MYKJE SKRIK OG LITE ULL? (12.01.13 )
Dongery-boksen. Kva kan ein seie om slikt?
Ikkje å anbefale for andre enn dei som allereie er Dongery-fans, og dei har nok kjøpt den allereie.
Der. Det var den korte anmeldinga ute av vegen.
Eg har gått fleire rundar med meg sjølv om korvidt eg skal anmelde denne serien. I første omgang handla det om korvidt eg skulle setje meg ned og lese denne mursteinen på nesten 1500 sider.
Eg er ikkje ukjend med Dongery-fanzinene, eg har lese igjennom eit par av utgivingane igjennom åra, og faktisk kjøpte ein av dei for lenge sidan. Det freista ikkje til gjentaking. Og alle andre anmeldingar har berre stadfesta det inntrykket eg hadde av det generelle innhaldet frå eigne lesingar. 1500 sider med det? For eit ork!
Men så er det òg slik at det synast at alle andre anmeldarar berre gir terningkast 6 på dette. Korleis skjer det?
Berre nonsens, seier dei, svake manus, ubehjelpeleg engelsk (og i mange tilfelle ubehjelpeleg norsk) , ujamn kvalitet på teikningane, men likevel av ein eller annan grunn : terningkast 6.
Det synast som om eg er einig med dei alle saman heilt til dei kjem til sluttvurderingane.
Seriane i denne kolossen er arbeid frå ca 1996 til 2008 eller deromkring så det visar utviklinga frå dei er ungdomar til dei er omlag 30, så det er klart litt variasjon er det. Og ikkje alle av dei utvikla noko særleg teikneferdigheit heller, så det spelar jo ei rolle.
Og sånn akademisk sett så kan det vere interessant med ein 1500 siders koloss som gir eit representativt utval av fanzine-produksjonen i Noreg på 1990- og 2000-talet. Men dette er ikkje den boksen. Utvalet av kun Dongery-kollektivet er for snevert til det.
Javisst, ein stad på vegen så utviklar Hartberg, Kaltenborn og Goksøyr gode teikneferdigheitar. Men det er ikkje det same som at det dei gjer er gode teikneseriar. Flotte illustrasjoner mot slutten, javel.
Dei kunne kanskje ha klart å lage ei «Best of» på 200 sider som hadde vore lesbar om ikkje akkurat øverst på pallen, ut av alt dette. Istadenfor så har dei kasta inn alt drøsset og kvar einaste meininglause lille blekke.
Men det nesten alt i denne boksen har til felles er at det er tappa for innhald. Det handlar ikkje om noko. Ikkje berre i forhold til at det narrative ikkje henger på greip, men på det tematiske. Det er berre ein slags infantil fascinasjon med tilfeldige ting innanfor rekkevide. Ikkje eingong når det synast som dei kanskje går inn for å provosere så kjem det noko ut av det anna enn ein slags småborgarleg poserande «sjå på meg, er eg ikkje provoserande, kanskje» som smakar meir av Paradise Hotel enn lidenskap.
Kritikarar har slengt om seg samanlikningar med Dadaismens Nonsens og Surrealismens oppgjer med kunstens realistiske tvangstrøye. Men det er ikkje det vi ser her. Dadaismen og Surrealismen handla om noko. Det var anarkismens og kommunismens oppgjer mot den rasjonalitet og «logikk» (naturalisme?) som dei følte sperra kunsten inne og låste samfunnet i eit konservativt grep (og som hadde ført til 1.ste verdskrigen). Og dei hadde til ein viss grad rett, deira arbeid gjekk opp i kunstens mainstream og endra heile måten vi såg på kunst (og handverk) i det heile. Dei var så effektive at dei gjorde seg sjølv nesten overflødige. Iallefall for ein periode.
Kva hendlar Dongery om? Kva er deira lidenskap? Meh.
Når ein ser på seriane dei laga, så er det svake forsøk på Pyton-humor og Disney-fanfic. I eit tilfelle fleire fanzines via til Petter Smart og Ørnulf Ørn Slashfic.
Ser ein attende på Pyton-blada, så javisst var det kommersielle humorblad med ofte gjennomarbeida manus og gode teiknarar så det er klart at det er eit større fokus på det tekniske enn det vi ser i Dongery-fanzina. Men samstundes, viss det er nokre seriar som verkeleg skal ha æra for å vere «Dadaistiske», «Surrealistiske» og medvete provoserande i norsk teikneserie-historie så er det Pyton.
Pyton braut ned «borgarlege smaksbarrierer», dei utfordra det gjengse syn på kva som var akseptabelt i teikneseriar. Dei tok oppgjera med bedehusmiljø, politikarar og kultur-personlegdomar , dei provoserte og tok støyta for det, i det offentlege rom.
20 år etter så kjem Dongery, som har vore anonyme overfor offentlegheita med sine fanziner i små opplag, som har vorte omfamna av kulturstanden, som knapt har klart å provosere ei floge, og som har levert svake kopiar av Pyton-humor som få har lese og brydd seg om, og med eitt er det dei som er dei nye kostane?
