Oppvekst i Franco-tiden

Carlos Giménez er et fyrtårn blant spanskspråklige tegneserieskapere. Du skylder deg selv å se nærmere på “Paracuellos” og “Barrio”. I disse dager utgis “Barrio” samlet på dansk som “Vores kvarter”.

Når man snakker om tegneserier, er det lett for at enkelte henger seg opp i engelskspråklige utgivelser. En ting er at amerikanske og britiske tegneserier kan være spesielt viktige, men samtidig finnes det et element som handler om språk.

Gang på gang kan man se at tegneseriejournalister og eksperter utroper engelskspråklige tegneserier til det beste innen kunstarten. Noen ganger viser det seg at det egentlig handler om utilstrekkelighet. En rekke interessante tegneserier utgis verden over, men de toneangivende kritikerne er ikke nødvendigvis klar over disse. Ofte handler det om språkkunnskaper og tilgjengelighet.

En av de beste tegneseriene jeg har lest er “Paracuellos” av Carlos Giménez. Giménez vokste opp på et barnehjem i Franco-tidens Spania, og han valgte å skildre opplevelsene i tegneserieform. Her i Norge fikk vi lese smakebiter fra tegneserien i antologibladet Serie Spesial på åttitallet, der den fikk navnet “Barnehjemmet”. En senere selvbiografisk tegneserie om livet som tegneserieskaper på et tegneseriestudio i Barcelona, kom også på trykk i Serie Spesial. “De profesjonelle” ga innblikk i livet til tegnere som strengt tatt drev med samlebåndsproduksjon av tegneserier. Samtidig var “De profesjonelle” en unik innfallsport til livet i tegneseriestudioet Selecciones Illustradas, som i stor grad produserte krigs- og romantikktegneserier for det britiske markedet.

“Paracuellos” og «Barrio» er de første selvbiografiske tegneseriene til Carlos Giménez. Giménez hadde tidligere vært involvert i tegneserier i ulike genrer. Blant annet tegnet han science fiction- og westerntegneserier, og i Norge har vi sett blant annet Danny Futuro, Delta 99 og Gringo fra hans hånd. Etter Francos død, valgte Carlos Giménez å prøve seg med selvbiografiske skildringer for spanske humormagasiner. Etter hvert ble avsnittene samlet i album fra 1976 og utover.


Akkurat nå har Forlaget Zoom i Danmark valgt å satse på Carlos Giménez. De fire “Barrio”-albumene er samlet i dansk språkdrakt. Mens jeg venter på den danske samleboken, har jeg satt meg ned med det første albumet på spansk. Det er en meget sterk tegneserie. Albumet har en episodisk tilnærming. Handlingen foregår i det fascistiske Spania på 1950-tallet, og de første to sidene viser hverdagsblikk fra barnehjemstilværelsen til Carlos Giménez. Han kaller seg selv Carlos García-García i albumet – sannsynligvis for å skape en viss avstand fra eget liv. Vi møter hendelser i livet til Carlos både hjemme hos moren, som læregutt og blant vennene i gaten. For å få pengene til å strekke til, har moren leieboere. Møtene med de ulike leieboerne er viktige i albumet, der de både skildrer ulike mennesketyper, Carlos selv og den politiske situasjonen i datidens Spania.

Vi møter en gutt sterkt preget av det politiske livet i Francos Spania. Han har vært indoktrinert på barnehjemmet, der underernæring, mishandling og politisk hjernevask var noen av ingrediensene. Mange av barna som havnet på barnehjem i etterkrigstiden var fra familier der foreldrene hadde sympatier med venstresiden. Dermed var også barnehjemmene åsteder for politisk kontroll av potensielle opposisjonelle.


Carlos kommer seg nærmest tilfeldigvis ut fra barnehjemmet og tilbake til mors leilighet. Far er død, og brødrene er lite hjemme. Opplevelsene fra barnehjemmet preger ham, og selv trivielle ting som et måltid med familien og en klokke som tikker viser at barnehjemstilværelsen gjorde ham til en annerledes person. Etter hvert kommer Carlos i lære, og han får venner i nabolaget. Det fører ham inn i situasjoner der både den politiske situasjonen i Spania og spesielle regler preger ham og omgivelsene. Vi møter for eksempel familien som må bygge et hus i løpet av en natt for å få seg et hjem, og vi møter ulike ulike mennesker som står i opposisjon til de fascistiske myndighetene. Det ender med mishandling i regi av øvrighetspersoner i enkelte tilfeller. Carlos opplever dette på nært hold, og hans antifascistiske syn er nok preget av disse hendelsene.

Størst inntrykk gjør møtet med Pepi, som ønsker å bli ballettdanser. Faren hennes ønsker ikke det, og banker opp jenten på gaten når hun viser frem ballett-trinn for vennegjengen. Men det ligger et mørkere bakteppe der. Som fjortenåring blir Pepi gravid etter et seksuelt overgrep.


Som tegner er Carlos Giménez særdeles dyktig. Han har en ekspressiv og nærmest karikert stil i «Barrio» der ansiktsuttrykk blir særdeles viktige. Dette er ingen fotorealistisk tegneserie. I stedet er det inntrykk og kontraster som bærer fortellingene. Giménez er ikke redd for å bruke tilnærmet gjentatte tegneserieruter for å få frem poenger, og dialogene er særdeles viktige for ham. Ofte er det kontrasterende forløp i replikker og tegninger. Tegneserien er laget med svart tusj, og kontrastene mellom det svarte og det hvite er viktig i uttrykket. Mangelen på farger understreker det emosjonelle innholdet i “Barrio”.

«Barrio» kan oversettes til norsk med nabolag eller (som på dansk) kvarter. Det er i ubestemt form, slik at den danske tittelen «Vores kvarter» blir delvis misvisende. Jeg opplever at når Giménez bruker «Barrio» som tittel og ikke «El barrio» eller «Barrio nuestro», så handler det om den universelle opplevelsen av etterkrigstidens Spania med undertrykkelse og politisk ensretting som var lik for mange nabolag.

 Den danske samleboken «Vores kvarter» fra Forlaget Zoom består av alle de spanske «Barrio»-albumene. Så får vi håpe at «Paracuellos» og «Los Profesionales» også kan utgis komplett på et skandinavisk språk på et senere tidspunkt. Norskspråklige samlinger av tegneseriene til Giménez er et stort savn.


Barrio
Av Carlos Giménez
54 sider
17 euro
Glénat


Bobla nr. 153 inneholder et intervju med Carlos Giménez ført i pennen av Ingebjørg Jensen. Bladet inneholder også en kort presentasjon av tegneserieskaperen. Ellers har El Pais et utmerket intervju med Giménez her (på spansk):

Carmen Moreno-Nuño har en interessant analyse av Paracuellos her:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.