Stockholms Internationella Seriefestival (SIS) markerte sitt 25 års jubileum i mai. Men står arrangementet i forhold til jubileet?
Stockholm er, med full respekt for andre nordiske byer og hovedsteder, Nordens viktigste kulturby. Og Kulturhuset på Sergels Torg, smäck midt i sentrum, var sist helg arnested for den 25. SIS. I Sverige er tegneserier kultur, og det vises tydelig i dette store og flotte bygget.
Tre etasjer er denne helga viet til den 9. kunstart, med 2. etasje som hjemsted til byens berømte Serietek. Et tegneseriebibliotek, med tillegg av musikk og sjangerlitteratur (fantasy, SF og skrekk) som legendariske Kristiina Kolehmainen etablerte i sin tid.
Trappen fra helvete
Mitt første møte med seriefesten var nettopp dette biblioteket, der det fredag kveld skulle avdukes en utstilling med åpningsprat, panelsamtale og visning av ymse svensk seriekunst. Temaet for utstillingen – og dermed også selve festivalen – var europeisk påvirkning på svensk seriekultur. Navn som Asterix, Tintin, Sprint og Viggo kom tett fra de grånende paneldeltakerne.
Så tok jeg meg en tur rundt i Serieteket, mest for å se den enorme samlingen album og bøker, dernest glodde jeg på kunstplakatene som var hengt opp i anledning fransk/belgisk påvirkning på svenske serier. Denne utstillingen var dessverre spinklere enn jeg hadde sett for meg, egentlig bare en samling plakatoppslag med litt tekst.
Lørdag klokka 11 møtte jeg opp da den egentlige seriefestivalen ble åpnet. Her ble det understreket at dette var et solid jubileum, den 25. seriefestivalen i Stockholm. Fra sped oppstart som et fanzinerelatert prosjekt til en skikkelig stor festival. Oppmøtet er bra, med innsig hele dagen av skuelystne og samlere/lesere. Fire scener i sine respektive salrom sørget for mer eller mindre kontinuerlige programpunkter.
Jubileumsaspektet var ellers et tema som ble gjentatt en del ganger i selve programmet. Men kanskje det aller viktigste er navnene, gjestene. Dette aspektet ble ikke like spenstig som man kanskje hadde forventet av en jubileumsfestival, men en bråte solide navn fra inn- og utland var på plass. Foredragene foregikk i 1 og 3. etasje, med det jeg etter hvert kalte ‘trappen fra helvete’ som bindemiddel. Med ti meter under taket i hver etasje ble det adskillige omganger opp og ned denne vindeltrappen av flislagt betong som snodde seg som en dødsspiral gjennom etasjene.
Lager tegneserier for å forstå
Første gjest som virket interessant var briten Darryl Cunningham, som lanserte sin bok «Putins Ryssland» på forlaget Galago. Mange har sett denne boka i norske bokhandlere som selger utenlandske (engelskspråklige) bøker, men dette er altså den svenske oversettelsen, utgitt etter Putins invasjon i Ukraina, noe som er kommentert i forordet. En potensiell ny utgave vil inneholde refleksjonskapittel om invasjonen, men dette er en stund fram ennå. Boka var planlagt for lenge siden, og kom fra trykken idet Putins kanoner og soldater var i gang.
Boken selger bra, forteller Cunningham, og sørger dermed for at han nå kan (sånn noenlunde) leve av å være serieskaper. Han startet opp som vaklende illustratør under og etter studietiden, men hadde såpass liten suksess. Han innrømmer at han ikke er særlig god til å tegne, det er et slit, sier han), så han bestemte seg for en ny retning i livet; å jobbe med mentalpasienter. Etter to års studier gav han opp dette, ettersom han innså at han hadde lignende problemer som sine potensielle pasienter. Dermed vendte han tilbake til serieskaping, og gav ut sin første bok basert på erfaringer med sykdom. Han oppdaget at han hadde en evne til å fortelle historier med tekst og bilder, og satset på å utvikle fortellinger som gjorde vanskelige ting lettere å forstå.
Hans neste bok ble en gjennomgang av økonomiske ulikheter i samfunnet, ‘Supercrash’, med utgangspunkt i bankskandalene i 2008, der han definitivt plasserer seg på «venstre» side, dvs. på parti med ofrene. Veien deretter var kort og direkte til en nærmere studie av Vladimir Putin, som han betrakter som den største faren for verden i dag.