I forhold til innhald så har Dongery gått inn vid åpne dører (som Pyton og diverse undergrunns-teiknarar kjempa ned) og levert materiale som ikkje har vore like bra teknisk som det Pyton-gjengen leverte, men som ei heller er provoserande eller lidenskapeleg eller innhaldsrikt.
Eg følar at på eit vis så får Dongery æra for noko som dei ikkje har gjort. Som i fjellklatring så handlar kunst ofte om å vere først. Dongery er, i alt sitt verk, berre rævdiltarar men av ein eller annan grunn så vert dei no tolka som vår Avant-Garde.
Og når dei nett så vidt maktar å skrive ei historie på ei side utan å miste poenget fullstendig…
Som sagt, Hartberg, Kaltenborn og Goksøyr utvikla seg til gode illustratørar mot slutten, men teikneseriemessig er denne boksen ei tynn suppe.
Berre for å illustrere kor krampaktig innhaldslaus og hjarneråtnande denne boksen er, så kom eg i den Engelske Boksen over ei av Øystein Rundes korte Bjartmann-historier (han er jo ikkje med i Dongery og soleis med på Kjøtt og Flesk). Dei få sidene var som å få køyrd ein høgspentleidning rett i ryggmergen i forhold. Så enormt var gapet mellom dei to opplevingane.
Når dei andre kritikarane var så samstemte i sin begeistring i byrjinga, så følte eg at eg måtte stille spørsmålet: Korleis kan ein på den eine sida peike på at historiene og poenga ikkje henger på greip, at det eine etter det andre er slurvete eller ikkje fungerer, og så lande på ein 6-ar totalt?
Eg måtte ærleg innrømme at eg følte meg som gutungen i HC Andersens «Keiserens Nye Klær» som vart hysja på når han peikte og ropte at keisaren var naken. Men sidan eg ikkje hadde lese noko særleg av Dongery på lenge (berre nokre få av fanzinene, sidan dei var lite tilgjengelege) så var det vanskeleg å gå fullt ut med kritikk. Sjølv om alle anmeldingane stadfesta at det generelle innhaldet i fanzinene var på nivå med dei fanzinane eg faktisk hadde lese for lenge sidan, og som var så uinteressante for meg at eg ikkje brydde meg med å leite opp fleire.
Så OK, no har eg lese heile den fordømte boksen og Keisaren er framleis naken. Og han har ein ørliten pikk.
Dongery-Boksen ( «Strålende Opplegg» / «Just Sayin»)
ISBN 978-82-8255-013-0
1456 sider
700 kroner
No Comprendo Press
Kommentarer er låst for denne artikkelen.
SERIETREFF TIL STAVANGER <- Eldre | Nyere -> SERIENETT HAR FÅTT NY REDAKTØR
Kostet kr 770,- hos Bokkilden. Jeg ble rystet, hadde glemt hvor dårlige de fanzinene var. Denne utgivelsen ble kåret til “serie-klassiker” av Pondus-juryen! Vet ikke om en skal le eller gråte. Hele pakka er en overfylt raskboks.
— Bodil Revhaug 13. January 2013, 06:47 #
Boksen er tatt inn på et bibliotek i Trondheim. Bladde litt gjennom en av bøkene, men fant ikke noen som lignet på en tegneserie her…?
Skal en forfatter ha et budskap eller en meningsfylt historie å bære frem kan det være nødvendig at han eller hun har et vidsyn på hva som skjer i samfunnet, et spennende og kunnskapsrikt innsyn i ulike miljør og kulturer.
Er det det vi ser her?
— Jostein Hansen 13. January 2013, 10:08 #
Burde kanskje ha nemnd KONK òg som noko som trakka stiane for resten, sjølv om dei ikkje var like provoserande og utagerande som Pyton. Eg gjekk glipp av det meste der på grunn av min unge alder.
Kortid skal vi få ein Konk samleboks? :)
— Knut Robert Knutsen 13. January 2013, 10:39 #
http://www.tcj.com/stop-making-sense/
— MMT 13. January 2013, 10:55 #
Fra hyllest til slakt altså… Jeg er nødt til å få sett litt på dette selv før jeg gjør meg opp en mening og innholdet i denne boksen.
Men uansett så tenker jeg to ting omkring dette på mer generell basis:
For det første har jeg litt sansen for det ufiltrerte rundt dette. Litt sånn “Kjør på!”-holdning. Alle brainstormer, skisser og prøver ut ting og tang. Men der de fleste av oss lar slike ting forbli i skuffen, i arkivet over ting man helst vil glemme, eller i søpla, så publiserer Dongery det. Det kan være irriterende og meningsløst, men også litt kult. Fordi man da får innblikk i utviklngen til tegnere som vi i dag vet er veldig dyktige (i alle fall noen av dem).
