I RIKTIG RETNING ( 7.02.11 )
Årets første M-blad bærer preg av en redaksjonell opptur. I tillegg til en sprudlende Mads Eriksen, byr heftet på et gjensyn med tegneserier av Lewis Trondheim.
I lengre tid var tegneserieheftet M en heller traurig affære. Mens nytt materiale fra Mads Eriksen var fraværende, valgte redaksjonen å holde bladet gående med M-reprint etter M-reprint. Biseriene var noe varierende i denne perioden, men i sum har de ikke klart å bære repriseheftet M.
M nr. 1/2011 er et variert hefte der Mads Eriksen får kamp om å være hovedattraksjonen. De siste månedene har M-bladet kunnet by på nytt stoff fra Eriksen, og dette har holdt en meget høy standard. Eriksen er en av landets beste serietegnere, og i kombinasjon med humoristisk brodd, en dose uforutsigbarhet og enkelte anakronismer er M fortsatt en av landets beste stripeserier – også slik serien fremstår i dette bladet. Konkurransen i heftet kommer fra den franske serieskaperen Lewis Trondheim. Trondheim har tidligere hatt serier på trykk i M, men ensiderne Mister I og Mister O er nye bekjentskaper for heftets leserskare. Begge seriene har et enkelt og naivistisk uttrykk, men i møtepunktet mellom det enkle og det underfundige fungerer de bra. Trondheim eksperimenterer her med følelsesliv og tragedie. Både Mister I og Mister O er ute for berg og dalbane-opplevelser emosjonelt sett, og selv om det til stadighet ender i det tragiske får Lewis Trondheim rotet godt rundt i menneskenes stemningsregister. Dette er lofi-tegneserier av meget høy klasse som absolutt fortjener et norsk publikum.
Wulffmorgenthalers absurde og burleske enrutere holder fortsatt høy standard, og de danske komikerne er sammen med Sergio Aragones’ tause ensidere blant det bedre materialet i bladet. Morten Ingemanns “Det er deilig å være dansk” er ikke en like interessant humorserie som landsmennenes vitsetegninger, men den har innimellom mange gode poenger. Svenske Wanloos bidrag er som vanlig både morsomme og til ettertanke, mens landsmannen Elvis virker noe malplassert i dette heftet. Joda, her og der har Elvis noe å humre av, men den hadde helt klart passet bedre i Schibsteds Dilbert-hefte eller Egmonts for lengst nedlagte Zits-blad.
Den norske biserieandelen holdes oppe av Karine Haalands Snorre, Ane av Simafi og den veldig variable Lønn. Snorre er fortsatt både morsom og underholdende, mens Ane stadig blir mer og mer interessant. Det røffe, antydende grafiske uttrykket kombinert med sære, leserprovoserende og overraskende poenger er lekent og gjør Simafi til en spennende serieskaper. Kanskje hun burde fått boltre seg på større plass enn ensidere, Schibsted?
I alt er M nr. 1/2011 et hefte med mye godt innhold. Men spriker innholdet for mye? Er det plass til både Mads Eriksen, Lewis Trondheim, Elvis, Sergio Aragones, Lønn og Karine Haaland i samme blad? Denne anmelder mener nei. M trenger å barberes litt som tegneseriehefte, og kanskje veien å gå er å satse mer utadisjonelt og eksperimentelt samtidig som enkeltserier får mer plass? Likevel er redaksjonen på riktig kurs. M nr. 1/2011 banker alle M-heftene fra 2010 ned i støvlene.
M nr. 1/2011
44 sider
35,50 kroner
Schibsted Forlag
FORSIKTIG MODERNISERING <- Eldre | Nyere -> KOLLEKTIVET ANNO 2011
Det er viktig og bra for norsk tegneseriemiljø at M er oppegående igjen. Slik den var i “opptrykksperioden” var den en skam. Mads er viktig for norsk mainstream-seriemiljø.
— Arild Wærness 8. February 2011, 14:46 #