TILFELDIG GJEST PÅ TEGNESERIEFESTIVAL (31.05.12 )
Arild Wærness har besøkt den kroatiske tegneseriefestivalen Mafest. Her er hans festivalrapport.
Hørt om badebyen Makarska i Kroatia? Nei, ikke jeg heller, før fruen bestilte en ukes tidlig-sommerferie der. Småbyen ligger halvannen time med buss fra Split, altså litt i nordenden av dette langstrakte kyst/fjellandet.
Tegneserier var det fjerneste i mitt hode på denne turen (bortsett fra at jeg allerede hadde rukket å beundre de mange aviskioskene langs gater og smug, der hver eneste hadde en solid utvalg tegneserier: Disneys ukeblad heter Mikke Mus men ser ellers prikk lik ut vårt eget DD&Co, komplett med plastposeleke. Ettersom det er mange tyskere som frekventerer denne solkysten finnes også et godt utvalg tyske disneyblader og standard pockets.
I tillegg til dette «standardutvalget» fant jeg et bredt utvalg Bonelli-serier, der – for en gangs skyld – Tex Willer ikke var den mest fremtredende. Disse titlene dominerte i det klassiske Tex-formatet (hundre sider A5 med mye gult på): «Blek» (gode gamle Davy Crockett fra Præriebladet, med opptrykk og NYE historier), MIKI (gjett hvem!) og andre serier fra det italienske seriehuset; Brendon, Martin Mystere, Nick Raider etc. Alt på kroatisk. De to suverent mest populære seriene i Kroatia er et merkverdig fenomen som heter Alan Ford, en gammel italiensk serie som ikke er produsert av Bonelli (sannsynligvis er dette et etterslep fra EsseGesse) og villmarkshelten ZAGOR. Helten som overvinner alle farer ikledd en rød ermeløs T-skjorte med gul/svart fuglelogo på brystet. Hvor han finner nye når den gamle er utslitt eller ødelagt er uvisst, men dette er et typisk Bonelli-fenomen (tenk Tex Willers endeløse supply av gule skjorter) og må sees som et marketing-fenomen, en slags drakt. Gjenkjent blir han med den skjorta, det kan jeg love.
Og det var akkurat det som skjedde andre dagen min i Makarska: på veg fra kveldsmat på en god uterestaurant ser jeg en svær plakat med Zagor i dramatisk positur over masse kroatisk tekst. Det var ikke vanskelig å skjønne at landets offisielle tegneseriefestival åpnet samme dag vi hadde kommet ned, og skulle vare en uke. Foredrag, signeringer, salg og samtale. Ikke så mange kjente navn for meg, men jeg dro da kjensel på vår gamle Raptus-venn Darko Macan, den allesteds nærværende franskmann Jean Van Hamme, Igor Kordey (X-Men og Secret History) og «åttitallskameratene» fra Norge; Bane Kerac og Boro Pavlovic. Med bankende tegneseriehjerte gikk jeg til sengs som en åtteåring som er lovet nye hefter til frokost.
Neste dag tok jeg turen til åstedet for det meste av aktivitetene; en beachkafe som hette Bounty. Med sentral plass på den lange stranda virket dette fornuftig, for her samles de aller fleste som drikker og bader i byen. Og her fikk jeg mitt første møte med denne festivalens særegenhet: den består av endeløse tegneøkter der 5-6 tegnere sitter på rekke ved et langt bord og tegner for sine fans. Ikke noen hurtige «headshots» her – dette er fulle A4-ark i svart tusj med akvarell fargepålegg, hver tegning tar vanligvis 20-30 minutter, gjerne mer. Så her må man smøre seg med tålmodighet. Ikke minst ettersom jeg gjenkjente et fenomen fra Raptus: de beryktede «tegnehaiene» som skal ha en fullsize tegning fra HVER eneste tegner på festivalen, damn the consequences… Så en stakkars nordmann som ønsket seg en tegning her ble raskt overmannet av disse guttemennene (ikke en eneste jentefan!!!) som med sine unnskyldende smil og smidige «moves» greide å lage en uigjenomtrengelig kø der de ventet på sin 20ende tegning… Ugh. Jaja, jeg fikk prøve en annen taktikk.
