«BANG-BANG – YOU’RE DEAD!» (20.10.14 )
Kommentar og anmeldelse: Er det behov for westernserier i 2014 og videre? “Tex Willer Fargebok 1: Den Hvite Sjamanen” er aktuell nå, og hva så?
Anmelderen ble oppfordret av en venn til å lese igjennom første utgave av en visstnok ny serie om Tex Willer i farger, dette er den fjerde serieutgivelsen av denne helten i Norge (de klassiske A5-månedsheftene, de store A4-tjukkasbøkene som kommer med ujevne mellomrom og nyopptrykk av de virkelig gamle klassikerne fra seriens barndom, i farger). Nå er altså NYE fortellinger i farger kommet til Norge.
Trenger vi så mye western, og trenger vi så masse Tex? Sannsynligvis ikke, selv om markedet for denne figuren tydeligvis er til stede. Med sideblikk til det totale fraværet av andre actionserier (bortsett fra Agent X9, Fantomet og opptrykk av Tempo) – og forlagenes manglende vilje til å presentere nye, spennende titler fra utenlandske forlag, basert på en forestilling om at nye titler aldri vil klare seg i dagens slunkne marked – ser vi at man melker den kua som gir melk, selv om de er aldri så tynn.
Det jeg vil fram til er at det er et solid krisetegn for norsk bladbransje at man heller utgir enda mer av det som selger «sånn passe» enn å prøve noe annet som kunne ha tatt vare på eller utvidet seriemarkedet i tunge tider. Og la meg presisere; dette gjelder faktisk bare storforlaget Egmont (Kids Media) – som er de eneste som utgir tegneserier som massekultur i Norge. De spiste selv opp det livskraftige SEMIC med portefølje og ansatte, Schibsted spiste opp det nyvinnende og sterke Bladkompaniet med portefølje og ansatte for så å legge ned hele tegneseriedelen. Begge handlingene var rimelig styrt av ønsker om å dominere markedet og få tilgang til lukrative distribusjonsavtaler.
Så skjedde det som alle vi serieinteresserte fryktet; man satt igjen med to utgivere som var totalt styrt av omsetningsbehov – og mistet to «små», men idealistiske forlag som var drevet av genuint serieinteresserte folk som våget å ta sjanser – ikke bare for å kapre markedsandeler, men også for å prøve ut nye ideer og (kanskje) utvide markedet. Og dermed har jeg ikke sagt at folk i Egmont ikke er genuint interessert av serier, de er de så visst, men overbygget «Egmont» er så enormt at seriedelen blir en lillebror, dessverre. Ting har en tendens til å drukne på styrerom som diskuterer store kampanjer og store summer – hva er vel et skarve Conanhefte i slike fora? Og nå er det bare Egmont igjen…
(Andre norske serieforlag utgir en masse spennende saker som så absolutt ikke er verken western eller humor, men de har ikke den rekkevidden som Egmont har, pga. deres eierforhold til monopoldistributøren Bladcentralen).
Tilbake til «Nye» Tex i farger. Nei, forresten, vi utsetter det nok en gang.
Er westernserier noe bra idet hele tatt? Vi må nok vurdere westernserier med samme øyne som vi vurderer westernfilmer – 50-tallet var en tid da klisjéfilmene sto høyt i kurs, og kunstnerisk innhold var det stort sett mangel på før Sergio Leone revolusjonerte sjangeren på 60-tallet (og førte til atter nye klisjeer med ensomme, cerutt-tyggende ponchokledde hevnere). Ingen vil påstå at Sergio & Clint laget dårlige filmer. Dermed er det selve håndverket vi ender opp med å kritisere, og vurdere hvor mye kunstnerisk innhold det finnes i det vi skal se på.
Folk på nett «elsker å hate» Tex, men er andre westernserier dårlige/lette å ta avstand fra? Sjølsagt ikke. Westernserier er som alle sjangerserier; om det er superhelter, SF, historiske, humor, alternative, selvbiografiske eller surrealistiske; det finnes både gode og dårlige eksempler. For min del er det lettere å nevne de gode; de som jeg ikke har kvittet meg med fra overfylte hyller (det er en god målestokk, for plassmangel er det alltid) – i ingen spesiell rekkefølge;
• MacCoy
• Ken Parker
• Jonathan Cartland
• Pionér
• Rio Rides Again
• Buddy Longway
• Jerry Spring
• Red Kelly
• Blueberry
• Jonah Hex, både i gammel og ny tapning
• Avisstriper som jeg ble glad i via gamle, ærverdige SEMICs «Colt»: Matt Marriott, Casey Ruggles, Larrigan, Jeff Slade, Hopalong Cassidy etc.