For det andre har, og er, Dongery veldig flinke til å skape publisitet omkring seg selv. Det er noe unorsk over dette prosjektet. De lager en fet boks, får masse medieoppmerksomhet, får hyllest fra de rette personer, og strekker seg langt utover Norges grenser med noe som i utgangspunktet neppe hadde hatt interesse utover de få som kjøper de kopierte blekkene det opprinnelig ble publisert i. Som marketing-stunt, og middel for å nå langt ut er dette brilliant syns jeg.
.
— Lien 13. January 2013, 14:29 #
Pyton var viktig barndomsinspirasjon for et par av oss i Dongery, men hverken de eller Konk har tråkket opp noen sti for vårs. Vi har aldri vært interessert i provokasjon, men vi har jo tydeligvis greid å provosere deg, Knut, om ikkje ei floge. Du kritiserer et fanzineforlag for å oppnå stor suksess til tross for lave opplag og kummerlig distribusjon (les fanzinepremisser). Meh.
Hvis du ikke ser at vi har klær på oss så får det være din sak, men vennligst la pikken vår i fred.
— Bendik Kaltenborn 13. January 2013, 15:39 #
Knut Robert: Jeg gjenfant ganske nylig mine gamle KONK i en pappeske på kvisten. Bladene var i fysisk bra stand, men innholdsmessig hadde de ikke tålt tidens tann. Jeg klippet ut et par morsomme bilder, ellers var det ingenting å gjemme på.
— Bodil Revhaug 14. January 2013, 00:28 #
Bendik: at de aldri har vore interessert i provokasjon kan stemme, og det er òg noko av poenget mitt.
I dadaismens og surrealismens vesen ligger det at ein sentral del av formålet er provokasjon.
Difor meiner eg at kritikarar tek feil når dei trekk dadaisme og surrealisme inn i diskusjonen av Dongery.
Men då er vi vel einige på det punktet?
Og eg kritiserer dykk ikkje for suksess. Like lite som eg ville kritisert Linni Meister for å selge mange nedlastinger av poplåtene sine.
Eg kritiserer skilnaden mellom det Dongery-boksen inneheld (og det som kritikarane faktisk skildrar at den inneheld) og deira panegyriske hyllest av “det totale verket”.
Mange av vurderingane og godorda dei kjem med har ingen samanheng med det som de har levert og verker meir som rasjonaliseringar av ei reint subjektiv oppleving enn som noko som kan overførast til vanlege lesarar.
Og ein del av jobben vår som kritikarar er å formidle til lesarane kva leseoppleving dei kan forvente å få av denne boksen, ikkje berre våre subjektive oppfatningar.
Som sagt, vi har alle sett alt rasket som er i boksen, alt det som ikkje funker etc.
Nokon kan kanskje setje pris på det, men dei aller fleste trur eg vil verte skuffa viss dei vert fortald at dei skal lese “årets beste serieutgivelse” og så får dette opp i nevane.
Sjølv fann eg den slitsam å lese, fordi der ikkje var noko av interesse for meg i den. Ikkje fordi smaken min er snever, eg er stort sett altetande, men eg fann seriane som sagt ganske tomme for tematisk innhald etc. og dramturgisk svake. Det får eg nok av som engelsklærar på vidaregåande.
Det er ikkje nødvendigvis ein kvalitetssak, der er mykje kanonisk og påstått førsteklasses litteratur som eg finner ufordøyeleg og formålslaus. Og mange teknisk svake serier som eg likar berre på sjarmen.
Men eg synast at så mange seriekritikarar skildrar leseopplevinga her som nesten orgasmisk for så å trekke parallellar til diverse kunstretningar og veldig gode serieskaparar som der ikkje eigentleg finnast belegg for.
Dongery-boksen vert rett og slett skamrost. Og det er ikkje bra.
Det er sikkert absolutt verdt å kjøpe for dei som er fans av dykk i Dongery. Eg hadde sikkert bladd opp 1000-lappen sjølv viss nokon hadde tilbudt meg ein DVD med Sam Raimi og Bruce Campbells ungdomsarbeid på sprø kortfilmar. Eller 1500 sider med tidleg Gil Kane (det var ein periode der i byrjinga av karriera at fyren verkeleg ikkje kunne teikne!).
Men derfrå til at eit samla kritikarkorps utroper det til årsbeste utgivelse og instant serieklassiker?
Det er der eg er kritisk.
Eg er òg kritisk til at så mykje av potten til den nye innkjøpsordninga til kulturrådet gjekk til denne boksen når det var så veldig mykje bra som kom ut i perioden som burde ha vore innkjøpt og når dei spesifikt måtte gjere unnatak frå sine eigne utvalskriterier for å føre den opp.
Men det er ei anna sak.