MAFEST 2012 var den syvende i rekka av årlige tegneseriemøter i denne lille byen, og var, som Raptus, blitt startet på idealisme, frivillighet og interesse for serier. Som de fleste andre festivaler var også denne underbemannet, men til forskjell for f.eks. Copenhagen Comics hadde denne festivalen noen som faktisk brydde seg med å ta seg av «kollegaer», i dette tilfelle Raptusgeneralen fra det høga Nord. Jeg fikk en fyldig innføring i festivalens historie (startet som samlermesse med en tegner, fikk større status, flere tegnere og støtte fra kommune og stat, var nå etablert som et årvisst fenomen). Det ble brukt etter min mening store summer på trykksaker og stash for en såpass liten festival – hele 8 plakater tegnet av hver av hovedgjestene kunne kjøpes og det var laget flotte mapper til å oppbevare tegninger i. Festivalen var kort og godt et fan-fenomen, et tiltak for å holde liv i den gode seriekulturen i Kroatia.
Her er en link til en flott presentasjon av kroatiske tegnere som jeg nylig fant på Comic Book Resources:
http://goodcomics.comicbookresources.com/2012/05/26/the-five-most-influential-croatian-artists/
På et hotell like i nærheten foregikk en stor salgsmesse der forhandlere fra hele regionen (også Serbia) var samlet, og utvalget var mildest talt imponerende. Brukthandlere hadde stort utvalg av eldre jugoslaviske utgaver av Bonelli, mye Tex, men også de andre titlene. Egne forlag har dukket opp i det siste som produserer nye utgaver i hardcover av disse titlene, både nytt og gammelt (omtrent slik Westwind forlag her laget hardcover av DAMPYR). Dette var samlerbasert produksjon, med opplag rundt 500 ex. av hver utgave. Mange av disse bøkene samlet 3 hefter i rekkefølge, slik at bøkene ble over 300 sider, men de var ikke dyre, rundt en 100-150 kroner for hver bok. Snadder for en serieentusiast, men så var det språket da…
Andre forlag trykker opp gamle jugoslaviske serier som Cat Claw og Tarzan (begge av Bane Kerac), og så var det storbøker med Conan og en del klassisk Marvel. Hvordan det forelå med lisenser for disse spurte jeg ikke om, men alt Bonelli-materialet var produsert med samtykke av lisenshaveren Strip Art Features (Ervin Rustemagic i Sarajevo).
I samme bygning foregikk det eneste vi med litt godvilje kunne kalle «foredrag», et knippe serieskapere som satt og småpratet på kroatisk foran et lite antall tilhørere. Det virket nærmest som en prat mellom gamle venner. Når man tenker på at mange av de lokale serieskaperne og fansen dukket opp her hvert eneste år virket jo dette ganske innlysende- det er vel grenser for hvor mye en tegner kan diskutere papirstruktur og splittbredde…
Nevnte Ervin Rustemagic er karen som har stått for kontakt mellom arrangørene og de forskjellige gjestene. Flertallet av serieskaperne var kroater og serbere, men det er også et stort antall italienske på plass hvert eneste år, naturlig nok ettersom både nye og litt eldre Bonelliserier er (for det meste) laget av italienere.
Festivalen gikk altså over en hel uke, så det ble en del anledninger til å prate med serieskapere:
•Darko Macan husket tiden i Bergen veldig godt, de fikk da også reise på Kapittel i Stavanger like etterpå, så de hadde hatt en flott opplevelse. Å møte Will Eisner der var heller ikke ueffent, mente han. Darko er en av de mest sentrale aktørene i Kroatia, og var opptatt alle formiddager med kurs om serieskaping og storytelling på de lokale skolene.
•Bane Kerac var en jovial bamse som husket Magnum-tiden veldig godt, og hadde veldig lyst å besøke Norge og møte sine gamle Cat Claw-fans. Alle CC-historiene blir nå opptrykket i hardcover, med ekstramateriell. Jeg spurte ham om han kjente til Zofies Verden, og i så fall, hvordan han stilte seg til deres bruk av hans, Bora Pavlovics og andres tegneserieruter. Han svarte at det gjorde ikke noe, hvis andre serieskapere eller designere ville leke seg med gammelt stoff ville det være innenfor “kunstnerisk frihet”. Damene måtte få gjøre som de ville… Han kunne gjerne stille opp i en debatt om dette temaet dersom det ble aktuelt med en Norgestur til neste år.