Det er sikkert flere, men dette får holde. Av disse som er nevnt her er det to som jeg regner som tett til brystet; Jijés fantastiske Jerry Spring og Berardi/Milazzos like enorme Ken Parker. Blueberry er i en egen sone, som en av verdenshistoriens STORE serier.
Flesteparten av disse seriene har en ting felles; de er mesterlig tegnet av store kunstnere. Herregud: Giraud, Jijé, Doug Wildey, Palaciós, Jordi Bernet, Joe Kubert, Derib, Herrmann, Warren Tufts – hva er feil med denne lista? Ingenting. Om de hadde tegnet smøsmelting på Tysnes hadde dette vært stor kunst, uansett. Og nylig fikk jeg på Raptus stifte bekjentskap med en annen stor western-tegner; Thomas «Tarzan/Valiant/Zorro» Yeates, som presenterte sin nye bok basert på Louis L’Amours; «Law of the desert born», et sant mesterverk.
Det som også gjør disse seriene til store i mine øyne, er fortellingene, selve historien. Alle beskriver dramatiske omstendigheter, sjølsagt – westernfortellinger er selve symbolet på urdramaet; mennesket i kamp mot naturen og/eller harde fiender. I tillegg har disse seriene ofte både ironi og humor, elementer som gjør karakterene både personlige og interessante.
Hvordan kommer så gode, gamle Tex ut i denne sammenligningen? Ikke så greit, etter min mening. Og legg merke til «emm» – dette er en personlig vurdering. Jeg er fullt klar over at andre mener at TW er en fullgod westernserie som fortjener både oppmerksomhet og salg. Jeg, derimot, kan ikke fri meg fra å vurderer den opp mot disse gode titlene jeg allerede har nevnt, så får f.eks. Knut Robert Knutsen si hva han mener om at jeg sammenligner Blueberry og Tex. To forskjellige hester, absolutt, kanskje en fjording kontra en araber. Jeg vet ikke.
Det jeg vet, er at jeg aldri har funnet særlig store grunner for å kjøpe en Tex når jeg svinger innom bladhyllene på veg til kassa. Forsidene ser dønn like ut, helten virker helt A4 og kunne sannsynligvis hett «Bill Bryson» eller «Tom Horn» uten at det hadde spilt noen rolle. Tegningene er ikke stive, men merkelig flate, og viser et landskap som er merkverdig likt fra bok til bok. Ørken, mesas, skogholt, busker, fjellrekker, sletter; «Ville Vesten» – så klassisk at det ender opp som en klisjé. Figurene har de samme ansiktsuttrykkene; sammenbitte, heroiske og målbevisste helter; »goodies», og bistre/sleipe/onde «baddies». Bandittene er griske og brutale, heltene er rettskafne hevnere. Gj-e-e-e-sp.
Riktignok er klisjéer et sentralt element i serier som går og går (Fantomet, Supermann), men de blir ikke bedre av den grunn. Den faste kjøper får sin dose av overfladisk spenning, og vet med seg sjøl at alt ender bra til slutt. Det er små rom for personlighetsbeskrivelse, og avvik fra etablert og lisensiert norm er få og langt imellom. Derfor blir dette serier for en krets med faste lesere som forventer «mer av det samme».
Jeg har faktisk frivillig plukket opp noen Tex gjennom årene, men da bare de store tjukkasbøkene. Minnes med glede en som Joe Kubert illustrerte, likedan en fra José Ortiz og en fra Ivo Milazzo. Det finnes sikkert flere. I slike tilfeller hever kunsten serien langt over det hverdagslige og samtidig fortellingen opp på OK nivå. Jeg ville sannsynligvis ha skaffet meg en som var illustrert av Mastantuono også, men dermed ender vi altså opp med at illustratøren/kunstneren er det viktigste, ettersom karakteren er så flat.
Dermed vil aldri Tex kunne bli ansett som en viktig kunstnerisk serie, og ender opp som målskive for irriterte seriefans og –skapere som er opptatt av andre typer serier.
Endelig! Nå kommer dommen over angjeldende hefte, etter en alt for lang vandring i min personlige westernserieørken.