Som med de foregående bøkene er dette en gjennomforsket bok, noe som er naturlig måte for Cunningham å arbeide på. Ikke noe fantasi eller krøll, alt skal stemme i bøkene hans. Han ser på seg selv som en middelmådig tegner, men ønsker å benytte seg av illustrasjoner/tegneserier for å forbedre historien. Han ser sin misjon å gjøre kompliserte sammenhenger lettfattelige, eller i det minste forståelige. Samtidig har han et håp om å gjøre dette til en litt bedre verden. Et interessant møte med en fascinerende serieskaper.
Fortsatt en fanzinefestival
Lørdagen bød på mange interessante intervju, men tilskuermengden var ikke var særlig imponerende; rundt 10-15 personer benkesatt foran scenene til enhver tid. Folk var mer opptatt av å myldre fra sal til sal der bord bugnet av hefter, bøker og stæsj. Rundt regnet var 80% av ledig plass i de to etasjene/fire salene tilegnet markedsfunksjoner. Kjente forlag (Egmont, Galago, Kobolt m. fl.) vekslet med en nesten uendelig rekke fanzineprodusenter, noe som ivaretok tradisjonen fra de aller første utgavene av festivalen. Interessant nok var mesteparten (over 90%!) av fanzinene laget av jenter, eller unge kvinner. Helt tydelig en feminin greie, tegneseriefanziner. Og svært mye flott og spennende, bedre enn det jeg kan huske fra mine egne fanzinedager (40 år siden!). Noen fanziner er rene kunstverk, delikat tegnet og produsert, til og med trykket i risoprint!
En gammel venn fra Raptus 1999 dukket opp, Jonas Darnell, som nå utgir sin smått legendariske Herman Hedning. Bladet går som bare juling i Sverige, selv om storforlaget Egmont droppet tittelen for fem år siden. Han tok over med eget forlag; Evil Ink, og gjør det aller meste selv nå. Gjesteserier fyller resten av sidene, og bladet virker som en svensk versjon av norske Pondus.
Frykt og avsky i Finland
Jeg så lite til våre danske venner, hverken forlag eller fans. Men serieskapere og fanziner fra Finland var til stede, og finske fans hadde flere aktive stands. Fra scenen kommuniserte finnene på engelsk, også den (for oss) ukjente Emmi Valve, som ble intervjuet på engelsk av sin oversetter for det svenske markedet. Boken NÅDEN ble sluppet denne dagen, en nådeløs utlevering av serieskaperens privatliv. Boken skulle egentlig hete «Piss, dritt og spy», men det fant forlaget ut var en dårlig tittel. Så «Nåden» ble det til slutt, en sterk historie om depresjon, frykt, avsky og sammenbrudd. Finsk fjernsynsteater, for å si det litt lettbeint. Men boka er ikke lettbeint, på ingen måte. Valve bruker seg selv i historiene, altså så selvbiografisk som mulig. Hun ser ikke behovet for å dikte, livet og opplevelsene er mer enn nok, og vil holde i mange kommende historier enda, sier hun. Fargeleggingen er et kapittel for seg selv, alt er holdt i varianter av lilla og blått. Kalde farger som gjenspeiler innholdet. Hun skriver/tegner etter kaosmetoden, hun starter med side 1, og gir seg når hun er kommet til slutten (i dette tilfelle, s. 300). Ingen disposisjoner eller plan, kun full kreativ eksplosjon, helt til hun er fornøyd.
Hun startet karrieren med fanzineproduksjon, stoff som senere ble samlet og utgitt i bøker. Nåden er hennes andre bok (hun har en egen greie med bisarre titler, hennes første samling het ‘Som når fjeset ditt eksploderer’. Tredje bok (Nåden kom på finsk i 2017) kom i fjor og het ‘Girl gang bang bang’. Akkurat. Til tross for at innholdet i historien hennes virker både vondt og vanskelig fremstår Emmi Valve som en fullendt kunstner og sikker forteller.
Jeg avsluttet dagen med å studere det enorme tilbudet av tegneserier som markedet kunne by på. For det meste det vi kan kalle alternative serier, dvs. ikke superfortellinger eller stripeserier, men godt tegnede fortellinger om levde liv, som ikke manglet hverken superfantasier og humor. Jeg kunne fordype meg i serieproduksjon til Sverige, som helt klart har funnet sin egen veg, ulik mange andre lands. Pussig i grunnen, alle referansene til både klassiske superserier og Disney/fransk-belgisk humor til tross, nesten all produksjonen foregikk på svart-hvite sider, med hverdagsrealisme i sentrum. Et annet særtrekk var mengden av ungdommer som produserte flott materiale, bl.a. i Seriefrämjandets presentasjonsmagasin PORTAL. Og de fleste av disse unge serieskaperne er unge kvinner.
Les også om andre dagen av SIS 2023
Øverst: Fra den offisielle åpingen av SIS sist lørdag.
Alle fotografier av Arild Wærness.
