Hvordan endte Tegneseriemuseet i Norge opp i Hadeland, og hvilken fremtid har det? Serienett har intervjuet Hanne Christine Dunker muséet på Brandbu.

Halvannen times kjøring utenfor Oslo ligger Brandbu. Her befinner Tegneseriemuseet i Norge seg. Sentral i driften er ekteparet Jan P. Krogh og Hanne Christine Dunker.

Sistnevnte er fagbibliotekar av yrke, og har tidligere arbeidet på ulike universitets- og høyskolebibliotek i Oslo.

Hva er fordelen med å ha en fagbibliotekar til å digitalisere og dokumentere?

-Det er et bevis for utenverdenen at man jobber på et seriøst grunnlag,

Samlingene på Brandbu har sitt utgangspunkt i arbeidet som ble gjort av Tegneserieakademiet. Akademiet ble stiftet rundt 1970. og bestod av mange kjente navn. Bing og Bringsværd var med, det samme var Peter Haars, som ble professor etter hvert. Også mange kjente billedkunstnere var involvert. Norsk Tegneserieforum ble startet i 1980, og Jo Lie var sentral der. Han satt i Tegneserieakademiet. Jobben hans var som spesialpedagog. Han ga tegneserier til elever og brukte seriene i undervisningen. Han hadde gode resultater med det.  Han begynte å intervjue og sende ut skjemaer til kjente norske tegnere og spurte om de hadde laget noen tegneserier. Dette ble begynnelsen på artikkelserien i Bobbla, der han prøvde å få frem informasjon om glemte tegneserietegnere, forteller Dunker.

Tegneseriemuseet er mer enn selve museet. Det er også et tegneseriearkiv med både tegneserier, originaler og materiale relatert til tegneseriekunsten. Dunker forteller at museet er på rundt tusen kvadratmeter, og vokser stadig. Det finnes 300.000 objekter i museet, og det er tusen hyllemeter med materiale i arkivet.

-Bakgrunnen var at de ville starte en tegneseriesamling på Maihaugen. De ville ha statsstøtte med en gang. Jeg husker ikke detaljene, men jeg var litt løsarbeider i det nasjonale tegneseriearkivet. Der drev jeg mest med lister, sier hun.

Materialet som finnes i arkivet stammer fra ulike kilder.

-Noe kommer fra Jo Lie. Han har en sønn som har et sommersted på Gran. Han kom til museet etter å ha vært i forbindelse med Oskar Garnes. Han bragte en del originaler til museet. I tillegg hadde han masse annet materiale. Materialet stammet fra den ene utstillingen på Høvikodden som ble arrangert av Tegneserieakademiet. Det hadde vært gjemt bort og lagt unna etter det.

-Er det mange som har deponert eller donert objekter til samlingen?

-Ja, Bjørn Ousland er blant dem som har donert. Håkon Aasnes har deponert en del. Han kom med en del materiale, forteller Dunker. Hun viser frem favorittobjektet sitt. Det er en tegning av InkaLill, som Dunker beskriver som et hyggelig bekjentskap.

-InkaLill har hatt tegneseriekurs her. Hun har vært her flere ganger. Hun hadde blant annet en turne på skolene på Toten i regi av Den kulturelle skolesekken. Jan P. Krogh kjørte henne rundt. Vi fikk noen midler fra Sparebankstiftelsen til at hun kunne holde tegneseriekurs for ungdommer, forklarer Dunker.

Før muséet kom til Brandbu hadde det vært i Oslo. På begynnelsen av 1990-tallet hadde Norsk Tegneserieforum lokaler i Westye Egebergsgate.

-Vi begynte å få gjenstander å samle inn til arkivet. Vi leide et lokale på 80 kvadratmeter. Det var lite, og arkivet var bare i et skap, men det ekspanderte etter hvert. Vi flyttet videre til Langes gate 7 i 1996. Da hadde vi et arkivråd. Der satt Øystein Sørensen og Anne Fløtaker fra Egmont. Per G. Hvidsten ble også involvert. Vi fikk veldig god kontakt med ham.

Hvidsten er en bok i seg selv. Han var utdannet filmarkitekt og var Klara Klok i Romantikk. Han hadde leserbrevspalter i superblader og endte opp med å bli sjef i Fantomet-klubben. I tillegg hadde han skrevet manus til tegneserier og science fiction-bøker. Han var også president i Norsk Tegneserieforum i mange år. Senere ble Per kreftsyk, og han bodde en stund på Brandbu, forteller Hanne C. Dunker. Hvidsted gikk bort i 2016. Det kan ellers være verdt å nevne at Fantomet-historien hans “Tiggerkongen” nettopp ble utgitt i Australia.

-Muséet ble ikke lenge i Langes gate. Husleieprisene bare steg og steg vanvittig. Vi eide lokalet i et samarbeid, et sameie. Han som var styreformann hadde noen ideer om denne gården som ville påføre oss hinsidige utgifter. Museet ble stuet ned i en lav kjeller i nabogården. Vi holdt ut der en stund, men måtte se oss etter en kommune som kunne huse oss mer permanent. Vi fikk dessverre dårlig tid, siden Rikshospitalet skulle bygges om.

-I 2000 fikk dere tilbud om å komme til Brandbu. Hva skjedde?

-Vi fikk besøk av noen som representerte handelsstanden her. De la frem prospekt og dokumentasjon på at avishuset Hadelandsgården hadde ligget ute til salgs. De hadde problemer med å bli kvitt det. Da ble vi fristet. Vi var oppe og så på det. hadde med bygningsmessige fagpersoner som vi kjente på den tiden.

-Var det vanskelig å takke ja?