Førsteinntrykk: Not Good. Mer av det samme som før, men i farger. Tegningene er like flate, håndverksmessig dyktig utført, javel; hester og mennesker ser ut slik som de skal i naturalistiske serier, og naturen er slik vi forventer den; Ville Vesten som sagt.
Anslaget er en jakt på en kjeltring som kamuflerer seg som medisinmann hos en bortgjemt stamme. Han har en fortid som gjør at Tex, som Texas Ranger, må hente ham inn. Det viser seg underveis at Tex har enda en grunn for dette, en mer personlig en. På sin ferd får Tex og hans indianske hjelper (ikke Tonto, men Tiger Jack) selskap av en klumsete ungdom som er på (bokstavelig talt) ville veier ute i villmarka. De må ta seg av ham, og dette hindrer dem i jakten på den nådeløse Hvite Sjamanen. Medisinmannen har en høy stilling hos de hemmelighetsfulle indianerne, men det viser seg snart at det bor mer i denne karen enn bare et ønske om å hjelpe sine røde brødre.
Det ender opp med en klassisk katt-og-mus lek, der rollene mellom jeger og bytte ombyttes flere ganger. Dette er bokens beste del, og når det endelig spisser seg til blir det virkelig hett om ørene for våre to stifinnere.
Hvis det er noe som jeg har fått med meg fra å skumlese en del Tex Willer gjennom årene er at serien aldri sparer på nøktern brutalitet, og den skildrer vold og død på en rimelig ekte måte – lite henvises til fantasien når det gjelder å vise hvor ille den ville Vestene egentlig var. Så også her, og det står riktig ille til med Tex & Co. før dagen reddes i siste sekund. For fienden er både sterk og kløktig, ond og sleip, slik en god motstander skal være.
Konklusjon? For de som trenger et alternativ til de tre andre seriene er dette en grei fortelling. For nye lesere, som kanskje ikke er så tilvant det sort-hvite universet i standard-Tex, er fargene her sikkert et pluss. Og for de som ønsker å slappe av med en «god, spennende og klassisk Western» vil bli fornøyd. De som leter etter stor seriekust må lete andre steder (men de søker nok aldri i Tex Willer, uansett).
At denne boka var i farger ga meg ikke noe ekstra, til det var tegningene for skjematiske og kjedelige, på grensen til skisseaktige. Med de rette tegnerne/tusjerne på «standard» Tex Willer blir svart/hvitt en nytelse, og det forsvant sjølsagt her. Handlingen var også forutsigbar, selv om rå action mot slutten trakk mye opp. Det er også et spørsmål vedr. lengden av fortellingen; de ekstra 50 sidene tilførte ikke noe mer enn at hele jakten ble forlenget og strukket ut, dermed ble den også litt kjedelig til sine tider.
Det som endelig trekker mest ned er de hovedpersonenes kjedelige personligheter. Litt erting mellom indianeren og Tex er det nærmeste man kommer personlighetstegning, og referansene til tidligere hendelser (for å begrunne Tex sin nådeløse jakt på sjamanen) blir som små såkorn i en rekke fortellinger som strekker seg over 50 år og tusenvis av historier. Man kan si mye om klisjéene i superserier, men der vet man i hvert fall å krydre med personlig historikk og referanser til tidligere hendelser for å «sette» personene. Samtidig er det klart at dette er en nødvendighet når det gjelder denne figuren – hvis han skulle vært merket av arr og hendelser etter tusen eventyr ville han nok hatt så mye PTSD at han hadde blitt ubrukelig. Derfor forblir han like glatt som den gule skjorta, som på mirakuløst vis dukker opp nystrøket i neste historie.
Tex Willer fargebok #1: Den Hvite Sjamanen
164 sider
kr. 99,90
Egmont Kids Media
FOR GAMAL FOR REVOLUSJONEN <- Eldre | Nyere -> ER SPIDER-MAN JØDISK?
Bare et par små kommentarer:
Dette er den femte serien med Tex på norsk. Du glemte å nevne Maxi Tex (Pocket på ca 300 sider). Og de store Spesial Tex (A4 tjukkasbøkene) kommer med ikke med ujevne mellomrom, men kommer fast og trutt hver sommer siden 2006. De startet i år 2000 og kom 2-3 ganger i året fram til 2006.
— Øyvind B 20. October 2014, 22:22 #
Bare viser hvor lam jeg blir i huet av alle Tex-utgivelsene… sikkert bra for samlerene at det kommer så mye Tex Willer på norsk. Burde det ikke komme 5 i måneden? Eller 10?
