Stockholms Internationella Seriefestival (SIS) markerte sitt 25 års jubileum i mai. I tillegg til seg selv feiret de også 45 år med det sentrale forlaget Galago, og 35 år med Herman Hedning.
Til min overraskelse så jeg at festivalen var omtrent like godt besøkt på søndag som «hoveddagen» lørdag. Selvfølgelig: festivalen er i Kulturhuset, midt i Stockholm sentrum, på stripa Sergels Torg-Stureplan. Og de nyrike og fjonge svenskene på gateplan, slanke og tynne med designervesker og -klær, vek for gode, greie serienerder som koste seg i tre etasjer. Programmet søndag var omtrent like fullt som dagen før, og jeg startet opp med noe jeg hadde sett fram til: et scenemøte med Tegneserie-Sveriges Enfant Terrible, forlegger, poet, forfatter og levemann Rolf Classon. Her var nok et jubileum som skulle markeres; 45 år (sådâr) med forlaget og bladet Galago. I anledningen har Rolf samlet notater og klipp og ymse fra denne tiden og utgitt det hele i Den Stora Galagoboken.
Oppsto fra undergrunnen
Det ble en uforglemmelig seanse. Rolf er en glimrende forteller, og intervjueren kom omtrent ikke til orde. Her fikk vi historien og unge kreative, venstreradikale (helt dagligdags på syttitallet) idealister som ville gjøre noe i denne nye, spennende tiden der alt var mulig. Fanziner, rock og visesang, fester og festivaler, San Fransiscos undergroundkultur importert av amerikanere (Sverige og Canada var de to fremste landene som militærnektere fra Vietnamkrigen søkte tilhold i). Spesielt bladene fra Crumb, Shelton, Spain m.fl. gjorde de unge svenskene oppsatt på å starte noe lignende. Rå, radikale fanziner med musikk- og tegneserieinnhold fantes fra før, på samme måte som i Norge, så Classon med venner hev seg inn i dette med det nye bladet sitt: Galago. Hvordan navnet ble til er en vill historie i seg selv, men da må man lese den fyldige boka. En annen historie, som involverer mer enn bare svensker, er historien om hvordan redaktøren møtte Axel Jensen og Pushwagner og tilbrakte noen omtumlede dager om bord i guttas fregatt (som skulle utstyres til en reise til Bermudatriangelet (for å sjekke det ut). Pushwagner fikk (fortjente) store oppslag i Galago, men forble ukjent i Sverige.
En vill og voldsom reise gjennom etterkrigs-Sverige, som ristet av seg gamle takter like fort som de rev gamle hus der motkulturen blomstret en gang. Skumle bakgårdskvarter i Stockholm vek plass for handelstempel i glass og betong. Boka er like mye en beskrivelse av forgangne tider som har formet oss på mange måter. Alt sammen illustrert med klipp, kvitteringer, foto og notater, samt en bråte foto, ledsaget av anekdoter og sprø historier som (så vidt) egner seg på trykk. Sarte sjeler bør finne noe annet lesestoff. Jeg regner med at den finnes på Tronsmo; anbefales!
Både lørdag og søndag var internasjonale gjester fra Frankrike og Italia å finne på diverse scener, der svensker modererte og intervjuet etter tur, uten at publikum så ut til å bry seg noe særlig i det hele tatt. Praten og myldringen fortsatte med uforminsket kraft uansett hvilke europeere som satt på scenen og pratet om sine hjemlands seriekultur.
Jeg har sett dette en del ganger tidligere på andre festivaler: lange paneler (4-6 deltagere + intervjuer) har en tendens til å bli stillestående og passive, og bidrar ikke med særlig mer enn at noen får registrert lyden av stemma si. Men dette var en del av festivalens hovedmål: å vise europeisk påvirkning på svenske utgivelser. På denne festivalen telte jeg tre slike panelpresentasjoner, men det kan ha vært flere.