-Nei, på den tiden var det veldig fristende. Stort hus, mye plass. Vi trodde også på løfter vi fikk om samarbeid med det lokale museet, og var ikke så nøye med å se på papirene. Folkemuseet her var teknisk konkurs. Dette var før alle museumskonsolideringene. Folkemuseet fikk støtte fra de tre Hadelandskommunene, forklarer Dunker.

-Min tolkning er dette når jeg hører det du sier og det jeg har lest i ulike aviser: Det har vært masse løftebrudd. Vi snakker om et ektepar som har satset masse penger på en drøm, og så er det noen som klipper over en snor når noe nærmer seg.

-Det er ikke så dårlig tolket, mener Dunker. Vi har en drivkraft for å gjøre noe som er kjekt for andre. Det bunner i det, legger hun til.

-Det som skjedde i 2000, var at vi flyttet hit og tok farvel med Norsk Tegneserieforum for en lengre periode. Tore Strand Olsen dukket opp da vi ble invitert tilbake i 2010. Vi hadde noe som het Tegneserietinget, en slags idedugnad som der vi inviterte Morten Harper og de som satt i styrer og stell i tegneserieorganisasjoner. Grafil var ikke med, men det var Trondheimstegnerne med InkaLill. Hun ledet en gruppe der. Tor Arne Hegna var også med. Han hadde forlag og drev tegneserier.no. Planen videre var å få museet opp og stå, og skaffe offentlig støtte. Kommunen trodde vi allerede hadde statsstøtte. Tegneserietinget endte med at vi fikk støtte fra Regionrådet for Hadeland til å sette i gang et forprosjekt. Det kom to damer fra Albatrass som jobbet med dette. De laget en stor rapport som slo fast at museet burde flyttes fra Hadeland, men vi ønsket å være her. Da begynte vi å digitalisere. Tor Arne Hegna og jeg holdt på med å katalogisere arkivet.

Etter hvert ble det satt i gang ulikt arbeid for å få offentlig støtte og få museet underlagt et annet museum. Det var et statlig ønske om å konsolidere ulike muséer.

-Vi fikk en e-post og kontakt med Stein Barli i Follo museum. Han hadde et godt budskap: Han kunne tilby å ta oss inn i varmen. Han kunne tilby lønn og bidro med sikring av samlingene – også brannmessig. Vi har Opplands største Securitas-opplegg. Det er kablet. Vi stoler ikke på trådløse løsninger.

-Hvordan føltes det?

-Det føltes bra en stund. Det var for godt til å være sant, Det virket veldig bra på papiret. Da hadde de etter hvert oversikter om at det sto dårlig til med økonomien. Stein Barli holdt sine vinger over oss noen år før vi ble dyttet helt ut. Museene i Follo fikk en ny overbygning i Akershusmuseet. De ønsker ikke at tegneseriemuseet skulle inn der. Akershusmuseet sa til Follo museum at de ville miste støtten, og dermed stod Tegneseriemuseet på egne ben fra 2014, forklarer Dunker.

Selv om museet har noe støtte, er det i praksis lommebøkene til Jan P. Krogh og Hanne Christine Dunker som er utgangspunktet for å videreføre driften.

-Hva gir det deg og mannen din å drive muséet?

-Vi har mange fornøyde besøkende. De går og beundrer alt vi har fått til. Det gir en boost. Vi har hatt noe kontakt med Randsfjordmuseene, men de har vært negative.

-Er det noen frustrasjoner?

-Vi ser dessverre at ungdommen ikke får de samme opplevelsene med tegneserier som tidligere. Det er mest besteforeldre og foreldre som har glede av det vi stiller ut.

Nå heter det organisasjonen Tegneseriemuseet i Norge. Det har vært endringer i vedtektene til Norsk Tegneserieforum, og  NTF er ikke eier lenger.

-Jeg har en opplevelse av at medlemmene i Norsk Tegneserieforum ikke er interessert i et fysisk arkiv. NTF og arkivet har egentlig alltid vært der. Eksemplarene som kom til Sproingprisen var det opprinnelig juryen som forsynte seg med. Dermed forsvant for eksempel Tommy og Tigern nr. 1. To eksemplarer av alle utgivelser går til arkivet. Ett går i boks og et som er mer til fremvisning. Det har hendt at forlag ber om gamle eksemplarer til nytrykk, men nå er det slutt på det. Alt blir nå overført digitalt til Nasjonalbiblioteket, forteller Dunker.

Ellers er det lite aktiviteter utenom det at museet holder åpent hver helg.

-Det var nok mye mer interesse tidligere. Vi hadde blant annet tegneseriebilens dag. Dette er et sted med amcars og veteranbiler. Da hadde vi noen arrangementer. Vi har prøvd å ha noe her, men det kommer ikke folk. De som kommer, er her først og fremst for å se samlingene. Vi har ikke hatt overskudd til å ha nye utstillinger. Vi har måttet arbeide for andre for å ha inntekter, forklarer hun.

-Hva tenker du om fremtiden til museet?

-Vi har et økende besøkstall etter at vi gikk inn i Visit Øst-Norge. Vi har vært ut og inn av reiselivsorganisasjoner, og ser at vi er på steder som markedsfører oss. Brandbu er et gammelt veikryss. Vi satt med Norgeskartet og fant en passer. Med sentrum i Brandbu så vi Hamar, Gjøvik og Hønefoss og Oslo som større befolkningskonsentrasjoner med potensiale for publikum.

-Er du positiv til fremtiden?

-Ja, betinget! smiler Dunker.

-Er det en tegneserieartefakt du drømmer om skulle vært her i dag?

-Det burde vært noe spektakulært. Noe som er mulig å få tak i. En tidlig Carl Barks? Han er den største historiefortelleren. Vi koser oss med de nye utgavene, avslutter Hanne Christine Dunker.

Alle fotografier av Kristian Hellesund