— *arild* 20. October 2014, 22:35 #
“…det er et solid krisetegn for norsk bladbransje at man heller utgir enda mer av det som selger «sånn passe» enn å prøve noe annet som kunne ha tatt vare på eller utvidet seriemarkedet i tunge tider. Og la meg presisere; dette gjelder faktisk bare storforlaget Egmont (Kids Media) – som er de eneste som utgir tegneserier som massekultur i Norge. De spiste selv opp det livskraftige SEMIC med portefølje og ansatte, Schibsted spiste opp det nyvinnende og sterke Bladkompaniet med portefølje og ansatte for så å legge ned hele tegneseriedelen.”
Veldig gode poenger her. Jeg har tenkt akkurat det samme om Egmont (og Schibsted) i mange år. Semic var når alt skal veies opp et enormt mye bedre forlag enn Egmont, og datidens Hjemmet/Gutenbergshus hadde også godt av konkurransen utover på 80- og 90-tallet. Og selvsagt er Schibsted som natt og dag i forhold til hva Bladkompaniet en gang var. Schibsted utgir vel forsåvidt ennå Kollektivet-bladet, men i en større sammenheng om massemarkedet kan jeg se hva du mener om at det bare er Egmont som er igjen. Og Egmont har i stor grad ødelagt det norske massemarkedet for tegneserier. De fortsetter med å gjøre dette – og skyter seg selv i foten – ved å bare satse på det som selger “sånn passe”, for å bruke dine ord, det som i hvert fall kan selges til nostalgidesperate lesere fra gamle dager, snarere enn å verve nye generasjoner seriefans.
En digresjon, men et av de største “massemarkedtapene” i mine øyne, under Egmonts regime, er den ekstreme nedtoningen av og manglende satsingen på albumutgivelser. Jeg føler at albumet i tidligere tiår kunne representere en populær middelvei mellom mer pretensiøse og påkostede tegneseriebøker (det som snobbene i dag insisterer på å kalle grafiske romaner, heller enn tegneserier) og simplere blad-/hefteutgivelser. Men nå er albumformatet nærmest borte i Norge i sin klassiske forstand, og dette har i stor grad skjedd akkurat mens Egmont har holdt på. (Og nei, sommeralbum med Nemi teller ikke som album innenfor det jeg tenker på her).
Vi norske serielesere som er albumfans kan i det minste prise oss lykkelige over at markedet i Danmark ikke har lidd samme fabrikkskjebne. Noe lignende kunne jo faktisk skjedd med Carlsen Comics da Carlsen (hele forlaget) ble kjøpt opp av Egmont-konsernet i 2006, hvis da ikke EU-kommisjonen hadde avgjort at Egmont fikk altfor stort monopol på markedet dersom de beholdt alle tegneserielisensensene til Carlsen. Dermed startet de gamle Carlsen Comics-folkene det lille, idealistiske Cobolt, som tar seg av mesteparten av de større massemarkedlisensene innen danske tegneserier – Tintin, Sprint, Lucky Luke, Linda og Valentin osv. osv. (og i tillegg prøver seg på mange mindre kjente satsinger!) – mens resten fordeles på andre, små utgivere som Zoom. (Et par unntak finnes det, som f. eks. at Asterix utgis av samme korporasjon i Danmark som i Norge, der under navnet “Serieforlaget” hvis jeg husker rett. Men likevel.) Og det jeg vil frem til er også at albumutgivelsene jeg så langt har fra Cobolt er i ypperste, profesjonelle klasse, og attpåtil enormt mye mer gjennomførte og kjærlig presentere enn Egmonts albumutgivelser i dag. Kjærlighet er et nøkkelord her, for Cobolt styres faktisk (også i toppsjiktet) av folk som er genuint engasjerte i tegneserier.
Til og med Facebooksidene til Cobolt versus Egmont reflekterer dette. Spør man om noe relatert til en utgivelse hos Cobolt, får man som regel fyldige og interessante svar fra et menneske som er engasjert i serier og snakker til deg i personlig tonelag. Svarene jeg har fått på Egmonts Facebook-side er derimot upersonlige og formbrev-pregede, gjerne med en halv-cheesy “Ha en flott dag videre!” som standardavslutning på enhver melding, og kommer i noen tilfeller ukevis eller månedsvis etter at f. eks. spørsmålet om når neste Sprint-album utkommer ble stilt. Det er en vits i sammenligning.
