FANTOMET HER OG NÅ ( 2.08.14 )
Nr. 15+16 2014 inneholder to Fantomet-historier og ett komplett album av Kriss fra Valnor. Hvem vinner oppmerksomheten?
Under lesningen av “En piratdronnings død,” den definitivt mest interessante av dette nummerets Fantomet-serier, ble jeg minnet på noe: Det er over ti år siden jeg begynte å lese Fantomet. (Vi skal komme tilbake litt senere til hvorfor denne historien minnet meg på det.) Våren 2004, i en alder av 16, syntes jeg bladet var et spennende funn i butikkhyllene. Og de synspunktene har på flere måter holdt seg, for Fantomet er gradvis blitt det eneste seriebladet jeg kjøper fast. Jeg ser flere grunner til å støtte det. Det er det lengstlevende bladet Norge har innenfor action-/eventyrsjangeren, og et av de få gjenlevende på dette feltet overhodet. Det er det eneste bladet jeg kan komme på med dedikerte og dybdegående leserbrevsider. Og biseriene er i en klasse for seg. Ikke alle er like gode, men mange numre serverer (i farger, en viktig forskjell fra søsterbladet Agent X9) flotte, europeiske albumserier som ellers ikke ville vært tilgjengelige på norsk.
Men sannheten må frem: Jeg har problemer med bladet om Ånden som går, og det største av dem er Ånden som går. Fantomet er blitt et blad jeg kjøper for biseriene. I de senere årene har jeg følt at Team Fantomets produksjon har fått mer og mer samlebåndspreg. (Det finnes riktignok hederlige unntak, spesielt dagsstripeeposet “Sala forsvunnet“ fra noen år tilbake.) Og jeg må si at jo eldre jeg blir, jo vanskeligere har jeg for å relatere meg til Fantomet på noen som helst måte. Den moderne Fantomet-figuren har frustrerende få karaktertrekk utover å være modig, ressurssterk, rettskaffen og dedikert til å bekjempe forbrytere. Jeg begynner på et vis å ønske meg tilbake til de tidlige årene av stripeserien. På 30- og 40-tallet hadde Fantomet mye mer selvironi og raske replikker på lager, og forekom også litt mer menneskelig og sårbar. Det kunne føles som skaper Lee Falk til en viss grad var bevisst på hvor corny heltekonseptet hans var, og tegneren Ray Moore underbygde denne humoren – og samtidig spenningen og mystikken – med en stilisert, elegant strek. Serien ble imidlertid senere tatt i en mer alvorspreget og selvhøytidelig retning, ikke minst i malen Falk og tegneren Sy Barry la utover på 60- og 70-tallet (og la oss ikke snakke om 80- og 90-tallet), som ennå kan sies å danne grunnlaget for den skandinaviske lisensproduksjonen. Jeg har i utgangspunktet ikke noe imot realisme, men helten i disse mørke, realistiske historiene ble etter hvert så altfor perfekt og uten særlig andre karakteristikker.
Og pokker heller, åpningshistorien “Snødemonens Tempel“ er i høyeste grad representativ for de slitne klisjeene jeg er lei av i Fantomet nettopp nå. Jeg må forresten få stille et spørsmål her – hvorfor trykkes denne historien først i bladet? Forsiden viser frem “En piratdronnings død”, sjefens leder på side 2 handler om “En piratdronnings død”. Alt legger opp til at leseren skal hoppe inn i “En piratdronnings død”, som forresten dessuten er en mye mer interessant historie (og jeg lover at vi snart skal snakke om den nå), men likevel starter en annen Fantomet-serie på side 3, og piratdronningen plasseres bakerst. Redigeringen virker påfallende lite gjennomtenkt. Går den norske redaksjonen på autopilot, eller krever redaksjonen i Sverige (der bladet ennå har 26 årlige utgaver med én hovedhistorie i hver) at de nylagede Fantomet-seriene presenteres i en bestemt rekkefølge?