— Knut Robert Knutsen 14. January 2013, 08:56 #
For en gangs skyld er jeg helhjerta enig med herr Knutsen om dette. Jeg er nok i utgangspunktet mer positiv til Dongery enn ham, men derifra til unisont å utrope Dongeryboksen til årets tegneserie er jeg redd skader mediet mer enn det gavner. Dette er en navleskuende dokumentasjon av tegnere som søker, som feiler og som skisser (og som bare unntaksvis lykkes). Kvalitetene i boksen ligger i en fin innpakning. De opprinnelige fanzinene har jo en rekke svakheter, og ”folk flest” som gyver løs på disse bøkene vil helt klart bli skuffet (om de i det hele tatt klarer å komme seg gjennom). Det aller meste her er jo faktisk ganske dårlig.
Og det må det være lov til å si at innholdet her er dårlig til tross for at folk som Flu Hartberg og Bendik Kaltenborn de siste par tre årene har blitt blant våre beste illustratører og i tillegg har laget noen strålende tegneserier og vitsetegninger.
Jeg synes også analogien med Keiserens nye klær er betimelig. Det må være lov å påpeke åpenbare mangler ved innholdet i bøkene uten at man blir karakterisert som surmaga av den grunn, men det virker nesten som at kritikerne ikke tør. Det er så man tar seg i å lure på om alle anmelderne som har gitt boksen toppkarakter i det hele tatt har lest boka.
Jeg synes helt klart Dongeryboksen er en utgivelse og dokumentasjon som fortjener å finnes. Problemet er at den ukritisk og unyansert hylles opp i skyene av kritikerne. Og i de panegyriske beskrivelsene finner man formuleringer som i liten grad stemmer overens med hva som faktisk finnes i boka.
Det utgis for tiden veldig mange gode serier i Norge. Det er rart at man ikke heller drar oppmerksomheten til noen av disse i stedet for et dokumentasjonsprosjekt for spesielt interesserte. For folk flest vil man ha mer igjen ved å lese Kanon, Merz, Generator, Jason eller Lene Ask. For eksempel… Dette er også tegneserier som er mer konsistente og gjennomarbeidete, selv om de ikke er like ”store” i omfang. (Når det gjelder dokumentasjonsprosjekter av Dongerybokstypen, ville jeg for øvrig personlig mye heller hatt en tilsvarende utgivelse med samling av ungdomsverker av Steffen Kverneland, Christopher Nielsen eller Jason. Men det kommer kanskje det også?)
— Gonzales Lund 14. January 2013, 10:31 #
Gonzales skriver noe viktig her: at de villedende anmeldelsene kan skade mediet. Det er min bekymring også. Dongery-boksen er en utgivelse for VELDIG spesielt interesserte. En alminnelig tegneserieleser (som meg selv) vil måtte bla seg gjennom side etter side etter side med skit og lort. Prissatt til over 700 kroner, gitt terningkast seks og klassiker-status av vanligvis edruelige anmeldere. Det er ikke bra, og gjør meg flau over å jobbe innenfor tegneseriebransjen.
— Bodil Revhaug 14. January 2013, 11:12 #
Knutsen, Lund og Revhaug har et godt poeng her. I den sammenheng vil jeg nevne at det skal avholdes et nordisk kritiker- og kunnskapsseminar i Bergen de første dagene i mai i år. Å se nærmere på dette spørsmålet vil være et naturlig tema (av flere) som skal diskuteres.
En annen innfallsvinkel kan være den store mengden julehefteanmeldelser som media pumper ut i førjulstiden – anmeldelser som varier fra slakt til skryt på samme utgivelse. Hvilke kriterier er viktige for kritikerne?
Seminaret arrangeres på det (snart åpnede!) Litteraturhuset i Bergen.
— Arild 14. January 2013, 22:29 #
For et herlig befriende slakt! Endelig noen som tør ta bladet fra munnen og ikke hylle dette tynne ølet som en misforstått hyllest til det antikommersielle. Og ja, jeg har lest boksen sjøl.
— Roger 15. January 2013, 11:36 #
“… reint subjektiv oppleving enn som noko som kan overførast til vanlege lesarar.” Snakk for deg selv a, Knutsen.
Jeg oppfatter dette mer som en hatsk og bitter egotrip enn en anmeldelse, der din personlige harmdirrende agenda er å desperat forsøke å forklare hvorfor alle andre enn deg selv tar feil når de har sansen for boksen. Dongery er jo ikke ukjent med kritikk og spørsmålstegn, og en dårlig anmeldelse ville bare vært friskt og i tråd med all forventet fornuft. Men man får jo ikke særlig begrep om hva denne boksen konkret inneholder i all fråden din. Jeg mener det du har skrevet hører mer hjemme i tabloidavisenes eitrandes kommentarfelt og ikke bør utgi seg for å være en anmeldelse. Særlig ikke på et nettsted som (av ubegripelige årsaker) får støtte av kulturrådet. Det er kanskje en ustilig ting å klage på negativ omtale av eget produkt, men i dette tilfellet føles det helt greit.
