Til nå har Nikoline-sagaen fosset fram som om den aldri trengte å slutte. Med bind fire, «Vampyrens barn», er det derimot som om den frykter å møte veggen.

«Museum» av Anna Fiske er svaret på det nye Nasjonalmuseets ønske om en barnebok om museet som institusjon og dets innhold. Boken er en morsom innføring i museet som gjerne kan vekke interesse hos barn, men kanskje lunne dradd nytte av litt mer info i forhold til følelser.

Selv om den prøver, har ikke andre boka i Spøkelsevenn-serien samme emosjonelle kraft som første. Hva den først og fremst tilbyr barna, er litt ukomplisert og spektakulær overnaturlig action.

Lightfall si verd er eit visuelt praktstykke innan moderne fantasyteikneseriar. Mellom dei meir majestetiske scenane er det også mykje verdsbygging som krev merksemd i seriens andre bok.

Bernikas På fire bein  er ei kjenslevar forteljing om korleis det å få eit stort villsvin i livet av og til er akkurat det ein treng. 

En gjenkjennbar historie om et kjent eventyr. Likevel er Therese G Eides eventyrbok full av overraskelser. Noen ganger trengs det tre Askeladder og en askepott for å modernisere Norge.

Å holde barn unna skjermer på en regnværsdag kan være utfordrende. Med Max Estes’ bok får man et hjelpemiddel, men det krever kanskje litt kreativitet.

Store Ord av Ronny Haugeland er en lek med ord og bilder, en slags alternativ oppgavebok til påsken kanskje, med et konsept som sikkert hørtes bra ut på papiret.

Den første boken i serien «Ville Poter» av Victor Nordahl imponerer mest med sine litterære og spesifikke detaljer, og presenterer et visuelt skråblikk på tilværelsen, sett gjennom øynene til to rever.

Til tross for den interessante verdenen og de nydelige tegningene i Arkin bind 2: Håpet,virker plottet litt planløst og klisjéfylt, men avslutningsvis har den potensiale for en interessant og kompleks videre historie.