•Lola Airaghi måtte jeg bare snakke med, men det viste seg å være en rar opplevelse. Den smilende tegneren kunne ikke snakke annet enn italiensk og måtte ha tolk hele tiden. Hun pratet om sine jobber innen Bonelli-forlaget, der hun var uten faste oppdrag for tida men steppet inn på forskjellige titler på kort varsel. Ellers var yndlingsfiguren hennes Legs Weaver, som hun tegnet med bravura.
•Igor Kordey hadde full jobb med å ferdigstille storverket «The Secret History» (kommer i forminsket USA-blad format fra Archaia Press, men jeg fikk se de franske fullsize hardcoverbøkene som ga et helt annet inntrykk av denne store, komplekse og veldige fortellingen om Vesten historie sett gjennom øynene til et hemmelig bror/søsterskap. Han kunne ellers fortelle at avslutningen med Marvel etter Morrisons New X-Men var alt annet enn hyggelig, og han forbannet seg på at han aldri skulle jobbe for «pirater, banditter og andre storkapitalister mer», som han sa med ettertrykk.
Serieskaperne hadde ingen problemer med å sitte og tegne i timesvis hver dag for sine fans, og stilte seg undrende til selve spørsmålet. Jeg fortalte at det var uhyre sjelden at en norsk serieskaper ville lage annet enn signaturer eller kjappe headshots for fans, og da i bøker som ble solgt i disken ved siden av. «Ah, Angouleme!» utbrøt en av dem, og sammenlignet altså med tegneseriefabrikken i Frankrike, der ingen får tegninger uten å kjøpe bøker fra forlagsdiskene, der tegnerene sitter. Nåja, ikke helt, sa jeg, men tilstander som her i Kroatia vil man aldri se i Norge. Og da jeg fortalte at en del av de mest populære alternative serieskaperne fikk sine utgivelser finansiert via innkjøps- og produksjonsordninger (altså Staten) virket dette nesten for mye til å være sant. Like utrolig som at de mest populære seriene i Norge kun er humorserier og –blader, der den mest populære håver inn rundt 1 mill. Euro i året på hele produksjonen.
Så det var flere som kunne tenke seg en visitt til Norge, og vi får da se til neste år om dette blir noe av. Ellers er det bare å legge inn sluttuka i mai i 2013 som sommerferie i Makarska, og prøve sjøl. God tur!
EIN ANNLEIS EDDERKOPP <- Eldre | Nyere -> DONGERY I BOKS OG PÅ SCENE
Arild, då. Berre du kunne bli slept med på ferie av fruen og tilfeldigvis ende opp på ein veke-lang seriefestival med nokon av dine personlege favorittserier.
Viss ho May var om seg no så hadde ho berre ropt “overraskelse” og skåra 1 million kjæraste-poeng.
Elles høyrast det ut som ein veldig kjekk festival, mykje bra som foregår med serier der borte, skjøner eg.
— Knut Robert Knutsen 31. May 2012, 12:28 #
Super reportasje. Hadde vært interessant med en oversikt over tegneseriefestivaler i utlandet, noen som vet om det ligg ute ett sted?
— geir t brenne 31. May 2012, 18:16 #
Eg trur ikkje du finner noko samla. Du kan kanskje finne nokon steder der dei har oversikt over alle amerikanske/britiske festivalar men det vil vanlegvis ikkje vere nokon overlapp mellom dei listene og listene over europeiske festivaler.
For dei fleste er festivalsesong ein stad mellom April og Oktober. Forutan den i Kroatia no nettopp, så har der vore nokon spanske, britiske, der er ein tysk ein om vel ei veke trur eg, og så vidare.
Det greiaste er å basere seg på kva språk ein snakkar, kva teikneserier ein likar og kor ein har lyst til å reise og så byrje å søke utifrå det.
Der er flotte festivalar i Italia, Spania og mange andre stader på fine tider på året.
— Knut Robert Knutsen 31. May 2012, 19:03 #
Veldig bra rapport :)
— Lien 2. June 2012, 15:17 #
Takk for det, Torbjørn. Det hadde vært kjekt og delt både øl, mat og tegneserier med deg i Makarska, du setter visst pris på alle tre ingrediensene, etter det jeg vet :)
— Arild 3. June 2012, 14:47 #