Uansett kan jeg vel starte med å anmelde “Snødemonens tempel” når den nå insisterer på å være først i heftet. Den tilsynelatende hensynsløse, skotske milliardæren Scott McDougall iscenesetter en ekspedisjon til Tibet under dekke av arkeologisk forskning, men egentlig grunnet et privat mål som han ikke skyr noen midler for å nå. Og det er en ekstra tvist – McDougall er beskyttet av Fantomets gode merke, gitt til ham av det 21. Fantomets far. Nr. 21 er nysgjerrig på hvordan dette kan ha seg og sniker seg med som værbitt turguide. (Ukjent jungelord: Fantomet er mann for mange hatter.) Ideen har potensiale, men Jens Hansegårds manus blir dessverre altfor kalkulert og slapt, med overbrukte narrative grep og flate personskildringer. Spesielt gjelder dette figuren som viser seg å være antagonisten, som mot slutten beskrives som “bunnløst grådig og ond”. Og selvsagt får vi for ørten tusende gang sekvensen hvor Fantomet, godt skjult av mørket, slår ut en gruppe fiender en etter en, mens de gjenværende gradvis begynner å lure på om de angripes av en demon (eller kanskje en ånd?!…)
Felmangs tegninger er ikke stort bedre – kompetent utført, realistiske og detaljerte, men uten liv. Mange av figurtegningene er skjemmende stive, og forresten er Felmang merkelig glad i å tegne ekstreme nærbilder av ansiktet til den uinteressante kvinnelige bifiguren Daisy Bell, en forfatter som er med for å dokumentere ekspedisjonen. Eneste formildende faktor er historiens finale, hvor det føles som tegneren glimter til og finner litt ekstra inspirasjon; og så er det et spørsmål Fantomet stiller seg selv helt i slutten, der er det tilløp til noe interessant. Men det blir med tilløpet.
Nå, ferdig med det. For nå er det virkelig på tide å snakke om “En piratdronnings død“, denne historien som vekker minner fra mitt første år som Fantomet-leser. Det dreier seg om selve endeliktet til piratdronning Kate Sommerset, en figur som har opptrådt i bladet helt siden 2001, og som etter min mening opplevde noen av sine fineste øyeblikk nettopp i 2004. Kate var i utgangspunktet en bifigur, men viste seg fort interessant og kompleks nok til å bære hele historier alene. Og siden flertallet av historiene om henne ble fortalt gjennom hennes egen dagbok, åpnet de opp for et ganske annet perspektiv enn en standard Fantomet-serie.
Med tanke på at pirater har vært Fantomet-slektens erkefiende siden dag 1, var det også en smart idé å la Kate bli forelsket i et Fantom. Livet hennes var faktisk sammenflettet med Fantomets i den grad at hun rakk å bli kjent med tre generasjoner ånder. Jeg lar skaper og manusforfatter David Bishop beskrive figurens liv via et intervju fra 2007: “Det 16. Fantomet redder henne når hun er liten, det 17. Fantomet puler hun på en flåte på åpent hav, så hun blir mor til Fantomets uekte sønn. Han blir halvbroren til det 18. Fantomet og de opplever mange eventyr sammen.”
Denne oppramsende beskrivelsen yter ikke de tidlige historiene om Kate full rettferdighet, naturlig nok. Det som virkelig skilte dem ut var måten de var skrevet på, med ekte drama og en følelse av at noe sto på spill. Og de fikk drahjelp av eventyrlige tegninger signert César Spadari, som har tegnet nesten samtlige av Kates opptredener, også en “En piratdronnings død”. Kate brøt med svart-hvite karakterskildringer; hun var verken god eller ond, selv om leseren som regel var på hennes side. Jeg synes fortsatt kapitlene som gikk i nr. 23 og 24/2004, der det 17. Fantomets død ble fortalt gjennom Kates meget personlige øyne, er noe av det bedre jeg har lest av lisensproduserte Fantomet-serier. Dessverre forfalt Bishops manusskriving gradvis etter dette toppunktet. Historiene om Kate i sine eldre år, etter at hun ble nonne for å prøve å bøte for sitt syndefulle liv, ble mindre og mindre interessant, og Bishops øvrige manus fikk også mer rutinepreg. Selvsagt har synspunktene mine delvis å gjøre med at jeg er blitt eldre. Jeg var 16 år da jeg for første gang leste en historie om denne figuren, og 26 når jeg nå leser den siste. Men jeg leste historiene fra 2004 om igjen som forberedelse til denne anmeldelsen, og de sto ennå betydelig sterkere.