— Bendik Kaltenborn 15. January 2013, 14:44 #
At noen kritikeres entusiasme over en utgivelse skal være en negativ ting for mediet må jeg si er en temmelig søkt, og kneblende bekymring på kritikkens vegne. Skal man ikke få mene det man mener fordi noen kanskje vil bli skuffa? Jeg har dessuten vanskelig for å se for meg den person som kjøper en tegneserieBOKS til over 700 spenn helt usett uten å ha satt seg noe inn i hva den inneholder, bare fordi en anmelder i Klassekampen/BT ga den en sekser.
— Erle Marie Sørheim 15. January 2013, 14:49 #
Jeg kjøpte denne boksen uten å kjenne til annet enn Flu Hartbergs «Fagprat» på forhånd, og jeg ble rett og slett oppslukt!
Jeg er selv 1977-årgang, og vokste opp med Donald hele 80-tallet, mot slutten ispedd med et og annet Norsk MAD, før Pyton tok helt over da jeg gikk på ungdomsskolen. Å lese gamle pyton-gjenutgivelser nå er for meg en flott nostalgitripp, selv om jeg innser at også mye av det var regelrett ræl.
Denne boksen fremstår derimot for meg som et bevis på at tegneserier kan være mer enn bare tanketom underholdning, tegneserier kan ta skrittet over og bli ren og uforfalsket kunst, kunst som faktisk utfordrer sansene og tvinger deg til å sette hjernen i gang. Mener kunstnerne faktisk det du leser her, eller må du tolke det på en annen måte? En forutsetning for at dette skrittet skal tas er at opphavsmennene slipper å forholde seg til «markedets» klamme hender, og etter min mening er det helt klart det vi ser at Dongery har gjort i en årrekke.
At anmelderen her helt tydelig ikke klarer å forholde seg til denne formen for tegneseriekunst er trist, men veien derfra til å beskylde Dongery for å være keiserens nye klær bør være mye lengre enn hva den blir fremstilt som her.
— Marius Helgå 15. January 2013, 15:04 #
Er dette en anmeldelse av selve verket, eller er det en anmeldelse av mottakelsen det har fått?
Nei, ikke svar, det var et retorisk spørsmål.
— Walter Wehus 15. January 2013, 15:07 #
Som en av kritikerne bak den panegyriske hyllesten av Dongery-boksen kan jeg godt være med på at utgivelsen er mer av en “enten forstår du det eller så forstår du det ikke”-greie enn de andre verkene som er nevnt her i tråden. Men det er da også en av grunnene til at boksen er så flott; nettopp det at Dongery aldri har holdt på med “forståelig” satire, men fra dag én har definert sine egne rammer for humor og tegneserier er selve hovedårsaken til at denne boksen er så viktig.
Og selv om det kan være vanskelig å skjønne greia med Dongery ved å lese én fanzine (man kan være uheldig og plukke opp en av de dårlige), er det så mye materiale inkludert i boksen, at enhver som pløyer seg gjennom den og likevel ikke forstår, ganske enkelt ikke er interessert.
For å være svulstig et øyeblikk befinner tegneseriene i Dongery-boksen hinsides REFERANSER til trendsettende retninger innen kunst og populærkultur; disse tegneseriene gir ikke en forenklet og ferdig prosessert utgave av estetisk tenkning slik tilfellet så ofte er i tegneserier – de gir deg SELVE tenkningen, eller i alle fall utslagene av den.
At dét er noe som ligger såpass langt utenfor rammene for den hjemlige tegneserieproduksjonen understreker bare hvor viktig den er. Alle kan se at det ligger store mengder dyktighet og arbeid i f.eks. Herr Merz, men man er korttenkt (om ikke rent av dum) hvis man tror at Dongery-boksen er noe en hvilken som helst cocker spaniel med en tusjpenn kunne fått til.
Samtidig forstår jeg at det ser rart ut når en haug med folk med oslotilknytning hyller denne boksen hvis man ikke selv føler man forstår den. Til det er det bare å oppfordre om å ta seg litt mer tid, slutte å lete etter tradisjonelle “poenger” og heller se på hva som faktisk ER i boksen.
Eller så kan man drite i det. Man kan jo ikke like alt heller.
— Aksel Kielland 15. January 2013, 15:21 #
Bendik: Eg vil seie at ein får eit veldig konkret og oversiktleg inntrykk over kva boksen inneheld utifrå mi anmelding. Der må vi berre fortsetje å vere ueinige.
Erle: Normale folk set seg inn i kva ei bok inneheld ved å lese anmeldingane. Det er difor ein har anmeldarar, for at ein skal kunne skilje mellom klinten og kveiten. At du ikkje ser det som ein del av di eiga rolle som anmeldar får vere di eiga sak.
