«Selma gjør så godt hun kan» er avhengig av det ytre virkemidlene. Med tanke på hvor godt disse bærer historien, ser jeg likevel hvordan boka har gjort seg fortjent til en Brageprisnominasjon.
For ikke lenge siden antydet jeg at det finnes en egen undersjanger av stilistiske «slice of life»-tegneserier som er nære og koselige i formen, men tar ungdom på alvor. Jeg kunne allerede da lagt til at Aschehoug er blitt en primus motor for den slags serier i dagens norske bokmarked. De har knyttet til seg tre slike serieskapere: Oda Valle, Nora Dåsnes og Kjersti Synneva Moen.
«Selma» er Kjersti Synneva Moens andre bok på to år, etter den prisbelønte debuten «Grip den føkkings dagen» fra i fjor. Denne gangen er fortellingen på tween-nivået. Den nye heltinnen Selma er ei jente på 11 år, og en typisk representant for kjønn og aldersgruppe i moderne norske tegneserier: Hun er ikke veldig feminin, men heller ikke veldig gutteaktig. Hun har ei bestevenninne av uspesifisert etnisk opphav, Devi. Hun føler seg utfordret av klassens kuleste jente, Ingeborg. Og hun er forelsket i en gutt, Oskar, men får det ikke ut. Før Ingeborg gir henne en «challenge»: Få Oskar til kjæreste.
For andre gang på rad går Kjersti Synneva Moen over 200 sider, og det uten tomme kapittel-inndelingssider. Her er lite luft, som også betyr lite tomhet. Selv de fleste helsidene har tekst, iblant hele dialoger. Moen gir oss tid til å bli godt kjent med hovedpersonene, og det kjennes allerede som vi har være igjennom en passe lang og hyggelig reise innen boka kommer til det faktiske plottet, på ca. side 75.
Ikke at plottet er så viktig. Historien er episodisk, og dreier seg mest om klisjeen med heltinnen som ikke helt henger med når bestevenninnen lar seg lede av de populære jentene og tar til seg «voksnere» interesser. Akkurat som i debuten ligger Moens styrke ligger ikke i den overordnede historien, men i humor, dialog og følelser. Alle disse tre tingene blir særlig formidlet i avbildningene av Selmas tanker. Her har serieskaperen funnet en velkjent, men også vel anvendt innfallsvinkel for å mangfoldiggjøre uttrykksmåten. Alt som foregår i Selmas hode, er representert i rutene med figurer og bilder i et falmet mørkerosa skjær. Presentasjonen har mye og viktig humor, og kan ses på som en videreføring av Amalies skissebok fra «Grip den føkkings dagen».
Særlig en mørkerosa figur går igjen – «Flørteksperten», en YouTube-besserwisser som Selma gjør til en slags fantasivenn, og som representerer hennes positivitet. I kontrast til dette står Selmas kjæleskilpadde (som er virkelig, men bare kan snakke i tankene hennes) for negativitet, som en djevel på venstre skulder.
Tankebildene er det elementet som virkelig gjør «Selma» til en av høstens beste tegneserier for ungdom, men som allerede nevnt er også dialogen generelt viktig. Jeg har aldri hatt en datter, og ser på meg selv som en skikkelig språkpurist. Så det må være noe spesielt med en tegneserie som får meg så til å være med på notene selv om den er fortalt fra tween-jenters synspunkt, og frilynt erstatter norske ord med engelske. Ja, selve premisset i historien er jo en «challenge»!
Hvordan har Moen greid å produsere to tjukke tegneseriebøker på så kort tid? Tegningene hennes er kanskje ikke de mest teknisk gjennomførte. men er ikke preget av slurv eller hastverk. Som tegner gjør hun potensielle svakheter til en styrke. Ved å gi figurene sine en utpreget hengslete og oppstyltet fysikk har hun lagt seg på en stil som ser ganske konsekvent ut, men som samtidig er sprelsk og tilpassingsdyktig. Da gjør det ikke noe om lemmer og kropper iblant ikke er anatomisk korrekte. Kanskje aller best ser vi dette i en scene der Selma strekker armene sine til abnorm lengde. Detaljen blir ikke framstilt som et av tankebildene hennes, men fungerer uansett som et uttrykk for Selmas oppgitthet, og er helt i tråd med den visuelle normen som Moen har gjort leseren vant med.
Jo lenger ut i handlingen jo mer fingert virker selve historien, særlig kulminasjonen av «challengen» og den endelige konfliktløsningen. Jo tettere plottet blir, dess mer må det bæres de ytre virkemidlene som Moen håndterer med større kreativitet
Med tanke på hvor godt disse virkemidlene bærer boka, i kombinasjon med inderlig skildring en av frustrert ungdoms psyke, ser jeg likevel hvordan «Selma» har gjort seg fortjent til en skjønnlitterær Brageprisnominasjon.
Selma gjør så godt hun kan
Av Kjersti Synneva Moen
268 sider
349 kr.
Aschehoug
Les også:
Kunst og føkkings inspirasjon