Lyspunktet er at “En piratdronnings død” ikke er den verste av Bishops senere historier. Jeg kan føle at forfatteren har villet gi heltinnen sin en skikkelig finale, og det siste kapittelet trekker linjer til mange tidligere historier, især den første fra nr. 26/2001, der en aldrende Kate inngikk en pakt med pirater for at de skulle spare nonneklosteret og medsøstrene hennes. I “En piratdronnings død” får vi vite etterspillet på denne episoden, for det handler om Kates skyldfølelse over enda en gang å ha syndet mot Gud, og en søken etter tilgivelse som fører til en aller siste kamp. Men selv om vi får både action og drama, har ikke manuset helt de gamle historienes driv og dramatikk, og César Spadaris tegninger er heller ikke fullt så flotte som for ti år siden. Jeg føler nok egentlig at historien om Kate var ferdig da hun gikk i kloster, og at det å spinne videre på sagaen over så mange historier som Bishop etter hvert gjorde (se side 2 i bladet for en full oversikt), var å koke suppe på suksessen. Salas oppsummering i siste rute blir ellers for moraliserende for min smak.
Heldigvis viser biserien midt i heftet hvordan det virkelig skal gjøres.
“En dronning verdig“ er tredje album av Thorgal-avløperen Kriss fra Valnor, som spinner videre på Kriss’ tilværelse etter at hun ble drept i album 28 av hovedserien. Ja, for døden skal vel ikke være noen hindring for nye historier om en så bra figur…? Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til spinoff-produkter fra et av bladets beste biserier når nyhetene først ble annonsert for noen år siden. Jeg anså Van Hamme og Rosinskis belgiske albumserie Thorgal som et såpass personlig verk at det virket skurrende uten i det minste en av opphavsmennene bak roret. Men resultatet, spesielt for Kriss fra Valnor, har vært overraskende bra. Den krigerske, manipulative og skruppelløse (men likevel ikke helt skruppelløse) bueskytteren Kriss var alltid en av de mest fascinerende skikkelsene i Thorgals liv og univers, og serieskaperne Yves Sente og Giulio De Vita har skapt en verdig viderespinning.
Etter et opphold i skjærsilden i album 1 og 2 har Kriss nå fått livet tilbake av gudinnen Frøya, men på en ganske spesiell betingelse – hun har ikke lov til å drepe et eneste levende vesen. Plottet i albumet trekker forresten enda en tråd til Thorgal-album 28: Kriss’ bifile legning. Kjernen i “En dronning verdig” er forholdet hun utvikler til den unge damen Hildebryn, som reddet livet hennes da hun ble brakt tilbake til Midgard i slutten av album 2, og som viser seg å være en prinsesse fra et kongerike i Nordøst. Herfra ledes det inn til en historie om intriger og maktkamper, og vi ser også tegn til hvordan storylinen i Kriss integreres med hovedserien: Kristendommen er på brutalt inntog hos vikingene, som vi allerede har fått vite i et av de nyeste Thorgal-albumene, og historiens macguffin er et kongelig septer som ble introdusert i Thorgal 33 tidligere i år (Fa 1+2). På side 4 får til og med Thorgal selv en rask cameo.
Styrken til historien er imidlertid ingen av disse bonusene, men snarere at den alltid setter karakterene først. Og her er det både menneskelige og komplekse karakterer vi har med å gjøre. Det eneste minuset er selvsagt at vi ikke får sidene i albumformat, og at enkelte detaljer i de praktfulle tegningene kan bli vanskelige å skjelne, men i forhold til prisen er ikke dette noe stort ankepunkt.
