i verden. Her kommer hovedpersonene ut for de merkeligste utfordringer, og tegneserien var alt annet enn forutsigbar. I tillegg varierte Odd Børretzen de humoristiske elementene. Absurde elementer var med, og Børretzen brukte både slapstickelementer og ordspill. Litt fremsnakking av ukebladet NÅ ble det også plass til i stripene.
Odd Børretzen kunne gjerne ta metagrep i tegneserien «Herr Cule». Her og der ble tegneserieskaperen involvert, og han var ikke redd for å bryte den fjerde veggen. I tillegg kunne han innimellom leke seg med utformingen av tegneserierutene, og her og der foregikk handlingen både over og under dem. På Tove Janssons manér fra tegneseriestripene med «Mummitrollet», eksperimenterte Børretzen noen ganger med selve tegneserierutene. Da kunne det være utsmykking og ikke beine streker som ble skillet mellom rutene.
Noen av de mest interessante norske tegneseriene gikk i aviser og blader. Felles for mange av dem, er at de ikke er samlet i ettertid. Det gjelder også «Herr Cule». Både i innhold og fortellerteknikk må serien regnes som nyskapende for sin tid. I tillegg vitner den om en glemt tegneserieskaper som laget tegneserier på høyt nivå.
Denne artikkelen sto på trykk i Sydvesten 15. februar 2024, men teksten er bearbeidet for Serienett.
