Tredje bind i «Avatar»-serien handler om balansen mellom gammelt og nytt. Og om å gi fansen hva, eller rettere sagt hvem, de vil ha
Bok tre, «Det som ødelegger» er ikke helt ny lenger, men ennå er det en liten stund til neste bind kommer på norsk, og Netflix’ lenge bebudete nye tv-serie er nettopp lansert. Salgstallene tyder også på at Bonnier kan ha hatt nytte av hypen. Eller kanskje er det ganske enkelt så mange Avatar-fans i Norge? Uansett, la oss ta en kikk.
I dette bindet legges sterkere føringer for forbindelsen mellom originalserien, «Legenden om Aang» (2005-2008), og oppfølgeren «Legenden om Korra» (2012-2014). Ifølge skaperne tilsvarer de sytti årene som skal ha gått i tid mellom de to seriene, perioden 1850-1920 i vår egen tid. Noe som skal forklare hvorfor en i Korras tid har fått ting som biler, film, radio osv. For at det skal gi mening trenger «interquel»-tegneserien etablere framveksten av en industriell revolusjon, og av ingeniørene som yrkesgruppe.
Slik er rammen for «Det som ødelegger». Etter å ha møtt ånden til sin tidligere inkarnasjon Yangchen, vil Aang og akolyttene (disiplene) hans gjenopplive den nesten glemte Yangchen-festivalen. Men noen har bygget et raffineri på festivalens hellige grunn. I striden som nå oppstår, tar Toph Beifong parti for industrifolkene, ettersom de vil sponse skolen hennes (og muligens fordi hun har forelsket seg i en ung ingeniør). Når Aang setter seg imot, forlanger hun forklaring på hvorfor Yangchen-festival er viktig. Aang må dypere inn i åndeverdenen for å finne svar.
Toph Beifong dukket opp først i andre sesong av tv-serien, men ble fort en favoritt blant fansen. Bakgrunnen hennes er at hun har mektige jordtemmingskrefter, og rømte fra foreldrene da de ikke ville la henne utvikle disse. De prøvde å oppdra henne til å bli en nett og finslig dame, noe hun aldri fant seg til rette med. Hun er den minste i Avatar-gjengen, men også den tøffeste. At hun er blind (noe serien vitser med flere ganger) har nok også bidratt til fansens fascinasjon.
«Det som ødelegger» er da «hennes» bok, eller i alle fall blir den solgt inn slik, med mye rett. Men rollefordelingen er kompleks, og det samme er Tophs personlighet. På et tidspunkt kommenterer Katara at de ser Toph fra en utypisk følsom side. Ikke at det er noe særlig med romantikk i historien, og det er best slik. Dramaet er opphetet. Situasjoner og prioriteter skifter i et sett. Her er det mye å holde oversikt på. Tegneren Gurihirus briljerende koreografi er særs viktig for helhetsinntrykket, enda mer enn i første boka, for kampscenene kommer ganske tett, og har stor grafisk bredde.
Tross i et hektisk handlingsforløp er humoren fortsatt prominent i «Det som ødelegger». Tophs emo-elev og det blomstrete språket hans står for de beste vitsene, men trofaste fans vil glede seg over en gjesteopptreden av kålhandleren fra originalserien.
Når det gjelder oversettelsen er den igjen litt så som så. For det første kan jeg nå bekrefte at også Netflix’ tekstere mener det skal hete «temming» på norsk når man kontrollerer elementene, ikke «bøying», som i tegneseriens oversettelse. At oversetteren sier «jenten» får jeg være med på; jeg bor jo i Bergen, Men det høres rart ut med «mine» i stedet for «gruve». Og uttrykket «den myke eller den harde måten» virker enda mer feil.
Budskapet om balansen mellom gammelt og nytt er tydelig; på et tidspunkt staver Katara det ut for oss. Men i detaljene og oppbyggingen er det mye sofistikert historiefortelling, også til å være en tegneserie anbefalt for eldre barn. En merker serieskapernes tilfredshet over å lage fortsettelseshistorier som faktisk teller, og deres kjærlighet til kildematerialet. Overgangen fra animasjon, og nå også mellom animasjon, er fortsatt plettfri i tredje bind.
Avatar – Den siste luftbøyeren 3: Det som ødelegger
Skrevet av Gene Luen Yang, tegnet og fargelagt av Gurihiru
Oversatt av Arild Rossebø
224 sider
279 kr.,
Bonnier Norsk Forlag
Les også:
En fjerde sesong i elementenes vold
