LANGBEIN-ALBUMENE LEVER IGJEN (16.06.14 )
Langbein-albumene som prydet norske bladhyller på 70- og 80-tallet vender tilbake i en ny pocketsamling som reflekterer både de beste og verste sidene av serien.
Hva slags album var dette egentlig? De oppsto som en spesialbestilling fra “Disney Studio Program”, Disney-selskapets eget initiativ for å produsere tegneserier direkte til utenlandske markeder. Inducks, nettindekset over alle nettindeks for Disney-serier, gir historiene den uoffisielle samletittelen Goofy as a famous historic person, og det er en ganske så dekkende beskrivelse. For enten det dreide seg om ekte eller fiktive historiske personer – fra Leonardo da Vinci til Frankenstein – ble Langbein castet i hovedrollen som dem alle (eller nesten alle), med Mikke som assisterende ‘straight man’; og serieskaperne tok seg så store friheter med originalkonseptet at historiene kunne bli vilt eksentriske og uforutsigbare (kanskje for å matche den eksentriske psyken Langbein alltid har innehatt). På sitt beste resulterte albumserien i noen av de mest absurd morsomme Disney-tegneseriene som er laget. Humoren i mange av historiene vekket flere assosiasjoner til Asterix og Lucky Luke enn til din vanlige Donald-bladserie; handlingen og dialogen kunne ta avstikkere som ikke hadde noe å gjøre med plottet, men ekstremt mye å gjøre med underholdningsverdien.
Når Egmont nå sender ut seks av disse albumene samlet i pocketformat, er det i seg selv en positiv overraskelse, og en av de mer unike Disney-pocketene vi har fått i nyere tid. Formmessig legger imidlertid “Langbein – Den usynlige mannen” seg på en lest Egmont har brukt stadig oftere på spesialpocketene sine de siste årene: Hakket større enn en standard Donald Pocket, første bok i en serie på tre, og med beskjed om at bok 2 vil inkludere en “lekker” kassett til å huse hele trilogien. Det nevnes ikke om de to neste Langbein-bøkene vil inneholde album fra samme serie, men titlene på bok 2 og 3 blir henholdsvis “Du store verden” og “Den ville østen”, med utgivelser planlagt til 7. juli og 18. august. Egmont har tydeligvis truffet en slags nerve i markedet med disse pockettrilogiene, og ikke minst øynet en anledning til å kjøre ut nostalgiappellerende serier i billig innpakning. I forhold til de gamle albumene er pocketen selvsagt både fysisk mindre og rimeligere (seks album for 82 kroner), noe som kanskje sier litt om utviklingen i serielandet Norge. Albumformatet er døende, men det kan se ut til at pocketformatet faktisk er inne i en liten oppblomstring hva Disney-serier angår.
Men tilbake til Langbein-albumene. Disse seriene er som sagt noe ganske spesielt, og gjør akkurat denne pocketen verdt en nærmere titt. Boken byr dessuten ikke bare på opptrykk: de to historiene “Den usynlige mannen” og “Dr. Jekyll og Mr. Hyde” utgis for første gang på norsk. Men jeg er samtidig nødt til å medgi at innholdet er av svært varierende kvalitet. Det samlende temaet for pocketen er adaptasjoner av kjente bøker, noe som begrenser antallet egnede album å plukke fra – men det kan føles som Egmont skyter seg selv i foten hvis dette temavalget må gå på bekostning av kvalitet. La oss se nærmere på de seks utvalgte albumene:
“Langbein – Frankenstein” (ville ikke “Frankenbein” vært en bedre fornorsking?) representerer serien på sitt beste. Mye av historien, signert manusforfatter Greg Cosby, er et burleskt mesterverk hvor det ene bisarre innfallet avløser det andre og en rekke gjennomgangsvitser etter hvert går opp i en høyere enhet av idioti. Det skal også nevnes at sidelayouten i dette, og flere andre album i boken er eksepsjonelt oppfinnsom. Istedenfor å holde seg til firkantede ruter i et standardisert oppsett, gjør tegneren Hector Adolfo de Urtiága bruk av de utroligste triks for å variere ruteoppbyggingen og utseendet på hver side. Møbler og redskaper i Frankensteins slott brukes hyppig for å skille mellom bildene; et langt middagsbord kan fylle en hel side der figurene sitter ved ulike deler av bordet i hver rute. Det mest imponerende er kanskje hvor bra layouten funker. En risiko med konstant eksperimentell layout er at leseren forvirres og ikke klarer å finne riktig rekkefølge og flyt i rutene, men dette var for meg aldri tilfelle under lesingen av “Frankenstein”. Både det verbale og det visuelle flyter fantastisk godt.