Fantomet-bladet har unektelig tapt seg litt for meg i årene som er gått, men så lenge det trykker biserier på nivå med Kriss fra Valnor er det absolutt verdt pengene. I forbindelse med det ser jeg sant å si mindre frem til neste nummer, som vil inneholde “hele 4 Fantomet-eventyr” og ingenting annet. Er disse solonumrene med Fantomet virkelig så populære? Og et siste, større minus: Ingen Fantometklubben i dette nummeret. Etter den permanente omleggingen til dobbeltnumre med redusert sideantall – dobbeltnumrene før 2013 var på 132 sider, mot dagens 116 – er leserbrevsidene dessverre ikke med i hver utgave lenger. Jeg synes personlig det burde settes av minst en, og helst flere, sider til leserbrev i hvert nummer. Den nære kontakten mellom redaksjonen og leserne er noe av det jeg setter mest pris på med Fantomet, og jeg begynner å bli bekymret for at dette så smått presses ut nå som vi får færre sider Fantomet per år enn tidligere. Var jeg redaktør ville jeg latt “Fantomets Univers” på nest siste side utgå til fordel for “Sjefen svarer” eller Fantometklubben. “Univers”-sidene appellerer kanskje til de mest ihuga Fantomet-nerdene, men jeg kan ikke tenke meg at så veldig mange der ute finner det spennende å lese om livet til en obskur Fantomet-figur som ikke engang er med i noen av nummerets historier. Jeg har i hvert fall aldri fått mye ut av disse sidene.
Uansett: Nummeret er anbefalt, og jeg fortsetter å kjøpe og støtte Fantomet – enn så lenge.
VOKTERNES DUNKLE FORTID <- Eldre | Nyere -> ÅNDEN SOM JUBILERER
Laang omtale av et vanlig blad, så det blir til at man leser slutten.
Jeg er helt enig i det med “Univers-sidene”, helt bortkalstet stoff. Dessuten er mange av de “ksjente” figurene ikke særlig aktuelle heller.
— IpComics 2. August 2014, 18:15 #
Er enig i at denne anmeldelsen ble lang. ;) Hvis du altså da mener “for lang”, får jeg vel ta det til meg som konstruktiv kritikk. Det henger nok litt sammen med at jeg gjorde en del research på (og gjenlesninger av) seriene om Kate Sommerset, mer enn jeg først hadde tenkt. Og så hadde jeg lyst til å si noe om bladet generelt også, siden det er min første Fantomet-omtale. Ser at det kanskje kan bli mye på en gang.
Uansett glad for å høre at jeg ikke er den eneste som kjedes av “Univers”-sidene. Regner med at du også er blant dem som gjerne skulle sett leserbrev i hvert nummer?
— Marius Hestness 2. August 2014, 20:04 #
Lang og fin anmeldelse. En anmeldelse kan ikke bli for lang så lenge den er godt skrevet. Denne var bra. Enig i at Fantomet er et blad med mange flotte biserier. Veldig synd at man ikke fikk noen biserier i jubileumsalbumet, men kun opptrykk av det samme som har vært opptrykt i Fantomet bøkene (som også lider av mangel på biseriene). Håper man retter opp tabben i eventuelle framtidige utgivelser.
— Øyvind B 3. August 2014, 11:11 #
Jeg tror ikke du finner noen av historien i jubileumsalbumet tidligere utgitt i Norge. Her snakkes det om komplette avisserier, ikke bladutgivelser.
— IpComics 3. August 2014, 11:57 #
Enig med Øyvind B, for så vidt. Men dette er ikke en omtale av bladet, men flere “detaljerte” omtaler av historiene i bladet. Det føler jeg er to forskjellig ting. Både Kriss og Kate hadde fortjent omtale under egen overskrift.
— IpComics 3. August 2014, 11:59 #
Jeg har ikke sammenlignet historiene i jubileumsalbumet med de tidligere utgavene, så det kan være flere ruter i den nye utgaven. Men Pestsmittet gikk i 25/1971, 16/1979, Seriepocket 152/1990, 26/1999. Og er dermed også trykket i Krønikebok. Bandittbyen er i 4/1972, 26/1979, seriepocket 152, 2/200. Og er dermed også utgitt i krønikebok. Resten av historiene er også utgitt tidligere, alt ifølge minetegneserier.no
— Øyvind B 3. August 2014, 12:17 #
Univers bør fjernes helt til fordel for klubben. Jeg skjønte heller ikke hvorfor den dårlige historien om Snødemonen kom først. Hva har skjedd med Felmang i de siste årene? Han var jo så bra før. Bra omtale, enig i alt som er skrevet. Nok en Felmang-historie i neste nummer, og ifølge en svensk leser er noen av rutene tegnet av Lindahl. Venter spent…
— Thomas Askjellerud 3. August 2014, 23:10 #
Det er slik med Fantomet at klassisk materiale har gått før. Å telle ruter? Er vi på det nivået? Ærlig talt, enten er en historie uredigert/ komplett, eller redigert for utgivelse i et blad. En påkostet bok vil selvsagt gi leserne noe unikt, det har de fått. Som eier av verdens eneste komplette Fantomet-indeks vet jeg når “historiene” har blitt utgitt. Men nå får du den originale versjonen. Er det perler for svin? Synd i såfall.
