DA LUCY MØTTE EUROPA (11.09.14 )
I «An Age of License» forteller Lucy Knisley om høsten da hun ble kjent med Raptusfestivalen – og om festivalens litt kontroversielle etterspill.
Raptus tegneseriefestival kan ta æren for at denne boka eksisterer. Det begynte nemlig med at serieskaperen og multikunstneren Lucy Knisley ble invitert til Raptus i 2011. Hun benyttet anledningen til å legge ut på en tre ukers europaeise der hun besøkte en potensiell kjæreste i Sverige, venner i Tyskland og venner og slektninger i Frankrike. Dermed var grunnlaget lagt for oppfølgeren til Knisleys populære reiseskildring i tegneserieform, debutboka French Milk (2008).
Lucy Knisley (født i New York 1985) har en lett gjenkjennelig stil. Seriene hennes, både på nett og i bokform, er sterkt personlige. Med en enkel, men vakker og detaljert strek skildrer hun sitt eget dagligliv, krydret med personlige refleksjoner, og mye fokus på mat. For Lucy Knisley er en ekte «foodie», og behandler mat som kultur og opplevelse. Hun har også mange av de andre egenskapene vi forbinder med den moderne New Yorker: Hipp, liberal, frilynt og kultivert.
Seriene hennes er selvbiografiske, men hun er ikke så opptatt av å fortelle en lineær historie. Tegneseriebøkene hennes, så vel som webserien hennes, Stop Paying Attention, består snarere av en serie betraktninger der høyst subjektive vurderinger ligger til grunn for hva hun fokuserer på. Et nedslitt og anonymt, men vakkert gammelt bygg, en kuriøs men ubetydelig samtale, eller en ny og ukjent drink kan gjerne få (i mange andres øyne) uforholdsmessig stor plass. Noen ganger fyller hun sidene med betraktinger, andre ganger lar hun bildene tale.
Denne stilen ligger også til grunn for hvordan hun skildrer Raptus Tegneseriefestival av 2011. Undring og fascinasjon preger omtalen hennes av festivalen. Hun famler, er nervøs, men nysgjerrig. Dette har nok mye å gjøre med at Bergen var det eneste stedet på «Europaturneen» der hun ikke kjente noen personlig fra før. Uten nære venner til å ta oppmerksomheten observerer hun alt hun kan både av Raptus og av Bergen by. Knisley fordeler sideplassen i «Age of License» ganske like mellom de ulike byer og land hun er innom, men Bergen får nok den mest detaljert skildringen Det er de små tingene som gjør mest inntrykk på henne: Hun morer seg stort over at norske skolebarn prøver å lære henne å si «rødt» når hun gir dem tegneleksjoner, og som den åpnesinnede «foodie» hun er, vet du aldri hvilken mat som kan gjøre inntrykk. Skal vi tro denne boka var ikke pinnekjøtt, komler og øl hennes mest minneverdige norske matopplevelser, men rosinboller og Pollys Max-nøtter!
Arild Wærness (som er navngitt og avbildet flere ganger i boka) og andre som var involvert i Lucy Knisleys velvære i Bergen kan altså beroliget slå fast at hun hadde det hyggelig. Historien har likevel en litt flau ettersmak. Som kjent lagde Fredrik Rysjedal og Eirik Andreas Vik også en tegneserie om Raptusfestivalen 2011 (en som ikke var ment å være på langt nær så autentisk, må det legges til) “When We Met Lucy Knisley”. Kinsely fikk i ettertid se denne serien, og tolket den slik at disse karene faktisk hadde forfulgt henne, noe som visstnok har skjedd henne på tegneseriefestivaler før. Slik skildrer hun det her:
Etter alt å dømme var ikke virkeligheten den at Vik og Rysjedal forfulgte henne, eller at de hadde et intenst ønske om å kontakte henne spesielt (selv om de sikkert var ute etter å knytte kontakter og vennskap generelt, slik serieskapere gjerne gjør på Raptus). Snarere var det slik at hun i ettertid ble en gjort til en figur som passet inn i historien deres om to keitete gutter som prøver å bli kjent med en utpekt “drømmedame”, og det var seg selv de gjorde narr av. Jeg vet ikke om noen senere har prøvd å gjøre henne oppmerksom på at «stalkingen» var en fiksjon. Hun visste det ikke da hun lagde denne boka, i alle fall:
Lucy hadde imidlertid sin egen utpekte «drømmetype» på denne turen (og i boka) i form av svensken Henrik, som hun besøkte i Stockholm. Og det var ingen spøk. Hun legger ikke skjul på at dette var hennes store høstforelskelse., og at han er grunnen til at hun ikke forteller så mye om Stockholm by i boka (ikke om maten en gang, og da vet du at det er alvor!). Samtidig aner man at hun her føler behov for vise selvinnsikt etter skyllebøtta mot skaperne av “When We Met Lucy Knisley”? Henrik vet hvor privat og utleverende hun er i seriene sine, og konfronterer henne (på mildeste måte) med dette. Dette tvinger henne til refleksjon. Står hun noen gang i fare for å krysse en grense, samme hvor forsiktig og respektfull hun prøver å være?
