«Frida i Aquador» er en liten utgivelse med stor betydning. Eventyret er ikke så episk, men som et eventyr i sin pureste form, markerer boka helt ny begynnelse for Norges mest populære serieskaper.  

Mange tjukke og gode norske pakkar under juleheftetreet i år, viss du er villeg til å ta ein del repriser. Men ein kan i alle fall stole på at Lunch gjer ein helhjarta innsats.

He-Man-momentet var ikkje eit blaff. I seriens nest siste bok, «Monsteret» går Arkin inn i fullt superheltmodus, og blir der. 

Overtrykk held stand også i år, sjølv om det blir mest som eit hyggeleg lite gjensyn med venner og kjente.

I «Fullmåne» har Spøkelsesvenn-serien beveget seg vekk fra det gotiske, og ser seg neppe tilbake. Nå er det eventyret som gjelder.

Med sårbarhet, humor og rå ærlighet skildrer Tegnehanne livet som mor til et barn med sykdom – en fortelling om kjærlighet, frykt og å stadig si: «Det går bra».

Nulteliv nummer 3 er både harselerende og nostalgisk på samme tid, og en herlig påminnelse om at de pinlige situasjonene kanskje er det man humrer mest av i voksen alder.

Er det tuss eller troll? Sikkert er det i alle fall at Gert-Olav Stenes «Trollungen» ser veldig bra ut. 

Kva gjer du når målet for reisa di ikkje er slik du trudde? I fjerde bindet av «Mørkalven» har våre venner funne utopien. Tilsynelatende.

«Søstrene av skår» er eit veldig tydeleg tyngdepunkt i soga om Mia Myhr. Viss det var jobben min å marknadsføre boka, hadde eg sagt: «…Og du vil ikkje tru det som nå skjer!»