Greg Cosby forfatter også neste album, tittelhistorien “Den usynlige mannen”, tegnet av de Urtiága og Horacio Saavedra. Denne når ikke helt de samme høydene som “Frankenstein”, men er like fullt meget sjarmerende lesing, med samme inspirerte øye for tøvete gags og handlingselementer. Og ærlig talt gjør det meg ganske lite at all moralsk brodd fra H. G. Wells historie er borte, når albumet uansett er såpass underholdende. Egmont skal ha ros for å få denne ut i Norge for første gang.
Mindre fantasifull er Langbein-tolkningen av Jules Vernes “En verdensomseiling under havet”, tegnet av de Urtiága, men uten noen kreditert manusforfatter. Manuset utvikler seg dessverre til en litt for forutsigbar helt vs. skurk-fortelling, og merkelig nok er Mikke den sentrale protagonisten (dog ikke i rollen som kaptein Nemo). Likevel: De første få sidene, før selve sjøeventyret kommer i gang, er en av de morsomste åpningene jeg har lest på en Disney-serie.
Men så kommer det første virkelige lavpunktet. Den tidligere uutgitte “Dr Jekyll og Mr. Hyde” er et makkverk i så stor grad at jeg nesten mistet tålmodigheten med hele boken. Det er også tydelig at de kreative hovedkreftene ikke er de samme som i foregående album. Cal Howard står for manuset, som er så tregt fortalt og blottet for komisk timing at man nesten lurer på om det er gjort med vilje. I historiens siste rute veksler Langbein og Mikke følgende replikker: “Hadde du sett for deg at denne historien skulle ende slik?” – “Nei, jeg trodde den aldri skulle ende!”, og sjelden har vel en sluttreplikk oppsummert inntrykket mitt som leser så godt. For å gjøre vondt verre er tegningene av Anibal Uzál og de Urtiága stive og kjedelige, og sidene har lite eller ingenting av den dynamiske layouten fra de foregående albumene. At Egmont har brukt tid og penger på å få nyoversatt dette søppelet føles uforståelig med tanke på hvor mange bedre album serien kan tilby. Igjen føler jeg at temavalget “Hvem er helten i verdens mest spennende bøker?” – for å sitere baksiden av pocketen – blir mer en påklistret gimmick enn noe som viser albumseriens beste.
Det blir bedre, men ikke bra nok, med enda en Jules Verne-adaptasjon, “Jorden rundt på 80 dager”. Her vender de Urtiága tilbake som enerådende hovedtegner, og med ham den dynamiske rutelayouten og noen av de sprøe visuelle innfallene, men det ukrediterte manuset er merkelig tomt for både plottvister og genuint morsomme gags.
“Robinson Crusoe” er et aldri så lite oppsving. Anibal Uzál tegner bedre enn i “Den usynlige mannen”, og manuset er overraskende nok skrevet av Carl Fallberg, mest kjent for norske lesere fra sitt samarbeid med tegneren Paul Murry på en lang rekke Mikke Mus-krimserier fra 50-tallet og utover. Her prøver Fallberg tydeligvis å skrive i samme viltre stil som Greg Cosby, men lykkes bare sånn halvveis. Historien føles som en utilfreds krysning mellom de virkelig sprøe Langbein-albumene og Fallbergs mer rendyrkede spenningshistorier.