— Ipcomics 4. August 2014, 09:26 #
En jubileumsbok med uredigerte Fantomet-striper av Falk & Barry i stort format er en begivenhet, intet mer, intet mindre. En ren nytelse å beundre slik gjennomført seriekunst. I tillegg blir historiene alltid bedre når de leses i sin opprinnelige form. Slik det er med seriene til Carl Barks, Paul Murry, Phil Davis, John Romita, Al Williamson, Russ Manning og utallige andre. Den siste Fantomet-serien i boken mangler over 100 panel i bladutgaven (det er nesten snakk om en annen story), og totalt får vi nå på plass ca 150 (!) bilder som ikke tidlegere er vist i blad/pocket/album/bok.
Så i stedet for å gå på museum og beundre kunstverk får du i denne boken 200 ekstra “kunstillustrasjoner” av Sy Barry.
Det fine og spesielle med tegneserier er at tekst og bilde noen ganger går opp i en høyere enhet, men i tillegg kan bildene studeres og beundres helt uavhengig av teksten. Og Sy Barry anno 1970 gir bildene både liv og dybde.
Takk for øvrig til Marius for et ypperlig innlegg. Selv om det langtfra er korrekt at Fantomet på 80- og 90-tallet var en “mørk og “realistisk” skikkelse. Lee Falk gjeninnførte mer og mer humor i serien på slutten av sin karriere; nesten så mye at det tippet i feil retning. Men når Fantomet bekjempet narkotikaondet var smilet fraværende.
Men de øvrige punktene Marius peker på bør tas opp til nærmere studie av Team Fantomen.
— Jostein Hansen 4. August 2014, 23:08 #
Skumlest nummer 17+18 med hele 4 Fantomethistorier. Uten å si så mye om innholdet i historiene er tegningene og formatet for kjedelig for et blad. Jeg er ikke imot at vi får lese disse søndagsstripene og dagsstripene. Nå glemte jeg at den første historien av Felmang er en bladhistorie, men akkarut hans historier har tapt seg mye i det siste. Så over til det essensielle: Fantomet “fakta” om fribryteren El Fantasma som strengt tatt ikke har noe med Fantomet å gjøre. Og det er ikke første gangen (og heller ikke siste gangen vi får lese om han…) Fantomets kuriositeter: Ok, er nerd, så slavebyen Mucar kan gjenfortelles nok en gang for nye lesere. Men så!!!!!! Side 86 og 87: Heloise på eventyr, hva er dette for møl?!? Er ikke imot parodi av Fantomet, men ikke som offisiell humorserie i selve bladet. Skal vi ha realistiske eventyr i Billy, for å sammenligne? Spar meg for dette, Fantometklubben og leserbrev er nedvurdert nok en gang for hva redaksjonen selv synes er kult.
— Thomas Askjellerud 4. August 2014, 23:09 #
Josten, det er godt at noen forstår. Til sammenligning lurer jeg på om Øyvind B ville hatt et like avslappet forhold til saken dersom historier i Tempo hadde manglet en halvside her og der. Et ev. “album” hadde jo blitt billigere, og tallet på “ruter”, vel det nevner jeg ikke …:)
— IpComics 5. August 2014, 10:56 #
Tja, i følge en av de nye “Tempo”-utgivelsene manglet faktisk en del i bladutgaven av Dan Cooper i de opprinnelige bladene og som kom for første gang på norsk i denne boken. Når det gjelder spenningsserier fra aviser skjer det jo også ofte at det kommer rene resyme-ruter, som i en samleutgave bare vil bli gjentakelser. Og ikke minst at rutene tilpasses et annet format vil gjøre at de aldri blir “komplette” i en bladutgivelse om ikke det redaksjonelt settes inn ressurser for å få til dette.
