1970-tallet var tegneserieforlaget Marvel sitt kreative høydepunkt, med lansering av nye hefter, skikkelser og temaer. 1960-tallet var en eneste lang eksplosjon av nye tanker og serier som revolusjonerte fullstendig hvordan bransjen og folk flest betraktet seriemediet – et medium som de aller fleste hadde avskrevet som blodfattig og utdatert.

På 70-tallet som en rekke nye serieskapere på banen, folk som hadde vokst opp med Lee/Kirby sine revolusjonerende tanker og serier. Stan Lee trakk seg mer og mer ut og viet kreftene til aktivitet i Hollywood, og Roy Thomas entret banen som ny sjefredaktør. Han brakte inn nye tanker, tegnere og forfattere som hadde et mer nyansert syn på serieunderholdning.

70-årene er blitt av mange vurdert som forlaget (og tegneseriene generelt?) sitt beste og mest kreative tiår. Superhelter, som for det meste dominerte 60-tallet, ga mer plass til andre typer serier, som f.eks. kung-fu, fantasy og SF. Robert E. Howards figur Conan (the Barbarian) var en slik nykomling, og ble en klar suksess alt fra starten av som fargehefte i 1970. Roy Thomas sine fantasifulle adapsjoner av Howards opprinnelige noveller og historier, koblet med de unike illustrasjonene til nykommeren Barry Smith, skapte en fabelaktig fantasiverden ut av Conans mytiske herredømme.

Da Smith etter hvert ga seg ble tegnejobben overlevert til veteranen John Buscema, som skapte sin egen, mer muskuløse versjon av Conan. Byer, landskap, kvinner, konger og soldater ble like nennsomt tegnet som før, men Smiths romantiske versjon ble forlatt til et noe mer realistisk «barbarisk» landskap.

70-tallet brakte også en annen nykommer på banen innen amerikanske tegneserier: magasinet. Stan Lee hadde lenge okket seg over hvordan distribusjonsapparatet hemmet og forvansket formidling av heftene ut i landet, der forlagene var helt avhengig av effektiv transport og fremvisning av varene. Tilfeldigheter som dårlig vær på veiene kunne faktisk dømme en serie til kansellering, ettersom bladene ikke kom frem i tide. Så hadde man problemet med forsinket fakturering, som betød at forlaget ikke fikk se salgsresultatene før mange måneder senere, som medførte at man ikke visste hvordan serien slo an (eller ikke). Salgsstedene var (overveiende) bladkaruseller på lokale drugstores og ved aviskiosker.

Prisen pr. hefte, vanligvis 12-15-20-25 cent pr hefte, ga en svært liten gevinst for selger, noe som forvansket salgspotensialet da nedleggingen av «Mom & Pop»-butikker på hjørnet forsvant og kjedene og supermarkedene tok over. Disse nye salgsstedene var ikke like velvillige overfor bladkaruseller som de mindre butikkene, som var avhengige av et nært og godt forhold til lokale kunder – selv snørrete guttunger som kom en gang i uka med en halvdollar for sine fire faste hefter.

Salg av småhefter begynte å stupe – og tok seg faktisk ikke opp igjen før innføringen av rene tegneseriebutikker et stykke ut på 70-tallet. Midt oppi dette fikk Lee & co. en briljant idé: et nytt produkt, et tegneserieMAGASIN. Høyere pris og «voksent» utseende og innhold ville gjøre at aviskioskene kunne selge disse ved siden av TIME og Newsweek – de var ikke avhengige av de litt simple bladkarusellene lenger. At bladenes innhold og utseende skulle få et «seriøst» preg var også noe Lee hadde drømt om lenge.
Men hva skulle magasinene inneholde? Svaret var enkelt: flere superhelter, SF og fantasy. Stan Lee prøvde allerede i 1971 markedet, og startet med fantasy, med heftet SAVAGE TALES. Ka-Zar, Conan og andre dukket opp her. Forlagssjef Goodman var uenig i tiltaket, så det ble med dette ene heftet. Da han takket for seg (eller ble skjøvet ut døra av Lee & Thomas) startet de opp igjen noen år senere, samtidig som de prøvde superhelter (Thor), horror (Man-Thing), action (Man-God) og SF (Star-Lord). Alle heftene, inklusive Savage Tales og Savage Sword of Conan hadde malte forsider, med helter i heroiske positurer, ofte minnet de sterkt om «vanlige» herremagasiner dedikert til krig, kamp og action (sikkert bevisst valg!).