(Og en siste ting… de nye navnene til Egmont? Egmont “Publishing”, Egmont “Kids Media” istedenfor Egmont Serieforlaget? Dét er virkelig en vits. Og det viser bare enda tydeligere hvor ekstremt ‘corporate’ og fabrikkpreget Egmont er som selskap.)
— Marius Hestness 21. October 2014, 01:00 #
Er det bare på Serienett at “anmeldere” kan åpenlyst innrømme manglende erfaring og kunnskap, og at man kun skumleser en serie, og likevel få publisert en konklusjon som egentlig bare sier “fordi jeg kjeder meg, burde vi ikke hatt så mange serier”? Misunnelse er en dårlig grunnmur å skrive anmeldelser på. De kunstneriske innsigelse til TW kommer jo helt i bakgrunnen og gjøres nermest inhabile.
— Glenn 21. October 2014, 01:06 #
Marius: Jeg vet at det er litt OK å kjefte på Egmont, jeg er vel litt innom der sjøl, men markerer at jeg er mest trist over oppkjøpa (som alle visste ville ødelegge norsk seriemiljø). Det finnes et kobbel dyktige og flotte mennesker i serieavdelingen der som gjør så godt de kan – men å kjempe mot “A Giant Corporation” er ikke enkelt, og da drukner den enkeltes innsats i massen.
Det var forøvrig interessant at Cobolt kom til som et resultat av at Danmark er med i EU. Oppkjøpet av Carlsen skjedde jo ikke så lenge etter at Jens P Agger la ned det meste av driften av ærverdige Bogfabrikken, så da var det nok dobbelt krise når Egmont begynte å snuse på et reelt seriemonopol.
Og jeg er 100% enig med deg; nedleggelsen av en skikkelig albumkultur er fullstendig ødeleggende for et voksent seriemarked. Når det viser seg at ungdommen slutter å lese serier (skjønner “ungdommen” forsåvidt godt, så lenge tegneserier for dem for det meste er plastposelekeblader) bør man kanskje tilby de “voksne” (de over 30?) noe som kan holde på dem som serielesere noen år til – ikke bare nyopptrykk og “klassikere” beregnet på samlere og “vi over 60”, men moderne albumserier som faktisk byr på det som albumseriene før hadde masse av: flott kunst, gode historier, interessant persongalleri og en følelse av at denne serien er verd å samle på, man vil lese neste utgave!
I så måte er det vel bare Krüger og Krogh som flyr som en ensom svale i en utdødd skog.
— *arild* 21. October 2014, 17:19 #
Hadde håpet vi nå hadde beveget oss bort fra svartmalingen, som det overhodet ikke er noen grunn til.
Egmont har gjort en meget god jobb de siste årene med å bygge opp, sakte men sikkert, et mer solid marked for spenningsserier. Facebook-sidene er en av flere måter de har lyktes på.
Alle forstår at man må tenke nøye og reise opp en solid grunnmur, for at noe ikke skal falle hurtig sammen.
Nå har Egmont lyktes med Tempo-bøkene (nummer 1 er ute i nytt opplag), et veldig bra og gjennomtenkt prosjekt som er liv laga.
Så har vi i tillegg Pioner (som ikke ble nevnt først i artikkelen), The Walking Dead, LANCE av Warren Tufts (Thule er ute med bok nummer 3), Agent X9, Agent X9 Jubileumsbøker (med noe upublisert materiale), Fantomet, Fantomet GULLALDEREN, Fantomet Jubileumsbøker (med topp uredigert materiale) og Prins Valiant.
Så mye mer kan man ikke satse på i dagens marked, og de utgivelsene som finnes holder MEGET høy kvalitet.
Men som sagt, Egmont bygger forsiktig og fornuftig hele veien, så andre typer Bonelli-serier vil etter det jeg forstår dukke opp.
Arild, synd at du har lest bare de dårlige og klisjepregede Tex-seriene, slik virker det ihvertfall.
Men når en eminent tegner som Giovanni Ticci får stryk undrer jeg meget på hva kriteriene er. F.eks Hugo Pratt er mye mer skissepreget enn hva Ticci kan sies å være. Tror ingen som har lest den nye boken tenker annet at dette er en virkelig stjernetegner, helt på høyde med Joe Kubert. Spør hvem som helst i Italia; Ticci er “The Maestro” og et stort forbilde.