Innholdet er altså mildt sagt sprikende. Det skal nevnes at Egmont inkluderer litt bonusstoff, først og fremst et forord til hvert album med overskriften “Men EGENTLIG…”, der leseren får en kortfattet innføring i originalbøkene bak de respektive seriene. En grei nok tøtsj. Boken kunne derimot klart seg helt fint uten bonusserien “Fotballkampen”, en meningsløs liten historie i standard, italiensk pocketstil som ikke har noe med Langbein-albumene å gjøre. De seks sidene den fyller kunne heller vært benyttet til litt redaksjonelt bakgrunnsstoff om selve albumene.
Et annet kritikkverdig aspekt er den tekniske presentasjonen. 82 kroner for seks komplette seriealbum er selvsagt en fantastisk pris, men det går på bekostning av sidestørrelse og trykkvalitet. Jeg har tilfeldigvis den norske førsteutgaven av “En verdensomseiling under havet” – til forskjell fra standarden ikke utgitt som album, men i hefteform som Walt Disney’s godbiter nr. 38 under navnet Langbein og kaptein Nemo i 1982. Ved en rask sammenligning er det ingen tvil om at både bildeskarphet og farger er betydelig bedre i 1982-heftet enn i den nye pocketboken. Det samme kan åpenbart sies også om de norske albumutgavene av andre historier. Trykket er forsåvidt helt OK og lesbart i pocketboken trykt av danske Nørhaven (som også trykker de ordinære utgavene av Donald Pocket), men teknisk perfeksjon står ikke i høysetet her.
Bottom line: Feinschmeckere vil nok få mer ut av å oppsøke bruktbutikker og lese de gamle Langbein-albumene i optimal trykkvalitet og størrelse (samt ha muligheten til å kjøpe bare de albumene de har lyst til å eie). Men for nostalgikere som rett og slett vil lese seriene igjen, eller nye lesere som er nysgjerrige på en smakebit, kan “Langbein – Den usynlige mannen” fungere som en rimelig løsning, og det er så klart et pluss at vi får to “nye” historier sammen med opptrykkene. Det store minuspoenget er derimot pocketbokens ujevne innhold: To gode historier, tre middelmådige/under middels og én elendig. Personlig skulle jeg ønske at Egmont bare hadde laget en samling med “utvalgte beste historier” eller noe i den dur fra Langbein-albumene, uavhengig av om historiene er basert på fiksjon eller virkelighet. Det kunne resultert i en mye bedre bok totalt sett.
Langbein – Den usynlige mannen (Bok 1)
Manus: Greg Cosby, Cal Howard, Carl Fallberg.
Tegninger: Hector Adolfo de Urtiága, Horacio Saavedra, Anibal Uzál m.fl.
288 sider
Kroner 82,00
Egmont Kids Media Nordic (jeg savner virkelig “Egmont Serieforlaget”)
MOBBING OG MODERNE TWAIN <- Eldre | Nyere -> VI TRENGER EN STREAMNINGTJENESTE
Selv om jeg har de fleste Langbein-albumene fra før, kommer jeg nok til å ta en kikk på denne, ikke minst for å sjekke ut de “nye” historiene.
Titlene på de to neste bøkene kan tyde på at noen av de beste Langbein-albumene ikke kommer med i denne serien, om ikke “Du store verden” vil ineholde flere av de europeiske “biografiene”.
Når du er inne på trykkvalitet – er det bare jeg som reagerer på at Donald har falt betydlig i kvalitet etter at de begynte å trykke dissee i Tyskland? Altfor mange av eksemplarene jeg har kjøpt har feil og mangler til at dette kan være tilfeldige variasjoner.
— Frank Flæsland 17. June 2014, 19:51 #
Ja, det fine for samlere som allerede har de norske albumene er jo at boken inneholder litt uutgitt stoff. Dessverre er “Dr. Jekyll og Mr. Hyde” ikke verdt papiret den er trykket på engang, men komplettister ønsker sikkert å få med seg denne også.
