Sarah Andersens bedagelige alter ego har for lengst gjort sosial distansering til en kunst. Ikke nødvendigvis til etterfølgelse, men akk så gjenkjennelig.
«Voksenlivet er en myte», den første samlingen av nettserien «Sarahs Skriblerier» har nå omsider kommet ut på norsk. I likhet med «Belzebubs» har den gått gradene etter et par år som biserie i bladet Nemi. Også i likhet med nevnte serie har hovedpersonen visse likehetstrekk med Nemi, som en stuegris og slacker som lever i øyeblikket…men helst bruker øyeblikket til å innhylle seg i et teppe eller en dyne, eventuelt med selskap av Netflix og en katt, og føle seg fri fra verden utenfor.
I et miljø fullt av tomrom (grafisk og figurativt), men likevel med flere mennesker enn hovedpersonen er komfortabel med, gjør Sarah sitt beste for bare å eksistere uten å ta for mye plass. Kunststykket hennes som figur er at hun er lett å gripe, og å sette i bås, mens hun allikevel rommer så mye. Hun er sjenert, men går 100 % inn for et forhold, og fantaserer ofte om livet som bestemor. Hun kan være stille, klok og seriøs, eller nevrotisk og seriøst umoden. Hun er en slask, men behandler håret sitt som gull, og følger med på ymse moter. Hun irriterer seg over andre folk, men aller mest over seg selv.
Jeg kan kjenne meg igjen i alt for mange av gagsene i «Voksenlivet er en myte». Det gir grunn til bekymring, selv om det naturligvis er det en viss trøst i det også. Helt siden jeg oppdaget denne serien, har jeg lurt på om Sarah Andersen har en form for autisme. Til forskjell fra en viss annen millennial, nettbasert serietegner som beretter om sine små og store nevroser i stripeform, Daniela Schreiter, flagger hun ikke Asperger eller noe liknende. Men fordelen da er jo at hun omfavner et større identifikasjonsfelt, med sin vektlegging av den generelle menneskelige svakhet. Sarah (figuren) er nok mer introvert enn deg, til og med mer enn meg, men etter 10-14 sider av «Voksenlivet er en myte» er du overbevist om at hun må kjenne deg personlig, som kan skrive og tegne dette.
Oversettelsen er stort sett brukbar, og troverdig muntlig, men et par steder er den merket av typisk oversetter-bråhast. Som når «nope» brukes vekselvis med «jepp», eller en klassisk feil som «har du et minutt?» i stedet for et «har du et øyeblikk?». Og mens jeg likevel er så godt i gang med kveruleringen: I en stripe forteller en av Sarahs dater at han vokste opp i Queens. Å beholde den detaljen i oversettelsen virker helt rimelig, ettersom Sarah Andersen er fra New York (det utales altså «Sera»), men serien miljø er så generelt at det faktisk er litt distraherende å ikke oversette det til noe litt mer hjemlig.
Sarah Andersen tar ting såpass på kornet at det er lett å glemme at mange av observasjonene hennes egentlig er banale og opplagte. Serien er som skapt for deling på sosiale media, og man blir forført av dens meme-vennlighet. Ved gjennomlesingen av en hel bok med dette materialet, innser jeg at Andersens presentasjoner og observasjonsevner ikke alltid er like geniale.
Men ofte nok. Grovt sett var det ¾ av stripene i boka jeg hadde lyst til å bruke som illustrasjon til denne teksten, bare fordi de ville vært gøy å dele. Kanskje det er den beste anbefalingen jeg kan gi til «Voksenlivet er en myte».
Sarahs Skriblerier – Voksenlivet er en myte
Av Sarah Andersen
Oversatt av Hans Ivar Stordahl
116 sider
199 kr.
Gyldendal
