SAMMA GAMLA...? ( 3.05.11 )
Fantomets Krøniker relanseres til høyere pris. Trenger vi denne utgivelsen nå?
Fantomets Krøniker har vært en ”steady seller” for forlaget siden starten, men fikk en brå stopp for en tid tilbake. I dette samlebladet kunne leseren få gjensyn med eldre svart-hvitt-materiale, noe som ”puristene” som ikke likte fargenes inntog satte pris på. Så forsvant det.
Dermed snakker vi her om en slags relansering av Fantomets krøniker, ettersom det er akkurat de samme historiene som presenteres i ”Gullalderen”. Bladets redaksjon tar utgangspunkt i de ti årene mellom ca. 1980 og ca. 1990, da fargene kom inn i bladet. Disse ti årene, altså åttitallet, representerer bladets salgsmessige høydepunkt, og Fantomet i svart-hvitt var virkelig en storselger i norsk tegneseriehverdag. I tillegg hadde den berømte Fantomet-klubben nærmere 100.000 medlemmer, et
ganske uhørt tall når man tenker over det. Denne perioden har nå redaksjonen døpt for ”Gullalderen”, og historiene herfra skal presenteres i den nye bladserien i kronologisk rekkefølge – frem til fargenes innmarsj i bladet (og salget stupte).
”Gullalderen #1” er nærmest for et album å regne, det har dobbelpapp-omslag og preget/lakkert forside, noe som gir et skinn av eksklusiv bokserie. Nr. 1 inneholder 3 historier fra 1979, altså fra starten av denne ”Gullalderen”. I tillegg får vi litt bakgrunnstoff og en god del nostalgi; bilder av gamle medlemmer og noe gammelt klubbstoff.
Selve historiene er det ikke så mye poeng i å diskutere – dette er saker som i beste Egmont-tradisjon har vært trykket både to og flere ganger tidligere, både som repriser i hovedbladet og som opptrykk i de gamle Krønikene. Og kanskje flere steder, hva vet jeg. Det er typiske 80-talls Fantomet, det jeg pleier å kalle Avenell/Worker/Eralp-perioden. For øvrig en periode der jeg selv hoppet av Fantomet ”til glede for familien” – jeg syntes ikke dette stoffet var særlig interessant (og syns det fortsatt ikke).
Om dette interesserer nye lesere er jeg usikker på, men de som bladet er myntet på; de 30-50.000 faste kjøperne av Fantomet på 80-tallet – de har jo lest det før og (sannsynligvis) har de de gamle historiene et sted på loftet. Så vi sitter med nok en Hall of Fame-type utgivelse fra Egmont. Det begynner å bli en del av dem nå, og jeg lurer på hvordan redaktørene etter hvert føler seg, der de sitter og gjenutgir i endeløst tempo ”til glede for eldgamle lesere” – istedet for å jobbe som redaktører skal; finne nye, spennende titler som kan revitalisere det litt forgubbete norske seriemarkedet.
Det hele gir meg en litt rar følelse. På den ene siden er jeg glad for at noen vil satse på nok en Fantomet-utgivelse, og således holde antallet action-hefter på et nivå over 1,5. På den annen side skulle jeg ønske at forlaget kunne jobbe enda litt hardere for å finne nettopp DEN nye internasjonale actionserien som kan utgis i Norge, som skaffer NYE lesere, ikke bare serverer nypakket gammelt stoff til en stadig eldre leserbase.