“Når du er inne på trykkvalitet – er det bare jeg som reagerer på at Donald har falt betydlig i kvalitet etter at de begynte å trykke dissee i Tyskland?
Jeg har også reagert på det, men jeg synes ikke trykkvaliteten i DD&Co falt markert akkurat da de skiftet fra norske Hjemmet Mortensens trykkeri til Tyskland (rundt 2008-2009 så vidt jeg husker). Jeg kjøper forsåvidt ikke DD&Co fast. Men de få numrene jeg har kjøpt i år har faktisk noe dårligere papirkvalitet enn de jeg har fra 2013… fargene føles ikke fullt så sterke som tidligere, og jeg kan se for meg at også andre detaljer forringes hvis man ser nøyere etter.
En annen side av Tyskland-saken: jeg synes det er ganske trist at en 60 år gammel tradisjon med å trykke DD&Co på Hjemmets trykkeri i Norge plutselig ble historie. Helt siden første blad fra 1948 foregikk trykkingen der, men så fant vel noen ut at man kunne spare penger på å outsource.
— Marius Hestness 17. June 2014, 23:20 #
Takk til Marius for grundig Langbein-omtale!
Fargene er blitt betydelig blassere og papirkvaliteten dårligere i Donald, ja. Stor forskjell, vil jeg påstå, når jeg sammenlikner nyeste nummer med nr. 8 2012 (tilfeldig trukket fra bunke i hylla). Kjipt, men i disse tider med opplagsfall kjennes det vanskelig å kritisere utgiver for innsparingstiltak, hvis det er forklaringen.
— Bodil Revhaug 18. June 2014, 06:16 #
Papirkvaliteten på Donald Duck & Co har vekslet gjennom mange år. En periode på 2000-tallet var papiret tynnere og klart dårligere enn den nåværende utgaven, så jeg ser det som positivt at det tross alt har vært forbedringer de siste årene.
Pondus trykkes for øvrig også i Tyskland.
For de som vil ha topp papirkvalitet er det mange andre supre hefter å finne i handelen:
Agent X9, Billy Sommer 2014, Fantomet Jubileumsbok 1964-2014, EON bok 6 (softcover utgave), Firekanta Sommerspesial, Nemi Sommernummer, Tex Willer kronologisk i farger m.fl.
— Jostein Hansen 19. June 2014, 09:47 #
Enig med Bodil angående papirkvaliteten. Dagens utgave av Donald trenger sårt bedre papir. En blir bare trist av å se slikt. Tviler på at det noen gang har vært dårligere?
— Øyvind B 19. June 2014, 22:39 #
Det jeg reagerer mest på er ikke papirkvalitet, men trykketekniske feil som dårlig kutting, upresise farger og tekst som er nesten uleselig pga dårlig trykk.
Jeg har opplevd dette så ofte (omtrent ett ex. hver måned!) at det ikke bare skulle være et fåtall blader som er slik, og at jeg dermed har vært ekstra uheldig.
Siden bladene er plastpakket, kan jeg ikke sjekke om dette er gjennomgående feil, derfor ville jg spørre dere andre på Serienett om dette.
— Frank Flæsland 23. June 2014, 21:08 #
Jeg gikk glipp av nr.1 i denne serien, men har kjøpt nummer 2 og 3, men skulle gjerne få kjøpt nr.1 også. Er det noen som har et eks. til overs?
— Bjørn Frode Hågensen 8. September 2014, 09:16 #
Spesielt fine cover på disse bøkene, men jeg savner en mer forseggjort teksting.
Alle slike storpockets bør ha en oppgradert gjennomgåelse av bobleteksten slik at tekstingen samsvarer mer med den originale.
I dag er det en rekke pene digitale fonter å velge mellom så det burde ikke være nødvendig med “gammel sats”.
— Jostein Hansen 11. September 2014, 10:55 #