Det tredje kapittelet i DCs nye filmunivers legger mer vekt på karakterer enn på historie. (NOTE: dette er en re-publisering av saken som ble publisert 3.august grunnet overgant til ny plattform)
En merker tydelig at DC har det travelt med å etablere et filmunivers tilsvarende Marvels. Batman v. Superman: Dawn of Justice introduserte både Batman, Wonder Woman, Flash, Aquaman, Cyborg og (underforstått) hele Jack Kirbys Fourth World-mytologi. Suicide Squad introduserer et A-lag av superskurker…skjønt med noen B-, C- og D-representanter også.
Suicide Squad har sine røtter i de amerikanske tegneserienes sølvalder, men i dag forbindes navnet først og fremst med John Ostranders konsept fra 1987. Sentralt står regjeringsagenten Amanda Waller og kommandosoldaten Rick Flag jr., sønn av lederen for den opprinnelige Suicide Squad. Det «nye» Suicide Squad var et program som skulle utnytte evnene til beryktete superskurker ved å sende dem ut på topphemmelige, farlige oppdrag i bytte for straffereduksjon. Dette hadde den åpenbare fordelen at det ga Ostrander (og senere andre tegneserieforfattere) anledning til å la superskurker komme i søkelyset. Dessuten var det også en beleilig forklaring på det evige spørsmålet i tegneseriene: Hvorfor greier politiet aldri å holde skurkene innelåst?
I kontrast til den mørke og innfløkte Batman v. Superman: Dawn of Justice har Suicide Squad både en lysere tone og en langt enklere historie. I motsetning til hva som er vanlig i superheltfilmer, har ikke denne noen «tredje akt»; første halvdel går med til å introdusere hovedpersonene, andre halvdel til et oppdrag som går litt i ett. Dette er både en ulempe og en fordel. Den episke historiefortellingen som er vanlig i superheltfilmer savnes, men filmen har et høyt driv, og to timer går på et blunk. Jeg så ikke på klokka en eneste gang.
I senere tid har den populære Harley Quinn vært fast inventar i tegneserien Suicide Squad, noe som ga filmskaperne en god unnskyldning til å involvere Gotham City og hele Batmans univers filmversjonen. Fra det ferdige resultatet er det tydelig at DC og Warner håper at Harley i Margot Robbies skikkelse skal bli en favoritt i DCs filmunivers slik hun har blitt i tegneseriene. Hun får svært mye fokus, Robbie tar helt av i rollen som Gothams sexy psykopat, og spiller ekstremt utagerende. I det hele tatt er det skuespillet som redder filmen, men Margot Robbie er ikke det desiderte høydepunktet. Det er i første rekke Viola Davis, som med sitt myndige oppsyn er den perfekte Amanda Waller, og utstråler den samme skruppelløse autoriteten som i tegneseriene. Will Smith som leiemorderen Deadshot gjør en av sine beste roller på flere år. Joel Kinnaman som Rick Flag kunne lett blitt anonym blant slike skikkelser, men også hans Rick Flag har en sterk og dynamisk personlighet.
Hovedpersonene, enten de er skurker eller ei, har altså sin sjarm. Men det er et problem at verken de eller filmen selv er farlig nok. Etter å ha brukt mye tid på etablere at disse typene er de verste av de verste, glir de litt for lett inn i rollen som helter. Å utvikle en sosial samvittighet så raskt, rimer dårlig med personligheten til flere av de involverte. At så få av dem dør underveis, tar også bort mye av brodden. Og hvem det ene av dødsofrene er, gjetter du straks vedkommende viser seg. Ettersom noe av poenget med Suicide Squad er at «hvem som helst kan dø, hvem som helst kan ofres», er filmens utfall feigt. Folk dør som fluer, men ikke de folkene som har navn.
Ikke overraskende er det Jokeren som står bak mange av de anonyme dødsfallene. Jared Leto kommer ikke til å stå igjen som en av de beste Joker-tolkerne, men det er ikke bare hans feil. Han får for lite å spille på. Her er det for lite av hans maniske og anarkistiske personlighet. Filmen virker mer interessert i å portrettere ham som en gangsterboss. En gangsterboss som bare er motivert av forelskelse. Noe som igjen er et eksempel på ufarliggjøring: I tegneseriene var forholdet mellom Jokeren og Harley Quinn ment å illustrere problemer med vold og utbytting i nære relasjoner. Ble dette for sensitivt? I filmen er de mer som turtelduer, og det er ikke like interessant.
Tross i sine feil er Suicide Squad likevel en bedre inngangsport til DCs superheltunivers enn Batman v. Superman. Følelsen av at vi besøker et helhetlig univers som vi kanskje ikke forstår alt av, men nok til å bli underholdt, er i større grad til stede. Suicide Squad bryter ikke ny grunn innen superheltfilmen som sjanger, men den kan komme til å redde DCs framtid innen sjangeren.
Suicide Squad
Regi: David Ayer
Norsk kinopremiere: 05.08.2016
Lengde: 2 t. 2 min.
Aldersgrense: 12 år
Skuespillere: Margot Robbie (Harley Quinn) Will Smith (Floyd Lawton/Deadshot), Joel Kinnaman (Rick Flag), Viola Davis (Amanda Waller), Jai Courtney (Digger Harkness/Captain Boomerang), Jay Hernandez (Chato Santana/El Diablo), Adewale Akinnuoye-Agbaje (Waylon Jones/Killer Croc), Cara Delevingne (June Moon), Karen Fukuhara (Tatsu Yamashiro/Katana), Adam Beach (Christopher Weiss/Slipknot), Jared Leto (Jokeren), Ben Affleck (Bruce Wayne/Batman)
Basert på en konsept av John Ostrander, med diverse figurer fra DC Comics.
Les også:
Som klippet ut av filmen