Henrik følger henne til Berlin, og de to møtes igjen i Paris, men – spoiler alert! – han blir aldri noe mer enn en sommerflørt. Om høsten. Paris har Lucy allerede omtalt i «French Milk», så i «Age of License» er det Berlin og de små og mellomstore franske byene som får mest plass i bokas andre del. Lucy virker vanligvis ganske sosialt utadvendt, men til glede (eller skadefryd?) for fansen hennes «nerder hun ut» når hun får sjansen til å stikke innom tegneseriemuseet i Angoulême. Ellers handler det mye om vin, mat, arkitektur og gode venners lag.
Tittelen på boka kommer av det franske uttrykk L’Age Licence om alderen etter du har blitt voksen, men før du stifter familie, da du fortsatt har «lisens» til å prøve å gjøre ulike ting med livet ditt. Lucy liker begrepet, som man forstår, for hun lever det.
(I alle fall den gangen; nylig har hun giftet seg, men det er en helt annen historie – Se oppdateret Stop Paying Attention -sekvenser for detaljer)
Eneste skåret i gledene er at på slutten av boka vet ikke Lucy om L’Age Licence er et virkelig munnhell i Frankrike, eller om det bare var noe en av vertene hennes, den eldre herren Denis, fant på. Ingen andre franske hun har spurt, kjenner uttrykket. Hun har likevel valgt å bruke det som tittel, fordi det passer til hele opplevelse hun har hatt. Hun er fortsatt på det stadiet der hun kan se verden og oppleve nye ting uten å være for bundet av familie, deadlines og et begrenset antall feriedager.
Som sagt, det blir mest løse refleksjoner og observasjoner. Det er ikke de store, dramatiske historiene hun vil dele. Hun forteller om livet sitt, der historiene er små og korte og ofte uten tydelige poenger. Men de føles ekte, de fyller med leseren med velbehag samtidig som de maner også til ettertanke
Fler med meg vil ønske Lucy Knisley velkommen tilbake til Raptus (eller til Norge i en annen anledning). Hvis hun noen gang kommer tilbake må vi riktignok nok skuffe henne med at Max-nøttene er tatt ut av produksjon.
Men rosinboller har vi alltid!
An Age of License
Av Lucy Knisley
Fantagraphics Books
ISBN-13:978-1-60699-768-0
202 sider
20 USD
FANTOMET NETTOPP NÅ <- Eldre | Nyere -> LIVET ETTER W.I.T.C.H.
Argh! Hvorfor skriver du en dritlang artikkel om en kvinnelig tegneserieskaper INGEN har hørt om?!!!
— Gustav 11. September 2014, 20:52 #
“Age of licence”, ein tidsperiode der det for individ eller sammfunnet som heilskap gjelder at “alt er lov”. Konseptuelt liknar det på Amish-omgrepet “Rumspringa” der ein gjer det ein har lyst til og så leggjer ein det bak seg når ein trer inn i vaksenlivet.
Forresten høyrast det òg ut som ei grei skilding av “russetid” i Norden òg.
Rousseau nytter mellom anna dette omgrepet i “Emile”.
Det er knytta veldig mykje til både frihetstrongen til romantikarane og med eit anstrøk av ansvar til den liberale strømminga i opplysningstida, i tydinga “ei tid for fridom”.
Sjansen er stor for at den “eldre herren” som snakka om “age licence” hadde lest sine filosofar, medan dei andre franske ho møtte på vegen aldri hadde opna ei krevjande bok om filosofi eller historie.
Uttrykket er velkjend på engelsk òg, såpass at eg trudde at både redaktøren og alle anmeldarane var innforstått med tydinga utan å lese anna enn tittelen.
— Knut Robert Knutsen 11. September 2014, 21:03 #
“Uttrykket er velkjend på engelsk òg, såpass at eg trudde at både redaktøren og alle anmeldarane var innforstått med tydinga utan å lese anna enn tittelen.”
Vel, eg stolte på Knisleys vurdering her. Kanskje gjorde ho ikkje så god research som eg trudde.
— Trond Sätre 11. September 2014, 21:09 #
Solid anmeldelse! Likte spesielt godt den serieinteresserte “Gustav” sin refleksjon her. Den kom fra hjertet! Kanskje du kan anmelde Lise Myhre neste gang, han har sikkert hørt om henne. Eller Lene Ask (nei, han har vel ikke hørt om henne)…
— Arild Wærness 12. September 2014, 11:42 #
Hadde noen laget en stalker-fanzine om meg, hadde jeg bare blitt smigret!
— Levi 13. September 2014, 11:45 #
Kjære “Arild Wærness”. Ja, jeg vet godt hvem både Lise Myhre (Nemi) og Lene Ask (Hitler,Jesus m. fl.) er. Selv om du så gjerne gjerne vil det, er ikke automatisk verdenskjent selv om man har vært gjest på Raptus.
PS. Hvorfor skriver du navnet mitt i anførseltegn?
— Gustav 15. September 2014, 08:50 #