Walter: Eit retorisk spørsmål er eit spørsmål der svaret er gitt på førehand. Svaret her er at ei anmelding kan tene to funksjonar: Å anmelde sjølve verket og kommentere innhaldet (som eg faktisk gjer) samt å kommentere problematikken i den ukritiske kritikken boksen har fått andre stader. Dette er ikkje eit svar som rimelegvis er gitt av ditt spørsmål og det er difor vanskeleg å sjå på det “retoriske spørsmålet” ditt som veldig effektivt.
Aksel: At du synast at Dongery-boksen er hinsides referansar og at dens “satire er hinsides forståing må eg berre rekne som dine personlege begrensingar.
Eg fann det ikkje vanskeleg å finne ei referanseramme for Dongery-boksen eller noko av dens innhald. Ei heller fann eg dens “satire” vanskeleg å forstå.
Tvert imot fann eg innhaldet å vere enkelt, ofte inkompetent og med ei særs mangelfull forståing av seriemediets potensiale.
Eg har heller aldri sett noko teikn på at Dongery-gjengen har nådd eit punkt korifrå ein kunne seie at deira mangel på meining kunne tolkast som “hinsides” istadenfor mangelfull.
Det handlar ikkje om personleg smak heller.
Det hadde vore morosamt om ein her hadde fått ein debatt der de faktisk forklarte korleis de hamna på den konklusjonen de gjorde.
Istadefor: Aksel, det innlegget ditt er berre pseudo-intellektuell svada som kan oppsummerast som at du ikkje har peiling på kvifor du liker Dongery-boksen og du klarar ikkje å finne ord som kan forklare kvifor du likar Dongery-boksen, du berre gjer det.
Eg er trygg på mitt standpunkt og på at eg har lagt det fram på ein redeleg måte. Og at det kjem klart fram kvifor eg kjem med den kritikken eg gjer.
Eg set pris på at de tek dykk tid til å kommentere og gi tilbakemeldingar, og eg må seie at ingen av argumenta var uventa. Sjølv om eg ikkje finn dei overtydande.
— Knut Robert Knutsen 15. January 2013, 16:16 #
Knut Robert: Ok, hvis det er det du klarte å lese ut av min kommentar skjønner jeg at vi aldri kommer til å bli enige om noen ting. Mitt poeng er at en anmelder ikke kan endre på egen mening fordi h*n er redd for at noen skal misforstå og kjøpe noe de egentlig ikke vil like. Og at du ikke anser meg som en anmelder som bedriver folkeoppklysning og skiller “klinten fra hveten” (den klisjeen ville jeg i og for seg aldri brukt selv) får du jo bare mene. Men hvis du kun baserer det på din vranglesning av min kommentar syns jeg det er merkelig og synd.
— Erle Marie Sørheim 15. January 2013, 16:38 #
Erle. Eg vil fastholde at eg las denne kommentaren din korrekt: “Jeg har dessuten vanskelig for å se for meg den person som kjøper en tegneserieBOKS til over 700 spenn helt usett uten å ha satt seg noe inn i hva den inneholder, bare fordi en anmelder i Klassekampen/BT ga den en sekser.”
Anmeldelsens formål er å gi informasjon om ei bok sitt innhald som ein lesar nyttar som utgangspunkt for å få tak i og lese boka. Når vi snakkar om at folk setter seg inn i kva ei bok inneheld så snakkar vi nettopp om at dei les anmeldingane. Kva elles? At dei les heile boka i bokhandelen?
Ja, folk kjøper bøker, anten dei koster 400 kroner eller 700 kroner, basert på positive anmeldingar. Når dei har lest anmeldingar frå kyndige anmeldarar så skal dei kunne skilje “klinten frå kveiten”. Kvifor elles anmelder vi bøker? For å sjå våre eigne ord på trykk? For å få honorar?
Kvifor anmelder du teikneserier, Erle, om det er ikkje for å fortelje folk kva dei bør lese/kjøpe eller ikkje? Kva som er verdt investeringa anten det er i pengar eller tida det tek å lese.
Og om lesarar då seier til deg: Eg las den boka du anbefalte, og den var ikkje noko bra, så kan du ikkje berre vifte dei vekk og seie at dei burde ha sett seg betre inn i kva boka inneheldt.
Det er berre arrogant, Erle. Vi jobbar faktisk for lesarane og har eit visst ansvar for kva vi anbefalar eller “slaktar”.
— Knut Robert Knutsen 15. January 2013, 16:52 #
Jeg synes hverken det opprinnelige innlegget eller tonen til trådstarter i de påfølgende kommentarene inviterer til en god debatt. Det er synd at når vi endelig får en alternativ lesning av Dongery-boksen, så er den såpass lukket for videre diskusjon.
Noen ganger må man være ydmyk når man mener noe annet enn alle andre. Ofte så HAR keiseren faktisk klær på.
— Walter Wehus 15. January 2013, 17:01 #
Ser frem til å sjekke ut denne boksen som ser ut til å være både elsket og hatet.
