Kan photo comics, også kjent som fotonoveller, regnes som tegneserier? I de aller fleste land vil nok dette være et irrelevant og i beste fall kuriøst spørsmål. Men i ett land har denne formen for sekvensiell bildefortelling tradisjonelt hatt en framskutt plass.

Definisjonen er ikke entydig. Går vil til Tor Edvin Dahls definisjon fra Tegneseriene – Verdens Mest Populære Lesestoff (1977) er tegneserier «en historie, fortalt i en fortløpende rekke tegnede bilder, med eller uten tekst». Ordet tegnede bortdefinerer da fotonoveller. Går vi litt lenger fram i tid har derimot Scott McCloud en definisjon som åpner for å inkludere disse. I Understanding Comics (1993) definerer han tegneserier som (i Aleksander Leborgs oversettelse fra 2016) «Tegnede og andre bilder [min utheving] plassert side om side i bevisst rekkefølge, med den hensikt å formidle informasjon og/eller fremkalle en estetisk reaksjon hos leseren».

Selv Kulturrådets nye definisjon åpner for den samme, bredere tolkningen: «Med ‘tegneserie’ menes her fysiske publikasjoner der tegnede eller andre grafiske elementer [min utheving] i sekvens formilder et budskap som et helhetlig verk».

Nå er dette selvsagt mest et teoretisk spørsmål. Det virker lite sannsynlig at Kulturrådet får mange, eller noen som helst, forespørsler fra «serieskapere» som vil lage en grafisk fotoroman, og som ønsker å kalle det for en tegneserie. Fotonoveller blir regnet som en død medieform, og selv da den var en realitet, ble den for det meste forbundet med romantisk melodrama og porno.

I Sør-Afrika ble den forbundet med mer. Mye, mye mer.

Fotonovelleblader eller photo comics fantes også i Italia og Storbritannia, og selv i Norge hadde vi spredte forsøk i f.eks. romantikkbladet Michelle. Men det var på det afrikanske kontinentet at de hadde sin største utbredelse. Fra 1960-til 1980-tallet var disse bladene det mest populære og folkelige lesestoffet blant sør-afrikanere. Photo comics ble utgitt på engelsk og afrikaans. De kom i alle sjangrer, men mest populære var de typiske actionsjangrene: western, krim, spioner og superhelter. Imitasjoner av både Tarzan, Fantomet, Modesty Blaise og James Bond fantes. Det meste var iscenesatt av sør-afrikanske utgivere, og altså laget spesielt for bladene, men de kunne også «jukse» ved å bruke stills fra kjente filmer.

Formatets gullalder var på 70-tallet, da de mest populære bladene solgte rundt 180 000 eksemplarer hver i måneden. Dette i et land som hadde en befolkning på 25 millioner midt på 70-tallet, og der det meste som ble produsert av slike blader siktet seg inn mot et hvitt mindretallspublikum.  Men den ivrige photo comic-samleren Pieter Miller hevder at photo comics gikk på tvers av raseskillet. Særlig kenyanske og nigerianske forlagshus diktet opp flere svarte actionhelter som også fant veien til sør-afrikanske bladhyller. Den mest populære var den svarte superspionen Lance Spearman, som ble portrettert av sør-afrikaneren Jore Mkwanazi. Photo comics var også tidlig ute med å introdusere det sør-afrikanske publikum for en kvinnelig svart, superhelt i form av Wonder Woman-etterlikningen She.

Hvorfor var photo comics så populært? En indirekte, men trolig svært viktig forklaring ligger i at Sør-Afrika ikke innførte tv før i 1976, som et bevisst ledd i en reaksjonær kulturpolitikk. Fjernsyn ble beskyldt for å undergrave alt fra raseskillet til alminnelig samfunnsmoral og det afrikaanse språk.  Etter hvert som den nye medievirkeligheten tvang seg fram, begynte utgiverne å bruke fargebilder – for bladene nøyde seg lenge med svart-hvite fotografier – men formatet som helhet kunne ikke holde tritt med den raske medieutviklingen.

Photo comics er stort sett borte nå, men ikke glemt. Selv et ganske fillete eksemplar av et svart-hvitt spionblad fra 70-tallet kan komme opp i nærmere 200 Rand (125 kr) på samlers marked. Og en mann som er spesielt oppsatt på at formatet ikke må bli glemt, er den før nevnte Pieter Miller. Han var en av initiativstakerne til å lage en helt ny photo comic, med nytt manus og innleide skuespillere, i klassisk stil. Valget falt på en westerntittel fra bladenes gullalder, Ruiter in Swart, og det var kanskje oppfyllelsen av en gammel ungdomsdrøm da han også fikk spille en sentral rolle i fotonovellen.

Nye Ruiter in Swart blir solgt i bokhandlerne, ikke i kioskene. Miller sier at han vil prøve å få produsert flere av disse, men tror at det blir mest en nostalgisk øvelse – Det er likevel en døende sjanger, mener mannen som kanskje er sjangerens største fan.

Takk til:

southafricancomicbooks.blogspot.no
chroniclesofharriet.com
Pieter Miller
Tor Edvin Dahl, ScottMcCloud og Kulturrådet