ANTATT PÅ TRE SIDER (27.06.15 )
Kristian Krohg-Sørensen begynte forsiktig, men nå satser han på en trebinds tegnet biografi om Gulosten. Serienett møtte ham i forbindelse med OCX.
Jeg går fortere enn vanlig. Jeg skulle møtt Kristian Krogh-Sørensen på Kolonihagen Grünerløkka for 2 minutter siden. Mens jeg går i mitt uvanlig raske tempo tenker jeg på gode historier som kan unnskylde det at jeg er sen. Jeg kommer ikke på noen og går enda fortere.
Vel fremme kommer jeg ut i bakgården akkurat i det en velkledd, skjeggete mann med et smil om munnen kommer trillende på sykkel. Vi hilser og går inn for å bestille. Kristian spanderer kaffe og kjøper et Müsli-smørbrød til seg selv.
Vi plasserer oss strategisk i bakgården, ved siden av en bergensk artist som planlegger Øya-konserten sin, Beach Boys-musikk fra kjøkkenet og Bob Dylan fra kjelleren.
Jeg legger frem iPhonen min med taleopptak og krysser fingrene for at kakofonien ikke vil ødelegge det jeg er sikker på kommer til å bli en hyggelig prat.
Kristian på OCX
Er du fornøyd med slippet?
Ja, det var utrolig hyggelig! Veldig kult at det kom så mange, jeg hadde jo ikke noen garanti for at det skulle gjøre det.
Det har jo blitt ganske bra promotert, da.
Ja, No Comprendo har gjort en veldig god promotering. Også har jeg vært veldig opptatt av å selge meg selv og. Det tror jeg kanskje man må, om man skal noe sted og det er jo helt utrolig hvor enkelt det har blitt med sosiale medier. Jeg har tenkt litt på hvordan man skulle gjort det før, for ti år siden. Da hadde man jo ikke den muligheten i det hele tatt. Men tegneserier passer jo kjempe-bra til den type promotering. Da kan man leigge ut et og et bilde for å holde folk litt i ånde, i motsetning til om man skriver litteratur. Så sånn sett er tegneserier perfekt for den type promotering, man kan hele tiden legge ut små drypp.
Praten blir avbrutt av at Kristians Müsli-smørbrød blir servert, og to kopper rykende fersk kaffe kommer på bordet. Den hyggelige servitøren sier, til min og Kristians store glede, at det er gratis påfyll inne.
Hvordan kom du inn på at det var tegneserie det skulle bli av historien om Gulosten?
Jeg har jo alltid vært veldig glad i å tegne og alltid vært veldig interessert i tegneserier, så jeg har veldig lenge tenkt at det hadde vært morsomt å jobbe med tegneserier på et vis. Mens jeg studerte pleide jeg å prøve å lage forskjellige striper som jeg tenkte å sende inn til Universitas. Men jeg vet ikke, jeg hadde liksom ingen å vise det til.
Ikke sant, du var helt alene på det.
Ja! Så da ble det til at jeg alltid har tegnet mye på fritiden mens jeg studerte og jobbet, men jeg brukte det aldri til noe. Men så begynte jeg å tenke mer og mer på at det kunne vært gøy å lage en tegneserie-roman, og tenkte at om man først skal gjøre det, så er det kanskje det som er best – Å lage en skikkelig greie med en dramaturgi og en ordentlig historie.
I 2010 kom jeg over en historie av David B. På engelsk heter den Black Paths. Den har akkurat en sånn form som jeg liker å lese bøker i. Det er en slags historisk tegneserieroman med handling fra rett etter 1.verdenskrig i Fiume, en liten by i Italia som ligger rett ved Adriaterhavet. Etter første verdenskrig ble den en del av den nye Jugoslaviske staten, men så var det noen italienere som nektet, og et opprør ble anført av en fyr som het Gabriele D´Annunzio, og etter hvert ble byen okkupert av ev en gjeng krigsveteraner og dadaister.