Når det gjelder debatten om kritikere så husker jeg for en del år tilbake en musikkritiker (kan det ha vært Moslet?) fortalte om sitt inntrykk av eget kritikermiljø. Han sa da rett ut at mange kritikere er opptatt av cred og var livredd for å gi dårlige karakterer til ting som anses som hipt/kult. Hvis de gjorde det ble de fort mobbet av andre kritikere. Derfor fikk enkelte utgivelser hvert år full pott fra de fleste anmeldere selv om de ikke alltid fortjente det.
Nå er ikke jeg noen kritiker og har ingen anelse hvor riktig den uttalelsen var, men jeg var temmelig sikker på at Dongery-boksen ville ende opp med en haug med seksere uansett om innholdet er bra eller ikke.
— Chris R 15. January 2013, 17:08 #
LOLZ!!!
— Henning Wisth 15. January 2013, 18:08 #
Knutsen: Du feilsiterer meg (enten bevisst eller fordi du ikke gadd lese teksten), og avfeier innlegget som “pseudo-intellektuelt svada” som står i motsetning til ditt eget “redelig framlagte standpunkt”.
Begrepet “pseudo-intellektuell” er litt som påkallelsen av janteloven – det brukes sjelden av noe som har noe vettugt å si.
Jeg må si meg enig med Walter Wehus her: Du synes ikke å være interessert i så mye mer enn å si at Dongery-boksen er dum, og at du er enig med deg selv i din påstand om at Dongery-boksen er dum.
Hvis så er tilfelle: Greit. Hvis ikke burde du vurdere å jobbe litt med språket ditt.
— Aksel Kielland 15. January 2013, 18:34 #
Er det mulig at dere har anmeldt forskjellige verk? På meg virker det iallfall som om én har vurdert det tradisjonelle håndverket, har den andre anmeldt det opprørske kunstverket…
— lauvdahl 15. January 2013, 18:54 #
Korr: Er det mulig at dere har anmeldt forskjellige verk? På meg virker det iallfall som om én har vurdert det tradisjonelle håndverket, mens den andre har anmeldt det opprørske kunstverket…
— lauvdahl 15. January 2013, 18:55 #
Det eg ser er at den positive kritikken av Dongery er full av tomt språk: “hinsides referanser”, give me a break. Svulstige men malplasserte referanser (til dømes påkallinga av Dadaisme og surrealisme i Wivels anmelding) og tilsynelatande inga evne til å uttrykkje det ein meiner er Dongerys kvalitetar på ein skikkeleg måte.
Det vert som om det er ein slags metafysisk vekkelse der kritikk frå utsida vert avfeid fordi dei “frelste” er velsigna med ei forståing av verket som er utanfor dei “skeptiske” si rekkevidde.
Det synast som om vi er einige på dei fleste av dei tekniske manglane til Dongery, det er berre eit slags “ubeskriveleg” inntrykk som berre nokre få innvidde forstår som står att.
Seriøst?
Lauvdahl: Opprørsk kunstverk? Småborgarleg pjatt. Det er mange undergrunns-teiknarar og andre (inkludert Pyton-gjengen, som er grunnen til at eg fann dei relevant å nemne) som har gjort det harde opprøret i norsk Seriebransje.
Christopher Nielsen, Steffen Kverneland, Lars Lauvik, og kven som helst av Pyton-gjengen har vore meir opprørske og banebrytande kvar for seg enn heile Dongery-kollektivet til saman.
Dongery-boksen er det du får når du har ein heil generasjon som aldri har blitt fortald at seriane deira suger og at dei får ta å skjerpe seg og jobbe med handverket på både manus og teikningar.
Går rundt med puter under armane heile gjengen (mumle, mumle, gretten gamal mann).
Opprør? Kva mot? Engelsk rettskriving? Eg tvilar på at det er gjort med vilje …
Og Walter, du nektar å debattere med meg fordi eg brukar feil tone og innlegget er “lukka for diskusjon”? Javisst, ja :).
Og audmjuke går begge vegar, gjer det ikkje, Walter?
Sjå berre på den nylege Ponduskåringa. Dongeryboksen er allereie på topp 10 boksen over norske serieklassikarar? Same året som den kjem ut?
Kjøp ei ordbok, folkens, slå opp ordet “klassiker”. Eller er dette ei øving i begrepstømming?
Eg la ut, i detalj, kvifor eg meinte at Dongeryboksen var verd å unngå (som er min jobb som seriekritikar, å kome med ei ærleg vurdering av seriar) i ei anmelding som eg begrunna. Eg viste til og med til at kvar og ein av dykk er einige med meg i detaljane på innhaldet.
Det som manglar her er ei forklaring på korleis de kom til det resultatet de gjorde basert på dei tilgjengelege fakta.
Mi anmelding har ikkje det problemet. Eg kunne ha skildra innhaldet i boksen kun med sitat frå dykkar anmeldingar (Erle, Walter og Aksels) anmeldingar og konklusjonen min ville ha fulgt heilt naturleg av dykkar eigne ord. Eg hadde kanskje ikkje trengt å legge til eigne ord eingong (der måtte eg ha gått attende og lese igjennom for å vere sikker).