— Frank Flæsland 8. August 2014, 20:23 #
Frank,det er godt at noen forstår. :)
For meg har Fantomet blitt bladet med de gode biseriene. Her finner vi Thorgal, Jerome K. Bloche, Long John Silver, Johnnny Hazard, Bernard Prince, Tom Strong, Latigo, Los Gringos, Skorpionen, m.fl. Så når man lager en bokserie med “bladet med de gode biseriene” burde noen, om ikke alle, biseriene være med. Og når “bladet med de gode biseriene” kommer med en jubileumsutgave, burde man ha med noen av biseriene. IMO. Tom Strong har forresten kommet i en deluxe utgave på amerikansk.
— Øyvind B 8. August 2014, 21:24 #
Frank, som serieleser vil du vel ha alt? Eller stoler du på at en bladutgivelse tar bort ruter du ikke har “bruk” for?
Øyvind, har du tenkt på rettigheter og anskaffelse av historiene som en gang gikk i Fantomet? Rent bortsett fra at det er en “umulig” oppgave vil boken bli temmelig dyr. Men for all del, jeg er ikke uenig i ønskene om biserier, men jeg ser jo ikke bare trær …
— Ipcomics 9. August 2014, 19:33 #
Som serieleser vil jeg først og fremst ha et lesverdig produkt, som så langt det lar seg gjøre tar med de kvalitetene tegneserien i utgangspunktet har. Derfor er jeg ofte kritisk til presentasjonen enkelte serier får, enten det skyldes hardhendt redigering, dårlige oversettelser, forminsking eller trykktekniske svakheter.
For mange av seriene som presenteres i norske seriehefter har jeg ikke en original å sammenlikne med, men ser ofte opplagte svakheter ved redigeringen. Husker enda med gru Atlantic-seriene der 1 eller flere sider ble fjernet fra hver serie. Men får jeg valget mellom en komplett serie med repetisjoner og unødvendige fortellerruter og en der redaksjonen med nennsom hånd har tilpasset serien, vil jeg nok foretrekke det siste. Spesielt de rutene der kopimaskinen til Sy Barry (eller hans medhjelpere) har fått gi litt for mye hjelp… Ikke all slik redigering er gjort bra nok, og selv “komplette” utgaver (som Modesty Blaise-verjonen i Agent X-9) har sine svakheter, mye vil avhenge av at ombrekkeren har et godt øye og sans for god sidelayout.
Ellers ville jeg nok hatt mange av “de gode biseriene” i et annet format enn da de kom i Fantomet, og en del av dem ble jo også trykt i andre hefter enten før eller etter “Fantomet”-versjonen. Johnny Hazard kom faktisk med samme episode samtidig i Fantomet og Agent X-9 for litt siden! Å IKKE ta med noen av biseriene kan det være flere grunner til, i tillegg til lisensiering kan også format og rett og slett sideforbruk være viktige hensyn å ta her. I tillegg til at det (spesielt i de første tiårene) var en god del biserier som ikke rekker dagens opp til støvelskaftene en gang.
Bladet brakte for noen år siden en rekke med gjensyn av eldre biserier, og ikke alle gjensyn var like gledelige, selv om utvalget av disse sikkert var gjort for å gi best mulig inntrykk. Men igjen, her fikk vi som oftest noen få sider av serier som hadde vært brukt i en årrekke som biserie, i tillegg til at jeg nå har en helt annet erfaring med tegneserier enn da jeg leste dem første gang.
— Frank Flæsland 11. August 2014, 23:25 #
Helt enig i det meste du skriver her, Frank, men når det gjelder striper kontra “ta bort litt”, så velger jeg det første. Som et av to onder velger jeg å få hele historien, tross alt. Har stripen vært god nok for trykking i avisene, ja da godtar jeg dem. Mer synes faktisk ikke jeg det er å si om den saken.
— Ipcomics 12. August 2014, 19:39 #