Stian Kolnes Thomassen startet «Vettefolket» som et incentiv til å begynne å tegne igjen. Nå har han utviklet en egen mytologi med utgangspunkt i nordiske sagn og eventyr, og lanserte nylig «Vettefolket del 1»
På årets OCX ble serien for første gang (med unntak av noen prøvetrykk) lansert i fysisk form. Serien startet i 2015, og debuterte på Deviantart, der den går under navnet «Wight Folk», signert med kunstnernavnet Rodrev. Senere har han også publisert den på nettserier.no.
Serien begynner med at hovedpersonen Rick møter den snakkende reven Mistel i skogen, litt som i folkeeventyrene. Men det er et enda større mysterium her, for det viser seg at Rick husker møtet. Og slik skal det ikke fungere. Mennesker glemmer som regel vettene like etter at de har møtt dem. Så han oppsøker henne igjen, og det viser seg at han har hatt evnen til å huske vettene tidligere også, før han mistet den.
Vettene er basert på norsk folketro, men med litt alternative fortolkninger. Huldre, for eksempel, kan skifte mellom en menneskelig form og en amfibisk form som minner om nøkken. Mens Mistel egentlig er et vardøger, som i folketroen er rene åndsvesen, men som i denne serien er formskiftere, og ofte er blitt tatt for å være ulike vesen.
Tanken var at menneskene skulle snakke bokmål og vettene snakke nynorsk, men Stian fikk litt for mange negative tilbakemeldinger på dette. Han har ikke helt forkastet ideen, og tror problemet kan være at han bare ikke er god nok i nynorsk. Men enn så lenge er hele serien på bokmål. På engelsk prøvde han seg med litt Shakespearsk engelsk i stil med tidlig Marvels Thor, men bruker stort sett dagligtale nå.
Serien har et internasjonalt publikum, og det blir aldri spesifisert hvor Rick bor, men han tenker seg hjembyen Mandal når han tegner serien (unntatt når Rick og Mistel reiser til mer kosmiske steder). Selv om han føler at andre deler av Norge har mer av folkeeventyr og folketro.
Om hvorfor Mistel vanligvis opptrer som en antropomorf rev, viser Stian til inspirasjonen fra Disney, og især fra deres Robin Hood-film (1973). Han siterer også Blacksad-tegneren Juanjo Guarnido, som har sagt at han synes det er lettere å gi dyr uttrykk. Og det er noe han kjenner seg igjen i. Menneskefjes kan være litt flate noen ganger, mener Mandalstegneren.
Til den heftede utgaven har Stian gått tilbake og omtegnet noen av sidene, men har beholdt fargene. Det gikk overraskende kjapt, forteller han, fem sider på en helg. Han hyret Regine Toften Holst til å hjelpe ham med både rettledning i tegninger (ved noen ganger å skisse over) og korrekturlesing, samtidig som hun kom med forslag til forbedringer i språket.
Serien blir fortsatt oppdatert regelmessig på nettet, og Stian mener at han er kommet omtrent halvveis i «Vettefolket»-sagaen nå.
Stian er grafiker av yrke, ansatt i Polaris Media Sør på avdelingen for Fædrelandsvennen, med kunnskap om trykk av magasin og avis, så alt av grafisk arbeid på publikasjonen har han gjort selv. Han dagpendler til Kristiansand, og tegner mye av serien da. -På bussen er det egentid så da både skisser, tusjer og fargelegger jeg, forteller han. -Digitalt riktignok, og da kommer virkelig «stabilizer» på strøk til nytte.
Stian på årets OCX (foto: Trond Sätre)
«Vettefolket, del 1» er hans andre egenpublikasjon. Tidligere har han også utgitt en bildebok, «Reven og lapskausgryta» (2020), med egne illustrasjoner, og tekst av Karen R. Storaker.
Men tegnestilen endrer seg over tid. Hva om «Vettefolket» blir fanget opp av et forlag? Må han endre mye da? -Det er jo denne store skrekken til veldig mange, å måtte tegne alt om igjen, svarer Stian., men jeg er veldig effektiv av meg. Jeg legger det opp som en plan, og kjører gjennom det. Jeg har jo lest striper av folk jeg ser veldig opp til, og ser at de første stripene er ofte ikke like bra. Men jeg gjorde en del feil i begynnelsen av «Vettefolket» som jeg har lyst til å gå gjennom på nytt, og andre ting som jeg kan la være. Jeg var spesielt dårlig til å tegne mennesker til å begynne med, innrømmer Stian som egentlig hadde sluttet å tegne før han begynte med «Vettefolket». Serien var et incentiv til å begynne å igjen; han trengte noe å strekke seg etter. Etter hvert begynte han å lese seg opp på mytologi og folketro, og å tenke mye mer på konseptet, til serien har blitt det den er i dag.