Men av ein eller anna grunn så vil de ha det til å vere at de har ein slags gudbenåda innsikt som overvinner dei faktiske manglane i Dongery-boks materialet og den skrikande mangelen på noko som heilt meiningsfullt innhald?
Sorry. Sett ord på det, folkens. Forklar på ein måte som ikkje er heilt håplaus kva det er som gjer Dongery-boksen bra.
Eg veit at eg kunne gjort det, som ei rein øving i sofisteri, kvifor klarar ikkje de det som faktisk meinar det?
— Knut Robert Knutsen 15. January 2013, 21:09 #
Forstår jeg deg da rett i at du mener at seriene i Dongery-boksen forsøker seg på tradisjonelt fortellende humorserier i tradisjonen etter Nielsen, Øverli, Pyton etc., men mislykkes?
— Aksel Kielland 15. January 2013, 21:30 #
Opprørsk i en kunstsammenheng, Knutsen. Det fraværet av (narrativ) struktur, håndverksmessig fokus og, vel, innhold som du identifiserer som mangler, vil kunne oppleves som substansielt i seg selv dersom det leses inn i en kunstkritisk kontekst.
Med andre ord, kanskje er ikke dette så mye et opprør mot den norske tegneserietradisjonen, som mot selve tegneseriemediet? Kanskje problematiserer den keiserlige dongeribuksen den gjengse oppfatningen av benklær som en nødvendighet?
Dersom dette er en mulig lesning, vil jeg allikevel påstå at et slikt postmodernistisk uttrykk ikke er “hinsides referanser”, det er tvert imot ingenting annet enn nettopp en referanse / et sett med referanser. Eller, en kritikk. Eller, en anmeldelse.
Så, hvem anmelder anmelderne?
(Jeg har forresten ingen annen erfaring med Dongery enn et par fanziner jeg plukket opp for mange, mange år siden på Raptus. Av dette husker jeg bare en énsider som omhandlet en diabolsk lektor, Hangman og stepping.
Poenget mitt er vel bare at det etter flere års kampanjevirksomhet for anerkjennelse av tegneserien som en kunstform ikke burde komme som en overraskelse dersom tegneserier faktisk vurderes etter kontemporære kunstkriterier. Det gjelder å huske på at kunst bokstavelig talt ikke er hva det en gang var.)
— lauvdahl 15. January 2013, 22:51 #
Min oppfatning: Dongerys prosjekt har alltid vært å ha det moro, pumpe ut materiale og vise det til verden uten særlig sensur og uten særlige pretensjoner. Noe har blitt teit, noe har blitt morsomt, noe har blitt uinteressant eller uforløst. Det har aldri vært lagt skjul på at dette har vært fjaserier, men det er rart med det – selv fjas får kvaliteter når det mases lenge og intenst nok.
Når filosofien alltid har vært at “alt skal med” så passer det ikke med en “best of”. Så sært som dette er så er det uansett ganske umulig å velge ut noe som er garantert å treffe flest mulig. Jeg har selv bladd gjennom boksen (den kan ikke og bør ikke leses fra perm til perm), og opplevde at det jeg fniste og humret av er slett ikke var det samme som nestemann flirte av.
Det er ikke alle forunt å like et produkt som Dongery-boksen – det finner jeg ikke det minste rart. Allikevel kjøper folk den og setter pris på den – i det bitte lille landet Norge, som man ikke skulle tro var særlig til marked for noe såpass smalt. Folk vil faktisk ha fjaset! Det synes jeg vi, og Serienett, burde applaudere.
Enhver anmelder som mener å være seriøs vet at forskjellige verk eksisterer på forskjellige premisser. Av og til er premisset til og med helt unikt for verket. Det at Knut Robert Knudsen forventer å finne gjennomgående klassiske tegneferdigheter, gode narrativer, satire eller punchlines med knall i forteller alt om at han faktisk ikke skjønner premisset for denne utgivelsen. Det igjen kan tyde på at han hverken tenker særlig bredt omkring tegneserier eller dyrker noen dyp forståelse av ansvaret som følger med det å være anmelder. Jeg mistenker at det heller forholder seg slik at han rett og slett ikke vil anerkjenne at denne bredden finnes, men heller ønsker at hans egen, kanoniske idé om hva som er lov i tegneserier skal være universelt gjeldende.
Det er synd for bredden i norske tegneserier, fordi Serienett er det eneste aktive serienettstedet med noe tyngde i Norge, og Knut Robert er kanskje Serienetts beste anmelder, både intelligent og svært skrivefør. Men noen burde kanskje våge å si fra til ham de dagene han har glemt å ta på seg buksene?
— Trond Ivar Hansen 16. January 2013, 00:13 #
Og her setter jeg strek for denne diskusjonen.
— Kristian Hellesund 16. January 2013, 01:11 #