Men kor mange er det plass til? Kibõ volum 2 satsar meir på humor enn på framhaldsseriar. Kanskje er det nødvendig for å famne tilstrekkeleg?

Mikael Noguchis adaptasjon av Zeshan Shakars roman, Tante Ulrikkes vei, er ein vellukka remix som står på eigne bein

Pelle Forshed ser nærmere på forholdet mellom en kunstner og tilbakemeldinger i tegneserieromanen “Club Lonely”.

For Cathrine Sandmæl er «Jenter – Bare oss to», etter eige utsegn, verkeleg den vanskelege andreboka. Sjølv om sluttresultatet tyder på at ho vil resonnere med publikum nok ein gong.

I Tenner utforsker Xueting Yang hvordan minner, drøm og virkelighet glir over i hverandre i to kulturer. Til tross for mange sterke enkeltscener er det grafiske uttrykket så nedtonet at helheten ikke fester helt grepet.

Etter en dramatisk cliffhanger i bind 5 fortsetter historien om den tidligere mobberen Soya og den døve jenta Shoko i bind 6 og 7, som bringer «Silhuett av en stemme» til sitt sluttpunkt.

Bergen 24T er ein bærebjelke i lokal teikneserieproduksjon som framleis står stødig med sin seinaste antologi.

Flu Hartbergs «Oslolovers» er ei hyllest til kunstens kall, men tonen er forfriskande audmjuk på vegne av eigen bransje og kunstnaridentiteten generelt.  

Nora Dåsnes leverer igjen en fargerik og følelsesrik historie om Tuva med vennskap, skeiv kjærlighet og sommerleirdrama – fortalt med hennes treffsikre blikk.

I bok 3-5 av mangaserien «Silhuett av en stemme» settes Soyas karakter på prøve når han konfronteres med fortiden – og viser at manga som medium kan formidle realistiske og komplekse temaer med stor følsomhet.