Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Etter pandemien bygges den fysiske møtekulturen, med all sin tyngde og krevende logistikk og periodiske meningsløshet, gradvis opp igjen i den fjortende Lunch-boka.

En gjenkjennbar historie om et kjent eventyr. Likevel er Therese G Eides eventyrbok full av overraskelser. Noen ganger trengs det tre Askeladder og en askepott for å modernisere Norge.

20 greier kan vi vel alle legge seg på hjartet om miljøvern. Ole Mathismoen og Jenny Jordahl gir oss grønne greier om igjen,  

Krimlitteraturens mange troper gjør den til et takknemlig parodiobjekt. Nils Axle Kanten kjenner disse godt, og bruker dem for alt de er verdt.

Store Ord av Ronny Haugeland er en lek med ord og bilder, en slags alternativ oppgavebok til påsken kanskje, med et konsept som sikkert hørtes bra ut på papiret.

Den første boken i serien «Ville Poter» av Victor Nordahl imponerer mest med sine litterære og spesifikke detaljer, og presenterer et visuelt skråblikk på tilværelsen, sett gjennom øynene til to rever.

Den norske manga-antologien Rakkan tek seg litt opp for kvart volum. Dei aller fleste faste bidragsytarane er blitt enten betre eller i alle fall meir rutinert sidan starten, men i Volum 3 er det særleg to serieskaparar som høgnar nivået.

Slik er det litt med bruken av antibiotika, men også med opplysningsboken «Antibiotika- helt og antihelt» av tegneserieskaper Øystein Runde, og professor og overlege Dag Berild. Det er for mye ninja og for lite analyse av det faktiske problemet, som er overforbruk av antibiotika, som igjen fører til antibiotikaresistens.

Til tross for den interessante verdenen og de nydelige tegningene i Arkin bind 2: Håpet,virker plottet litt planløst og klisjéfylt, men avslutningsvis har den potensiale for en interessant og kompleks videre historie.