Så er altså Spider-Man rebootet nok en gang, og filmselskapenes politikk når det gjelder den vevsvingende superhelten har for lengst utviklet seg til en farse. Men kan «Homecoming» rettferdiggjøre alt dette?
For det meste, ja. Spider-Mans nye cinematiske kontinuitet er forskjellig nok til fra de foregående til å ha egenverdi (noe som egentlig ikke var tilfelle med Marc Webbs Amazing Spider-Manfilmer). Riktignok viser endringene å være litt blandete fornøyelser. For det første, og det mest opplagte, dette er en film i Marvels eget kinounivers, og Marvel vil ikke la noen glemme det. Etter at «Amazing Spider-Man 2» (2014) fikk en noe lunken mottakelsen, kunngjorde Sony at de ville samarbeide med Marvel Studios (som solgte filmrettighetene til Spider-Man for lenge siden) om framtidige filmer. Så denne filmen føles utvilsomt som en seier for sistnevnte, og de hamrer inn Marvelunivers-tilknytningen alt de kan. På den ene siden er dette et vesentlig, og ganske virkningsfullt plottelement. Filmens Spider-Man lever nå i et univers der han ikke lenger er den eneste superhelten. Ikke bare det, men han er nybegynner og amatør i forhold til de andre heltene, og blir derfor påtvunget en god porsjon ydmykhet. I en sekvens får filmskaperne fram, på en ganske så effektiv og illustrerende måte, at Spider-Man krefter møter på store begrensinger straks han er utenfor Manhattans skyskraperjungel, for eksempel. «Bratt læringskurve» er nøkkelord.
På den andre siden betyr dette at Avengers, representert av Iron Man og Peters oppasser Happy Hogan, er konstant i bakgrunnen, og nesten alt som finnes av intriger i filmen henger sammen med de andre Marvel-filmene. «Homecoming» får aldri lov til å stå på egne bein. Blodfansen henger utvilsom med i svingene, men for det brede kinopublikum kan kontinuiteten bli vel mye å forholde seg til.
En annen viktig detalj som distingverer «Homecoming», er fokuset på high school-årene. Begge de to foregående filmseriene begynte på high school, men beveget seg bort fra dette ganske raskt, ettersom både Tobey Maguire og Andrew Garfield var sent i 20-årene da de debuterte i rollen som Peter Parker. Tom Holland har fordelen av å begynne i yngre alder. En følge av dette er at filmen låner fra Ultimate Spider-Man-tegneserien når den skal skildre Peters dagligliv – Både fra Peter Parker-perioden, Mile Morales-perioden og fra tegnefilmserien. Resultatet er at Peters medlever har blitt en blanding av gammelt og nytt, men mest nytt: Ned Leeds er ikke Ned Leeds, Flash Thompson er ikke Flash Thompson (han er fortsatt en bølle, men en helt annen slags bølle enn i de tidligere filmene), og Mary Jane er bokstavelig talt ikke Mary Jane. Jevnt over er disse endringene interessante og litt friske, men Ned er for det meste en slitsom og litt usympatisk «comic relief». Til neste film håper jeg han blir erstattet av Harry Osborn.
En viss kontrovers var knyttet til kunngjøringen om at Michael Keaton skulle spille Vulture. Ikke minst fordi Keaton hadde tatt et slags oppgjør med sin superheltfilm-fortid i den Oscarvinnende filmen «Birdman» (2014). Men i tråd med prinsippet om at «det finnes ikke dårlige skurker, bare dårlige tolkninger» har Keaton og filmskaperne gjort Adrian Toomes til en figur med velutviklet personlighet og ordentlig motivasjon. Der de typiske Marvel-filmskurker blir overmodige straks de får tilgang på supervåpen eller superkrefter, har Toomes drevet med ulovlig salg av våpen som han har plyndret fra superheltkamper – Diskret, og i årevis. Han er med andre ord en gribb i overført betydning (og ikke bare fordi han kan fly). Det er en fiffig detalj, og en viktig symbolikk. Historien har også et annet, uhyre viktig element knyttet til ham, men hva det består i, skal jeg ikke røpe her og nå.
Den nye regissøren Jon Watts mangler noe av Sam Raimis dramatiske sans, selv om han er like dyktig på det narrative som sistnevnte. En fikk følelsen av at det var mer på spill i Raimis filmer, fordi han formidlet alvor og krisefølelse bedre. Han var også bedre på actionkoreografi – Actionscenene i «Homecoming» er ofte noe amputerte. Jeg så filmen i 3D, men fikk aldri inntrykk av at jeg ville gått glipp av noe om den var i 2D i stedet. «Homecoming» føles derfor som litt «lettere» underholdning enn de første Spider-Manfilmene. Mindre melodrama, men også mindre følelser. Og mindre fare.
Uten tvil er dette likevel den beste filmatiseringen av Edderkoppen siden «Spider-Man 2» (den med Dr. Octopus, 2004). Sannsynligvis revolusjonerer den verken Marvels filmunivers eller figuren Spider-Man, men den gir sistnevnte en ny, frisk start og en sårt tiltrengt ansiktsløfting.
Spider-Man: Homecoming
Basert på en tegneserie av Stan Lee og Steve Ditko
USA 2017
Regi: Jon Watts
Manus: John Francis Daley og Jonathan M. Goldstein
Skuespillere: Tom Holland (Peter Parker/Spider-Man), Michael Keaton (Adrian Toomes/Vulture), Marisa Tomei (May Parker), Jacob Batalon (Ned Leeds), Laura Harrier (Liz Allan), Tony Revolori (Flash Thompson), Robert Downey jr. (Tony Stark/Iron Man), Jon Favreau (Happy Hogan)
Lengde: 2 t. 13 min.
Aldersgrense: 12 år
Norsk kinopremiere: 07.07.2017