Multi-forfatteren
Ett pussig fenomen var at færre serieskapere var til stede enn man kunne forvente. Spesielt OCX, men også Art Bubble i Danmark, som begge har en solid andel serieskapere som både myldrer og bivåner foredrag. Her bemannet de få serieskaperne sine respektive stands, spesielt mens de evt. var tilgjengelige med signering. Deretter forsvant de.
Ett navn stod ut fra de mange svenske/finske/franske og italienske: den kanadiske forfatteren Cecil Castellucci har lang fartstid fra en bråte forlag. En meget interessant serieskaper, som kunne fortelle at hun skrev film- og TV-manus, holdt på med libretto for en opera, hadde flere bøker under beltet og var tegneserielærer på fritida. Hun kunne, som en annen serieforfatter jeg har møtt; Gail Simone, bruke så mye tid som nødvendig på å lære ungdom å bli serieskapere. «Det er fremtiden vår, kort og godt», sa hun.
Fra tegneserienes verden hadde hun jobbet for DC, med Batgirl, Shade the Changing Girl og The Female Furies. I tillegg har hun hatt suksess med The Plain Janes, sammen med tegneren Jim Rugg. Hun har en tydelig feministisk tilnærming til det meste av det hun skriver («naturligvis, jeg er kvinne») – ellers er det ikke noe selvbiografisk hos henne – «Det finnes tusen historier i verden, det er bare å finne noe å skrive om, og så sette i gang», som hun sa. Altså totalt motsatt av Emmi Valves arbeidsmåte. Omtrent det eneste hun ikke hadde skrevet var sirkusforestillinger og teaterfremsyninger, «men det kommer». Og alt hun skriver og produserer har basis i tegneserienes verden, å skape fortellinger som er visuelle for mottakeren.
Vil samle svensk Pondus
Et nytt jubileum stod for tur: Herman Hedning 35 år! For min del var dette superinteressant, ettersom jeg ikke kjenner bladets historie så godt som jeg skulle ønske. Jeg satte meg godt til rette på første benk, sammen med ca. 8 andre, da opphavsmannen Jonas Darnell, startet opp. Det tok fem minutter, der han kjapt redegjorde for hvordan serien hadde startet i 1987 som biserie, deretter i eget blad på Egmont, og deretter på eget forlag; Evil Ink, med både bøker, brettspill og blad på menyen.
«Nok!» utbrøt Darnell. «Dette har dere hørt hundre ganger før. La oss derfor komme med noe helt nytt. Vi skal utgi Pondus i Sverige!».
«En av verdens beste tegneserier», som Jonas kalte den, er fortsatt eget blad i Sverige, der Egmont har beholdt rettighetene. Darnell sikter til nye Pondus bokutgivelser, i hardcover og dobbelt så tykke som de originale Egmont-bøkene. Flotte utgaver beregnet på samlere. Dermed startet forlaget en Kickstarter denne helgen, med mål om å lansere første samling på Bokmässan i Göteborg i september. Bøkene fortsetter direkte der Egmont gav seg med slike utgaver i 2014, og håpet er at Frode Øverli kommer til Göteborg for å kaste glans over lanseringen.
Pondus har vi nok av i Norge, så dermed forlot jeg Stockholms Internationella Seriefestival 2023 for å begi meg hjem, full av inntrykk av en svært godt drevet festival. Jeg traff ingen norske der, så dette er kanskje for langt vekk fra Oslo? Hvem vet? Men min erfaring er at dette er noe av det beste på seriefronten i Norden nå. En helt annen profil enn Copenhagen Comics, kanskje mer lik OCX på mange måter, men så mye større og bedre. Og på ett felt er festivalen nokså enestående, noe som gjenspeiler oppstarten som fanzin/Small Press Expo: en solid satsing på amatør/halvproff/entusiastmarkedet, med et boblende hav av flotte fanziner og bøker laget av et mylder med nye serieskapere.
Gratulerer med vel overstått!
Les også om første dagen av SIS 2023
Øverst: Fra den offisielle åpingen av SIS sist lørdag.
Alle fotografier av Arild Wærness.
