STATUS TEX (28.09.11 )
Spaghetti-western har overlevd lenger i tegneserier enn på film.
Ta Tex Willer som et ikke tilfeldig valgt eksempel. Serien ble lansert i Italia i 1948 og produseres ennå. Den har en trofast fanbase i mange land, men den er særlig populær i Norden og Brasil. Til Norge kom den i 1971, og i år kan markere 40 år med jevnlige utgivelser på norsk. Jeg kan ikke huske nøyaktig siste gangen jeg kikket på et Tex Willer-hefte, men i anledning jubileet fikk jeg et par utgaver av månedsheftet, som til sammen utgjør én historie. Og da tok jeg selvsagt en kikk. Tegningene i begge hefter er ved Corrado Mastantuono og manus er av Mauro Boselli, for den som liker å ha oversikten.
Uten at jeg har mye materiale å sammenlikne med, tror jeg vi kan slå fast at i Tex Willers univers er det lite som endrer seg. Tex er en ranger som bekjemper kriminalitet i det gamle vesten sammen med partneren Kit Carson (den eneste historiske figuren i serien), sønnen Kit Willer og Navajo-speideren Tiger Jack. Tegningene er konsekvent gjort i en lett realistisk stil, uten karikaturer eller dristige visuelle virkemiddel av noe slag. Miljøet er en gjennomført western-klisjé, med forutsigbare typer og intriger. Titlene på de to heftene, ”Bødlene i Vegas” og ”Duell i Hestehagen”, er som klippet ut av kioskromaner fra 60-tallet, og innholdet kunne også vært hentet fra en slik roman: Tex og gjengen hans jager banditter, men oppdager at de største bandittene i byen er korrupte maktpersoner.
Historien er en stor middelmådighet. Når den likevel fungerer ganske bra, skyldes det at serieskaperne virker så bevisste på at de lager en middelmådighet. Dialog og situasjoner er klisjépregete, men blir aldri så klisjépregete at de bikker over i selvparodi. I Tex Willer er det ikke rom for eksperimenter eller fornyelser, og derfor heller ikke rom for feilvurderinger. Serien er, og vil trolig alltid forbli, et minste felles multiplum innen klassisk western.
Tex Willer 549 og 550
116 sider
Kr. 39, 50
Egmont Serieforlaget
UDERZO SLUTTER <- Eldre | Nyere -> MERKELIGE MIRA
Wow. Det var veldig så middelmådig serien liksom skulle vere. At det er ein lett konservativ underhaldningsserie får no så vere, men akkurat denne er godt over gjennomsnittet. Mastantuono leverer særs dynamiske komposisjoner innanfor rutene og karakterar designa med personlegdom og tyngde. At dei ikkje bryter rammer eller bruker splash-sider etc. kan vanskeleg seiast å vere eit minus. Historien kjem først, og i desse hefta er det ikkje rom for å kaste vekk sider på panoramaer. At Boselli har vald å gjere ein homage til OK Corral, med ekte Western-personlegdomar sett inn i rollene og eit lett mysterium lagt til, er ikkje akkurat teikn på “middelmådig”. At situasjonane er “klisjeprega” er ikkje så merkeleg i og med at den opent spelar på det berømte oppgjeret i Tombstone som ørten Westernserier (inkludert Morgan Kane) har anten brukt direkte eller kopiert. Eg synast Boselli har gjort ein god jobb med å få eit nytt perspektiv på ei kjend historie, slik som han gjorde med Deadwood tre-parteren med Alfonso Font i fjor.
Dette er ein serie som skal vere tilgjengeleg for alle, og det er då naturleg at ein ikkje skildrar Western-miljøet på den same grensebrytande måten som til dømes Lansdale og Trumans Jonah Hex (eller Alban og Dezunigas for den del) eller Zimmerman og Severins Rawhide Kid.
Tex Willer opererer innanfor visse rammer (aldersgrense, eit sett med verdier Willer skal reflektere etc. ) men Boselli og ;astantuono leverer framifrå handverk innanfor desse rammene. Ok, så er ikkje Tex Willer teikna like rått, detaljert og vaksent som Mastantuonos eigen “Elias” serie, men det er heller ikkje det serien er til for.
For dei som likar god, gamaldags Western vil eg tru at dette var eit av årets høgdepunkt. God historie med gjennomført handverk langt over gjennomsnittet.
Og minste felles multiplum? Kvar kjem det ifrå? Viss serien hadde vore eit minste felles multiplum, så hadde den vore like populær som Idol eller Melodu Grand Prix.
Det er dessverre altfor få som set pris på gode westernseriar no for tida.
— Knut Robert Knutsen 28. September 2011, 23:12 #
Tex har nå fire titler på norsk:
Tex Willer, Maxi tex, Tex Willer Spesial, og Tex kronologisk i farger.
Sergio Bonelli døde nå 26. september. Han var sønn til Gian Luigi Bonelli som skapte Tex Willer, samt utgiver av tex i Italia.
— Øyvind B 29. September 2011, 10:41 #
Jeg må sige, at jeg er lodret uenig i Trond Sätres statement om Tex-seriens manglende kvaliteter. Indenfor seriens rammer – altså månedlig underholdningserie – er Tex noget af det bedste man kan opdrive. Historierne er gennemarbejdede og underholdende. Tegnerne er, med meget få undtagelser, rigtigt dygtige. Tex-serien er udkommet kontinuerligt siden 1948, og holdbarheden bærer vidnesbyrd om seriens kvalitet.
— Bjarne 29. September 2011, 21:54 #
Må si anmeldelsen er litt vanskelig å tolke, den prøver å virke “middelmådig” men samtidig skriver anmelderen at “historien fungerer ganske bra”. Hmmm…Denne utalelsen kan jeg slutte meg til, men samtidig er det ingen tvil om at den store opplevelsen her er de formidable tegningene. Ingen norske tegnere er i nærheten av dette nivået, og knapt noen i verden for øvrig. Problemet med historien denne gang er den erketypiske italienske spagetti-western-settingen. Faktum er at den IKKE er typisk for Tex-seriene de siste 10-15 årene. Serien hadde aldri overlevd i over 60 år hvis det ikke hadde skjedd markante fornyelser. “Fornyelsen” ligger først og fremst i tematikken for historiene, som varierer ganske mye innenfor westernsjangeren. Spesielt de historiene som har en psykologisk dybde er verd å oppsøke. Boselli er fremragende, men forfattere som Tito Faraci, Gianfranco Manfredi og Pasquale Ruju har gitt ny vitalitet til den brave rangeren. Deadwood-trilogien er et skikkelig krim-mysterium, mens “Indianer-sheriffen” i nr. 529-530 behandler et menneskes tvetydige personlighet. Mye store fortellerkunst her.
Det jeg derimot savner er en debatt om seriens tildels utpenslede voldskildringer, disse virker ofte overdrevne og vi får sjelden forklart hvilke konsekvenser bruken av harde virkemidler fra lovens menn resulterer i. Stjernens bakside kan være ganske smertefull å ta inn over seg. “Ildprøven”/”En ranger til fiende” i nr. 546-547 er imidlertid et godt forsøk på å se mer bak fasaden til lovens menn.
— jostein hansen 30. September 2011, 09:05 #
Minner om at årets (2014) Spesial Tex Willer er i butikkene. Dette er utgivelse nr 27 i rekken.
— Øyvind B 30. July 2014, 23:09 #