Fantomet Gullalderen nr. 1/2011
144 sider
99 kroner
Egmont Serieforlaget
DET ER INGEN SKAM Å SNU <- Eldre | Nyere -> KATTEPERSPEKTIV
Forstår godt frustrasjonen til Arild Wærness, som her gir en god og grundig innsikt. Men la meg likevel komme med noen vennlige og nyttige påminnelser. Det er legitimt og helt riktig politikk noen ganger å reprinte klassiske serier, slik som klassiske bøker blir trykt opp om og om igjen, gjennom flere tiår og sågar århundrer. Don Rosa kommer i nye opplag og nye utgaver, ditto Barks, Asterix Lucky Luke, Sprint, Tintin, Valhall, Blueberry, Modesty Blaise, Tex Willer…til stor glede for nye og gamle lesere, og til ergrelse for noen få. Da får vi denne gang overse de få, det finnes verre saker å ergre seg over. Det som kommer av nye serier blir “snikinnført” i magasiner som Agent X9 og Fantomet, så her er det opp til leserne å kjenne sin besøkelsestid. (Kanskje, hvis disse blir populære nok kan vi få en utspringer som kan skilte med en egen (langlivet) tittel? Start gjerne utgivelsen ved påsketider…) Går vi til året 1979 er det tross alt over 30 år siden, og mange seriefans har blitt eldre og noen har blitt litt mer voksne. Vi ser ting annerledes og i et nytt perspektiv, forhåpentligvis. La oss håpe det ikke blir bare nostalgi, men at nye lesere kan finne det interessant å se nærmere på Ånden som går fra denne “Gullalderen”. Hvor gode var historiene fra den tiden? Arild kaller det Worker/Avenell/Eralp-perioden. Jeg kaller det Idi Kharelli (Eirik Ildahl)/Hans Lindahl og Georges Bess perioden. Disse laget ypperlige historier, selv om også Avenell glimtet til med “menneskelige” trekk i fortellingene.
Savner imidlertid mer fokus på tidskoloritten i Gullalderen, hva skjedde omkring 1979 som påvirket manusforfatterne til å forme sine historier?
— jostein hansen 4. May 2011, 10:23 #
Takk for klokt tilbakespill, JH, og jeg presiserer overfor forlag og ansatte at frustrasjonene over gjenopptrykk er kun det: frustrasjoner.
Vet at den økonomiske realiteten er knallhard for utgivere, og redaksjonene kan nok godt bli irriterte over oss seriefantaster som uttaler oss om ting vi ikke har greie på...
Men vi som er opptate av et levende seriemarked og -miljø etterlyser nå en holdning der kravet om inntjening også matches av et ønske om fornying og satsing.
Du nevner Don Rosa sine samlinger. DR er sannsynligvis Egmont Serieforlagets største melkeku for tida, og en ny bokserie – rett etter at vi har kjøpt oss 4000.- fattigere via 10 Hall of Fame-bøker sier vel alt om dette.
Som Eliteserien oppå Pondus-årbøkene. Som Gullaldre oppå Krøniker.
Nok om det.
Jeg vil påstå følgende: I den nåværende situasjon ville ALDRI en serieskaper som Don Rosa hatt den aller minste sjans for publisering i DD & Co hvis han hadde levert sine streker og historier “ut av det blå”. Til det virker den redaksjonelle strupingen fra forlaget alt for rigid. Det måtte et lite, entusiastisk forlag som Gladstone (sukk, minner…) til for å innse Rosas kompetanse og verdi, som turde å satse på noe så uvant og rart som hans verk. Internasjonal suksess og rop fra fans gjorde at norsk publisering fulgte, med påfølgende kling i kassa. Det hadde aldri skjedd i dag, tror jeg. Nå skal alt være strømlinjeformet og tilpasset, det sikre utgis og omattpakkes for n’te gang for å tyne mest mulig ut av fans og samlere.
Hvor er nyskapingen? Hvor får en NY Don Rosa sjansen (ikke tenk ender, tenk kreativ kraft). Hvor kommer fremtidens Gullaldre fra? Skal det satses på Hall of Fame til den siste tegneserieentusiasten trekker sitt siste sukk i landet?
— Arild Wærness 4. May 2011, 12:13 #
Jaja, mitt intrykk er todelt. Gullalder-boka er en videreføring av både Krønike og Krønikebøkene. De siste sluttet med 1978, så å starte opp i 1979 er jo naturlig, og historievalget kommer av seg selv, tidligere utgivelser eller ei.
Jeg tror nok at vi kan finne noen som gjerne bytter ut slitte eksemplarer av årgang 1979 med 5 slike bøker, så vil tiden vise om det er mange nok.
Eller har nok Wærness truffet et ømt punkt med sine frustasjoner omkring nysatsninger! Kua skal melkes, ja, men ikke støvsuges!!
— IpComics 4. May 2011, 13:08 #