Jeg vandret rundt i England en sommer for 42 år siden og plukket med stor interesse med meg en bunke Marvel-magasiner, bl.a. titlene jeg har nevnt ovenfor. Samt de første 10 numrene av SSoC…

Da er vi endelig kommet fram til poenget med denne alt for lange introduksjonen: den eneste sjangeren som overlevde som magasin var fantasy, med karakteren Conan. Heftet hadde en ubrutt publisering i over 20 år, noe som må tilskrives gode historier og eminente illustrasjoner. Karakteren Conan traff markedet midt i blinken, og der superhelter og andre karakterer måtte vende slukøret tilbake til firfargehefte kunne barbaren svinge sverdet i svart-hvitt i mange år fremover. På en måte er dette lett å forstå i ettertid. Superhelter hadde 35 år i gilde farger på baken, og passet liksom aldri inn i et A4-sorthvitt magasinformat. Conan, derimot, fikk et hjem som på mange måter passet ham bedre enn fargeheftet han sprang ut fra.

Det norske Conan-heftet hadde også mange gode år her hjemme.

Nå kommer Egmonts omtrykk av SSoC, basert på Dark Horse sine utgaver fra en del år tilbake. Det er blitt et velkomment gjensyn med tegneseriehistoriske godbiter. Tykke, fine bøker! Første bok starter (selvsagt) med begynnelsen; SSoC # 1 fra 1974.

Jeg har full forståelse for formatet (nedfotografert til standard heftestørrelse) – dette gjorde jo Dark Horse også, og norske (gamle) Conan-lesere er nok på kjent område. Men for meg blir det vel smått. De store magasinene lot tegnekunsten virkelig skinne samtidig som de nitide tynne tusjlinjene fikk nødvendig «punch». Her blir det smått og trangt, og det er lett å se at dette er opprinnelig ment for større format. Men, det er ingen kritikk, kun en kommentar.

Verre er det med gjengivelsen. Andre på Serienetts Facebook-sider har kommentert den rett sagt svake reproduksjonen av et par historier. Spesielt mesterverket «A witch shall be born» (originalt: «Tree of death») lider av helt utvaskede sider og detaljer. Jeg har originalheftet og kan bekrefte at streken er tydelig og klar på alle måter. Men tusjingen og gråtonene i spesielt denne historien har gitt omtrykkerne problemer, noe de absolutt ikke har mestret. Jeg tror at Egmont her har jobbet med for dårlig utgangspunkt, noe som ikke burde ha skjedd. Originalene er trykket med blysats på kraftig, men absorberende papir, mens man i dag (selvsagt) bruker superhvitt kvalitetspapir og offset. Det blir ikke det samme.

Så å si alle historiene er svakere reprodusert enn i originalene, og selv om jeg aldri kjøpte det norske Conan-bladet tror jeg at disse hadde bedre trykk. Hvordan Dark Horse-utgivelsene er har jeg ikke sjekket.

Sett bort fra disse (viktige!) detaljene er boka et flott produkt, og passer godt inn i dagens Egmont-satsing på opptrykk og nostalgi. Her er også er svært bra etterord, forfattet av orakelet Jostein Hansen, som beskriver både originalbladet og ikke minst sjefstegneren John Buscema. I disse historiene briljerer han som aldri før, John fortalte meg (på Raptus i 1999) at han slapp seg totalt løs her og skildret kamp og blod (og antydet at Conan også likte trioen «piker, vin og seng») for første gang – utenfor fargeheftenes selvpålagte Comics Code-sensur. Hans eneste innvendinger fra denne perioden var at alt for mange av historiene hans hadde dårlige tusjere… Han likte også best å tegne i svart-hvitt, og syntes at fargeleggingen i «småbladene» ofte forkludret det som opprinnelig var klare linjer og tydelige tegninger.

Roy Thomas var forfatter og redaktør av ca. de 60 første heftene, og Buscema og andre giganter tegnet, så med seks hefter i hver bok skulle man være trygg på å kjøpe de 10 første i denne serien.

Anbefales på det varmeste. Boka er (i Bergen) for det meste utsolgt, men kan nok skaffes fra forlagets utsalg serie.no. Bok 2 er like om hjørnet!

Legenden om Conan, Bok 1
Skrevet av Roy Thomas, tegnet av John Buscema m.fl.
Etterord av Jostein Hansen
265 sider
200 kr.
Egmont