Likevel, for meg er historiene viktigst og det finnes et stort antall lite klisjepregede Tex Willer-serier som går langt uten på de bøkene som er nevnt.
Det som derimot begynner å bli en klisje er at hver gang man skal vurdere markedet for actionserier så glemmes flere av de viktigste seriene: Pioner, LANCE, Prins Valiant, The Walking Dead.
Slike titler teller MYE i dagens marked og bør ikke bli oversett (når det tross alt ikke er så mange å overse). Det er langt fra noe totalt fravær av actionserier. Og Tex bør ikke få tommelen ned bare fordi han har holdt interessen for tegneserier oppe i over 40 år.
I stedet burde man, slik som er gjort i bokform i Finland, seriøst og grundig analysere fenomenet Tex Willer.
— Jostein Hansen 21. October 2014, 18:00 #
Vi må heller ikke glemme det lille men eminente forlaget Minuskel som i høst kommer med flere gode titler: “Min fars Dagbok”, “Peer Gynt”, “Stalag IIB”, Walking Dead 2 og 3. Danskene har flere slike små forlag som Minuskel, men kanskje flere vil dukke opp også her i framtiden?
— Øyvind B 21. October 2014, 19:07 #
Jostein: Jeg har da vitterlig nevnt Pionér i oversikten min over de flotte westernseriene jeg setter høyt? Men: bortsett fra de fantastiske historiske oversiktene i innledningen av hvert album nå har jeg en følelse av at serien mest er beregnet på samlere/komplettister.
Det samme gjelder Lance og Valiant fra Thule; forlaget har aldri lagt skjul på at de satser 100% på samlermarkedet – og kjøpere jeg har snakket med “ute i verden” er alle samlere.
Walking Dead BURDE ha fått en skikkelig lansering av Egmont, men forlaget kastet kortene i tredje runde, og nå overlater de markedet til et forlag (Minuskel) som når 5% av det markedet som Egmont nådde.
Walking Dead er kanskje det beste eksempelet på en serie som kunne fylt et stort behov og nådd et marked, men fikk aldri anledningen. Men igjen: jeg skjønner når man har bestemt seg for at et lite salg er for lite – man ønsker ikke å ofre mer penger på noe som ikke lønner seg i øyeblikket. Økonomien styrer til sist, det er helt klart.
— *arild* 21. October 2014, 23:32 #
Der er ganske mange gode teiknarar med fast plass i Tex Willer, Seijas og Font er blant mine favorittar for tida, men sjølv om hefta på manussida er gode så tråkkar dei opp gamle stier. Det er teikningane som frambringer toppane, i alle høve for min del.
Tex Willer er litt som Bonanza, oftast ufarleg Western, solid utført, og der bør vere rom for det òg på marknaden.
Dei mest “utfordrande” og nyskapande seriane vil alltid, av naturlege grunnar, vere meir risikable i marknaden, og lite tilgjengeleg for ein marknad så liten som vår. Trass i at vi leser meir enn folketalet skulle tilsi.
Når Arild snakkar om å samanlikne Blueberry og Tex, så er eg ikkje så mykje imot det. På byrjinga er der ikkje stor skilnad. Det er når Charlier og Giraud verkeleg byrjar å utfordre kvarandre og dytte seg innover i materialet at den blir noko spesielt.
Men eg veit ikkje om Blueberry stort sett er så “spesiell” i forhold til den revisjonistiske Western genren. Der er forfattarar som går enno lengre, mellom anna er David Milchs Deadwood TV-serie fleire hakk over på enkelte områder. Og til og med gamle 1970-tals revisjonistiske Westernfilmar gjekk ofte mykje lenger.
Blueberry strekker seg langt i forhold til ein del annan teikneserie-Western, det er rett. Ikkje så langt som Hermanns Jeremiah, eller Lansdale og Trumans Jonah Hex.
Men der er rom for alt.
— Knut Robert Knutsen 22. October 2014, 05:44 #
Hva er forskjell på “farlig” og “ufarlig” western?
Hva er feil med å satse på samlermarkedet? Hva er feil med å utgi The Walking Dead i samleutgaver slik Minuskel gjør? Hva er feil med å tråkke opp gamle stier? Er det ikke måten det gjøres på som teller?
