KOLLEKTIVET ANNO 2011 ( 9.02.11 )
Det er et nytt år med nye muligheter. Schibsted startet året med Dilbert og fulgte opp med Torbjørn Liens Kollektivet. Jeg vil se på årets to første utgaver.
Av: Are Edvardsen
Nytt papir ble lovet på Kollektivets hjemmesider for en stund siden. (Gjelder for M også) Og ja, det er mye bedre enn den labre aviskvaliteten som var før. Farger ble ikke gjengitt så veldig bra da, mens det nå er gode greier. Det vi får av Lien er en leder, en hovedhistorie, et par ensidere og noen reprise-striper. Ledersiden er som vanlig artig. Det er bra at Lien selv lager den, istedenfor at en redaktør skriver noe svada. I lederen ironiserer Lien over sin egen karriere som serietegner og hans forhold til forlaget, der han framstiller dem veldig karikert.
Hovedhistorien er som oftest en sekvens med striper, som når den er satt i rekkefølge blir en kort historie. I nr. 1/2011 handler det om Tobbens samlemani, mens det i nr. 2 er om den årlige akebrettkonkurransen. Fritt inspirert av Tommy og Tigern, tipper jeg. Begge historiene er fornøyelige. Jeg syns det er bra at Lien satser på å fortelle lengre historier i stripeformatet. Det ligner den formatering som franske serier hadde på 50-tallet, og jeg syns det er et bra tiltak. Det passer det norske markedet bra, ettersom alle de norske bladene er basert på avisserier. I noen andre blader blir du avspist med to striper spredt over to sider, mens her er det fire striper per side. Det ser bra ut og viser Liens innsatsvilje.
Don Duckini er en ensider laget til det avskyelige manneparodibladet “DONALD”. Det magasinet var det mest heslige reklamejippoet og bomskuddet til Egmont. Det er bra det kom noe godt ut av det, som Don Duckini. Lien kunne godt lage flere slike ensidere løst basert på historiske ting, eller ting han bare finner på. Bare han hadde hatt tid nok…
Til slutt er det “Kollektivet klassikere”. Det er repriser og det er det ingenting galt med. Med kun fire sider blir det ikke for mye. Men vil jeg ha det forklart i tillegg? Nei, det er en uting. Flere blader presenterer reprisestripene sine på denne måten og jeg syns ikke noe om det. Å forklare en stripe slår den ofte ihjel. Det hadde vært bedre å kun ha vignetten, “Kollektivet Klassikere”. En slik utdyping av hvordan en tegner går fram på for å skape en stripe kan gjerne spares til en bok eller en lengre artikkel.
Av de nordiske alternativ er Rogert og Fingerpori spesielt bra. Rogert handler om en mannsjåvinist som er nesten uten selvinnsikt. Han kommer med mange bra og selvfornedrende replikker. Fingerpori er finsk. Finner er som regel gærne og Fingerpori lever opp til den standarden. Jeg blir like glad hver gang.
Utenlandsk ræl… Ok, alt er ikke like ille. Det som kommer inn under kategorien bra/leselig er: Perler for svin, Meeham streak, Happy Rock, Duplex og Henrik Lange (en bok på en side) Det som virkelig faller igjennom er Fyllosofene og På kanten. Begge seriene er ganske platte og tilhører på en måte Andy Capp-sjangeren. Sidrompa og kjedelig. Hvis tegnerene noensinne hadde noen glede av å lage dette, så er den tid forbi.
I den norske biseriekontigenten har vi to serier. Tegnebloggen av Wilhelm Bøe liker jeg ikke. Det er mer avisillustrasjon enn tegneserie. Den forsøker seg på en-rutere i Wulffmorgenthaler-stil, men mangler litt av sjarmen. Ordspillene hans sitter ikke helt og trenger mer bearbeiding. Fargene kan av og til være mørke og oversaturerte. Det vil se bra ut på en dataskjerm, men blir for kraftig i trykk. Men, jeg syns det er bra at han får komme på trykk, slik at han har økonomisk motivasjon for å forbedre seg. En tegner kan ikke leve på luft og internett alene. Hvis han ikke forbedrer seg etter å ha vært på trykk i lengre tid, vil det være på sin plass å kansellere serien. Optipess er mye mer modent. Forlaget kan gjerne bestille tre til fire sider ekstra i måneden av Kristian Nygård. Han har humor og fortellertalent. Pelm ut Fyllosofene og På Kanten og få inn mer Optipess.
Konklusjon: Underholdende, men med innslag av hjernedødare som Fyllosofene og På Kanten. Rogert og Optipess er høydepunkt av biserier. Behold dem for alt på jord.
Av serier som har vært i Kollektivet og som jeg gjerne ville sett på trykk igjen, er: Katten Nils (meget bra) og Ove: den 34 år gamle hardrockeren. Serier jeg definitivt ikke vil ha tilbake: Faceit. Dårlige
collagetegneserier er elendig. Ta heller inn Strid av Jacob Martin Strid. Han har laget en ny bok på 160 sider, med små ordløse fortellinger. Da slipper forlaget kostnadene med å oversette fra dansk til norsk.
Kollektivet nr. 1/2011 og 2/2011
44 sider
35,50 kroner
Schibsted Forlag
I RIKTIG RETNING <- Eldre | Nyere -> CHE - ENDELIG PÅ NORSK
Det positive er – når man ser disse “year opener”-omtalene (venter fremdeles på Pondus og EON) er at vi har flere oppegående månedlige seriehefter med norsk utspring/hovedserie. Dette er noe mange andre land bare kan misunne oss.
Det er et resultat av mange års utvikling av det norske humorbaserte stripemiljøet, der gode serieskapere har fått lov til å blomstre og utvikle egne karakterer med individuelle trekk og tydelig personlighet.
Kollektivet, Nemi, M, EON og Pondus er alle hefter som gir forlagene gevinst i større og mindre grad, og treffer sine målgrupper med tydelige produkter. (Den eneste serieskaperen som
kunne vært med i denne “gullrekka” er Karine Haaland med serien som skifter navn hvert år. Men kanskje Snorre ikke er “tydelig” nok til å bære et nytt hefte?
Vi mistet det svenske Arne And, og det er synd, ettersom den hadde en annerledes brodd enn de norske.
Dilbert som erstatter viser tydelig hvor svakt og likegyldig det internasjonale (les: amerikanske) avisstripeproduktet er, når man ser bort fra klassikere som Pogo, T&T og enda eldre stoff.
Det som er å håpe på er at forlag og serieskapere sammen kan finne en modell for å utvikle manus og serier som går utenfor humorbladsnittet, slik at vi også kan få eventyrserier for ungdom og voksne i tillegg til stripehumoren.
Foreløbig er det et Ginnungagap mellom de nevnte humorbladene og heftene fra Jippi/No Comprendo.
Svenskene prøver å få til noe, som man kan se av Fantomet nettop nå, med første episode av en egenprodusert SciFi-serie i god Star Wars/Stargate-tradisjon. Kanskje man kunne fått til noe lignende her hjemme?
— Arild Wærness 15. February 2011, 15:59 #