«The Story of my tits» forteller om OCX-aktuelle Jennifer Haydens møte med brystkreft. Gjennom sarkastiske og humoristiske observasjoner av eget liv følger vi kampen tilbake til en ny normal.

Som ung gledet Jennifer seg til å få pupper. Hun opplever flere familiemedlemmers løp med brystkreft, og får selv diagnosen i voksen alder. Det resulterer i mastektomi, Identitet og femininitet står på spill. Hvordan finner man veien tilbake til selvtilliten, uten bryst?

Pupper er en del av kroppen jeg aldri har blitt helt venn med. Jeg synes de er fine, men de kan også være dødelige. Jeg setter ikke pris på oppmerksomheten som tidvis kommer med å ha dem, samtidig som jeg ønsket meg større da jeg ikke hadde noen. De er verktøy for ernæring, og de er erotiske leketøy for partnere. Puppene er en del av kroppen som gir like mye skam som selvtillitt. Komplekse fettberg med masse kjertler.

Vi møter Jennifer ung og flatbrystet, drømmende om fremtiden og sin egen kroppsutvikling. Hun beskriver livets opp- og nedturer med foreldre, studier, skilsmisse, voksen identitet, barn og til slutt kreft og overlevelse. Selv om boken er lang og detaljert, er den likevel ikke tunglest. Forfatterens personlighet bobler ut av sidene, og der noen biografier føles som et overblikk fra avstand, skriver Jennifer en dagboklignende skildring av sin egen hverdag. Dette gjør at man blir utrolig godt kjent med henne mens man leser. Jeg kan bare forestille meg kampen om å komme tilbake fra en slik belastning på kroppen, både fysisk og mentalt. Forfatteren viser et pågangsmot jeg beundrer, og en bearbeidningsevne lik ingen andre.

Hver rute i boken er tegnet som om de flyter ut av en evig tankestrøm. Forfatteren sier i et intervju med Autobiographix at det er lettere for henne å dokumentere på papir hva som er i hodet etter som årene går. Hun sier videre at hun «stjeler» tegnestilen til Lynda Barry (noe hun har informert Barry om). Hayden beskriver seg selv som en feilet barnebokillustratør i intervjuet, men tegnestilen har en egenart og unik stil i mine øyne. Den spisse nesen og silhuettene til menneskene minner meg om Quentin Blakes illustrasjoner for Roald Dahl.

Streken kan sammenlignes med en sort-hvit versjon av Anna Fiske: myk, rund og barnebok-aktig. Hver eneste rute er stappfull av ting, og det er mange små detaljer i bakgrunnen.

Da jeg var ferdig med boken, googlet jeg umiddelbart “når kan man ta mammografi?» Svaret var at jeg fremdeles er for ung. Det stoppet meg likevel ikke fra å kjenne etter klumper i brystene i flere uker. Ifølge “Store medisinske leksikon” er brystkreft den vanligste typen kreft blant norske kvinner, og 1 av 10 kvinner vil få brystkreft en gang i løpet av livet. Til tross for disse dystre tallene er overlevelsesraten stor, noe forfatteren selv er et testament til.

Boken kan oppsummeres med ett ord: katarsis. Jennifer bruker boken aktivt for å jobbe med å legge sykdommen bak seg. Man kan spørre seg om det er nødvendig å ta for seg hele livsløpet, når man allerede vet at det handler om kreft. Men det er forhistorien, og forfatterens opplevelse av andre kvinnelige slektninger med kreft, som setter fokus på det tapet av selvfølelse, femininitet og identitet som brystkreft medfører. Med frykt for livet, samtidig som du blir fratatt all kontroll over egen kropp.

Til tross for det grusomme temaet er bokens tone lett, ledig og til og med humoristisk. Den er vakker, den er sårbar, den er varm. Jeg liker Jennifer så utrolig godt! Man kan ikke annet enn å beundre henne dypt som et menneske som har hatt denne sykdomsreisen.

Jennifer Hayden er en av gjestene på årets Oslo Comics Expo. Jeg gleder meg til å møte henne og få høre mer om livet etter boken.

The story of my tits
Av Jennifer Hayden
352 sider
336 kr.¹
Top Shelf Productions

1. Pris på Ad Libris. Boka er også tilgjengelig fra Outland og Ark ↩︎