Tex Willer har ikke bare en type historier, like lite som Fantomet, Batman, Spider-Man, Supermann og Donald har det. Skal seriene til Barks, Vicar, Rosa og Midthun sees på som skåret over samme lest?
Heller ikke Tex Willer er lik fra hefte til hefte, eller fra forfatter til forfatter. Hovedgrunnen til at Tex Willer har holdt stand i mange tiår er de svært gode og engasjerende manus. Det hjelper absolutt ingen ting med kunstneriske tegninger så lenge historiene ikke holder mål, da vil leserne falle hurtig fra.
Den gang Bonelli senior og junior skrev manus kunne hva som helst skje, noen ganger døde skurkene også for eget grep eller den såkalte “skjebnen” grep inn. Dagens forfattere har gått i ulike retninger:
Mauro Boselli skriver lange episke beretninger, noen ganger er plottene ganske intrikate med fine karakterbeskrivelser, og noen ganger er det veldig mye action og vold (noe jeg ikke har sansen for). Han har fulgt opp Bonellis fantasy-plott på en fremragende måte. Samtidig står han bak en rekke klassiske serier de siste tjue årene.
Tito Faraci er den svakeste av de faste forfatterne; manusene mangler ofte dybde, og det er for mye umotivert vold.
Gianfranco Manfredi derimot har dypere karakterbeskrivelser, og plott med overraskende vendinger. “Seks uniformer i støvet” er et mesterverk.
Pasquale Ruju er også meget lovende, som den tankevekkende “Skyldens lenker”.
Så neste gang noen vil teste ut TW så se litt videre i horisonten; noen Donald-serier er annerledes og bedre enn de andre. Det samme gjelder naturligivs for Tex Willer, Batman, Spider-Man, Supermann osv. Med andre ord: Tex Willer kan være både “farlig” og “ufarlig” western. Båssetting kan være misvisende og uheldig, her som ellers i livet er ikke alt slik det ser ut til å være.
Noe som er spesielt fascinerende med Tex er at han egentlig er en slags “antihelt”, en som tar loven i egne hender og noen ganger dømmer urettferdig. Men i dagens samfunn florerer det (dessverre) av brutale og hevngjerrige “vigilanter”, noe som har gjort at vi på en måte har vendt oss til denne utviklingen. De mer rettferdige og “gammedagse” heltene har blitt fortrengt. Men det paradoksale er at Fantomet og noen få andre seriehelter nå kan virke “annerledes” fordi de har holdt stand og går motstrøms. Så er tiden moden for at de virkelige heltene gjør comeback igjen… Kanskje vi trenger dem mer enn vi er klar over?
— Jostein Hansen 22. October 2014, 08:46 #
Forlaget Bonelli i Italia sitter på en usedvanlig interessant bunke forfattere og illustratører, og når disse brukes riktig blir det veldig gode tegneserier ut av det. Mitt ankepunkt mot Tex-utgivelsene i Norge er at de dessverre blir nokså like, forståelig nok, ettersom det lages så uhorvelig mange av dem.
Kjekt å få en debatt om westernserier her på Serienett, det er på tide med litt bang-bang!
Det kan virke som om min noe spissformulerte anmeldelse tente folket, og det var meningen, ja …
— *arild* 22. October 2014, 10:33 #
Av de westernseriene Arild listet opp er det mange virkelig perler.
BLUEBERRY finnes i bokform på norsk, totalt 17 bind. Bør det komme flere med Den unge Blueberry?
JERRY SPRING samles nå på dansk i praktutgaver, noe som kommer norske lesere til gode. Det virker som skandinaviske lesere nå er flinkere til å støtte de respektive lands utgivelser, enten det gjelder Tex Willer, Pioner, Lance eller Jerry Spring.
RIO AT BAY av den underkjente Doug Wildey er utgitt i Fantomet omkring 1992/93, en praktwestern.
RED KELLY og BUDDY LONGWAY har dukket opp
i Tempo-bøkene med “Europas beste tegneserier”.
KEN PARKER fortjener en relansering, hvis ikke “Magico Vento” har noen av de samme kvalitetene?
— Jostein Hansen 25. October 2014, 20:53 #
Problemet mitt med Tex Willer og westernserier generelt er at jeg stort sett vokste fra disse i ungdommen en gang og spesielt den litt “snille vesten” (men ikke så ufarlig at den ikke ble sensurert i Norge…) som blant andre Bonelli-seriene “Vill Vest” og “Præriebladet” presenterte. Det førte dessverre til jeg gikk glipp av serier som de klassiske “Jonah Hex” og et par andre gode serier i starten, men etter å ha lest serier som “Blueberry”, lest de senere Morgan Kane bøkene og sett spaghetti-western, ble dette for blodfattig kost.
