Marius Henriksen får mye variasjon ut av et univers som nesten utelukkende består av far, mor og baby. Til dette formålet har Strand innvilget ham et album.
Kulturjournalister med et mer overflatisk blikk på tegneserier vil kanskje se stripeserien «Pappa» opp mot et fenomen som Intet Nytt Fra Hjemmefronten, muligens også TegneHannes baby, og konkludere med at det å lage stripeserier om sitt eget liv som småbarnsforelder er en ny tendens. Men barnefødsler fra virkeligheten har influert norske serier veldig lenge. I løpet av de siste 20 årene har det forekommet barnefødsler i de fleste kjente og etablerte norske stripeserier – Pondus, Nemi, Radio Gaga, Kollektivet og Hjalmar – direkte eller indirekte inspirert av at serieskaperen selv har blitt pappa eller mamma.
Enten det nå er virkelighetens biologiske tilfeldigheter, eller serieskaperens ønske om å innføre en figur de lettere kan identifisere seg med, har det store flertallet av disse vært gutter. Men mye tyder på at en virkelighetsnær tilnærming tvinger serieskaperen til å tenke nytt. Therese G. Eides første «barn» var ei jente, men når virkeligheten tok henne igjen, endte serien hennes med å dreie seg rundt tre guttebarn. Og Storefri-tegneren Marius Henriksens førstefødte var ei jente. Det var nok til å inspirere ham til å skape en ny stripeserie.
«Pappa» begynte som «Scener fra en pappaperm», en stripeserie som bare var ment å gå midlitertidig før serieskaperen fant ut at premisset ga ham nok ideer til å fortsette på ubestemt tid.
Om Marius Henriksen alltid har manglet originalitet i strek, viser han med dette albumet tilpasningsdyktighet som vitseforteller. «Pappa» er mer visuell enn «Storefri», kanskje et naturlig følge av å skulle lage en serie som dreier seg rundt en baby, «Lille». I motsetning konvensjonen i tegneserier, kan Lille verken snakke eller tenke klare dype tanker. Serien dreier seg derfor rundt henne, men om foreldrene. Og da fortrinnsvis rundt pappaen. Mammaen har enn så lenge ikke noen nevneverdig personlighet utover sarkasmer.
Mye er ren situasjonskomedie rundt ting som småbarnsforeldre typisk må lide seg gjennom: Bleieskift, slitsomme barnesanger, skrik og skrål generelt og om nettene spesielt. Men like mye av humoren tegner en bestemt personlighet hos pappaen især, så vi tillater oss å le like mye av ham som med ham. «Den stolte forelderen» som ringer VG når Lille kan teksten til «Bæ ba lille lam» utenat, og «den barnslige pappaen» som vil at hun bare skal se de tv-programmene og Disney-filmene som han selv vokste opp med, er velkjente typer, men er i denne serien heldigvis aldri overdrevet. Serieskaperen får mye variasjon ut av et univers som nesten utelukkende består av far, mor og baby.
Mentale bilder er et virkemiddel som Henriksen gjør kreativ bruk av i «Storefri» innimellom alle de rene replikkstripene. I en serie med svært begrenset casting fungerer disse enda bedre, og lar også Henriksen få utløp for sin noe barskere form for humor i en setting der han ellers har funnet det nødvendig å tone denne ned noe
Serieskaperen har påtatt seg en vanskeligere oppgave enn han strengt tatt hadde trengt ved å gi sin familieserie en så kvasi-realistisk og minimalistisk form. Belønningen er en stripeserie som det er mye lettere å identifisere seg med, både for de som er småbarnsforeldre, og de som noen gang har vært det. Kanskje løper Henriksen da en viss risiko for å gå lettere tom for ideer på den måten, men enn så lenge håndterer han oppgaven eksemplarisk. Tiden jobber trolig med ham, da Lille bokstavelig talt kan vokse med oppgaven.
Pappa – Med hjertet i halsen
Av Marius Henriksen
Forord av forfatteren
36 sider
69 kr.
Strand Forlag
Se også:
Intervju med Marius Henriksen på Drodle
Les også anmeldelser av Storefri-bøkene:
1. Lær Ting!
2. En svak toer
3. Tredje time