Og i dag er TW for meg stort sett laget etter klassiske normer, ingen hadde hevet et øyenbryn om dagens TW-historier hadde stått på trykk på 80-tallet, og at de eldste historiene har fått sin egen serie sier også litt.
Vel er det dyktige folk som står bak, men det gir ikke meg nye impulser. Ikke for det, mange andre serier sliter med å fornye seg og finne på noe som ikke har vært gjort før, men med TW har jeg stort sett holdt meg til bokserien, da får jeg i alle fall en komplett historie…
Det som jeg skulle ønske meg,er å se noen av da andre Bonelli-seriene i stedet for stadig mer av TW, men bortsett fra Pioner har det kun blitt et par forsøk med disse i Norge.
Jeg nevnte Jonah Hex i sted, og nå har DC akkurat avsluttet en del års utgivelser skrevet av Justin Gray og Jimmy Palmiotti. De par siste årene har dessverre serien hatt litt for mye krysskobling med resten av DC-universet (tidshopping mm.), men heftene som kom før dette burde være rimelig aktuelt på det norske markedet. Og tross alt – det var kult å se Hex på mortorsykkel i stedet for hest…
— Frank Flæsland 27. October 2014, 02:39 #
Setter pris på betraktningene, og det er viktig med innspill fra ulike hold.
Men for å være sikker på at jeg ikke misforstår:
Hva er “blodfattig” western?
Er det western som mangler ustrakt voldelige innslag eller er det western som mangler kampscener, sting og nerve, eller noe annet?
Til slutt: Har du lest den aktuelle fargeboken med Tex Willer?
— Jostein Hansen 28. October 2014, 22:50 #
Lese Tex Willer? Må man det? Og i farger? Huff!!
— Ipcomics 29. October 2014, 20:55 #
Hvorfor huff?
— Hg 29. October 2014, 21:57 #
“blodfattig” eller “ufarleg” Western er Western som ikkje utfordrar dei tradisjonelle forskjønnande mytene om vesten, eller generelt sett ignorer problematiske sider ved vesten. Eit av dei vanlegaste teikna er at ein nyttar hovudpersonar med utprega moderne (seint 1900-tals) sosiale verdiar.
Ein del TV-Westerns, til dømes, har ei laus blanding av konservative verdiar (familie, gudstru etc.) og liberale haldningar (behandling av indianarar og svarte som likemenn, plassering av rasisme hovudsakeleg hos antagonistar).
Det handlar ikkje hovudsakeleg om bruken av vald.
Til dømes var dei tidlege episodane av TV-serien Bonanza full av råskap og til dels revisjonistisk i Sergio Leone stil (så mykje som ein kunne på TV) ved at den viste Cartwright-familien som i ei moralsk gråsone med sine handlingar, før den vart ganske så tannlaus og ufarleg.
Spesielt Amerikanarane sjølve har ein overveldande trang til å framstille “seg sjølv” som pionerheltar medan utryddinga av indianarar og slavehald vert lempa over på “dei andre”, ein slags oppkonstruert antagonist som “pionerheltane” står i kontrast til, i staden for at dei var ein del av det.
Det er absolutt ikkje eit krav om at all Western skal vere “farleg”, men for enkelte vil serier som viser både protagonistar og antagonistar med fleire gråvalørar vere meir realistiske og interessante.
Tex Willer kan kanskje til tider gå utanfor lova, men moralsk sett så er det ein veldig enkel serie. Det er ikkje noko gale med det.
— Knut Robert Knutsen 30. October 2014, 06:25 #
MaxiTex nummer 39 er ute i sjappene, i fargesterke sort-hvitt, med to klassikere tegnet av horror-mesteren Guglielmo Letteri.
Og det er mye av poenget her, fordi pocketboken skal finnes i to utgaver.
Den ene har Den gåtefulle pyramiden nevnt på forsiden og bakcover, mens den andre har to historier nevnt: Den gåtefulle pyramiden og Bakhold i Washington.
Hvis noen lesere eller samlere finner sistnevnte utgave er det til stor hjelp for å kartlegge hvor sjelden denne trykksaken er.
— Jostein Hansen 11. March 2015, 10:30 #