Jeg har jo lest mye om historien til byen etterpå, men jeg ante ikke noe om denne hendelsen før jeg leste denne historien her. Men han hadde da brukt hendelsen som bakteppe og lagd en historie som handlet litt om kjærlighet og hvordan disse folkene forholdt seg til livene sine i den byen. Det likte jeg utrolig godt. Jeg likte også tegnestilen. Han har en strek som er veldig overkommelig.
Jeg husker jeg snakket med Øystein Runde for mange år siden og sa til ham at jeg kunne tenke meg å lage tegneserie og da sa han at: ”du må ikke starte med det før du har lagd 3-4 sider og prøvd deg på litt mindre format, for det er jævlig mye jobb!” Men jeg fant liksom aldri noe som jeg syntes var OK å lage 3-4 sider av, men da jeg så denne historien (Black Paths) tenkte jeg at tegnestilen var så rasjonell, og om jeg terper litt og finner en tegnestil som er enkel men likevel gir deg muligheten til å sitte og nørde på sånne små detaljer som brosteiner og den slags, så kan det vær veldig morsomt å drive med. Så jeg begynte å skisse litt, og så kom jeg over denne historien om Gulosten ett år etterpå.
Hvordan kom du over historien om Gulosten?
Det var bestefaren min som bodde i Vadheim i Sogn og han er jo sånn som besteforeldre flest, glad i å fortelle historier. Også fortalte han en dag at da han kom tilbake fra studier i Bergen – han hadde studert der under krigen – fikk han høre historien om Gulosten som hadde skutt ned to tyske krigsfanger i Vadheim sommeren 1945. Det var jo en stor hendelse i en så liten bygd. Jeg syntes jo sånne ting er litt morsomt, at det var en fyr som ble kalt Gulosten. Alle kriminelle het jo sånne ting, og at det skulle være en sånn hardbarka kriminell som ble kalt Gulosten syntes jeg var gøy i seg selv. Så begynte jeg å lese litt om ham, fant litt på nettet, i all hovedsak Wikipedia i starten. Og det jeg fant var jo helt absurde greier. Dette var på sommeren, så jeg hadde ferie og da dro jeg mye på Deichman og snoket i arkivene og fant to bøker. En selvbiografi som heter ”Vi kommer oss” og en biografi som heter ”En mann med navn Gulosten”, som er skrevet av Bjørn Bjørnsen på 60-tallet, så jeg fordypet meg i dem. Rundt den tiden jobbet jeg også i NRK P2, så jeg hadde tilgang til arkivet og research-senteret på NRK. Der er det folk som er veldig flinke og man har tilgang til mikrofilmer og aviser som er bundet inn i svære permer og sånn. Så jeg satt mye med sånn mikrofilmapparat og fant en del kuriosa om gulosten. Til og med et gammelt radiointervju.
For du har bakgrunn som journalist?
Ja. Jeg er utdannet journalist, så jeg jobbet to år i NRK som tilkallingsvikar, og da får man jo fyken etter to år. Jeg ble ganske frustrert av det, men da passet det ganske bra å fortsette å jobbe med denne tegneserien, jeg begynte jo på den mens jeg jobbet der. Men der fant jeg liksom aldri tid til det. Så når jeg var ferdig der tenkte jeg at jeg prøver å overleve ett år som frilanser og samtidig få tid til å jobbe med boken.
Når tenkte du at: ”nå har jeg en historie, dette skal jeg lage tegneserie av!”?
Du kan vel si at det startet våren/sommeren 2011. Da satt jeg egentlig og skrev masteroppgaven min, og da har man jo en tendens til å gjøre andre ting. Så jeg begynte litt med å lese de bøkene og tegnet de første skissene. Så var det vel ett års pause, for da var jeg i London og studerte journalistikk, og kom tilbake og jobbet i NRK og fikk denne arkivtilgangen som var veldig avgjørende. Så i løpet av 2012, med jobbing på dagtid og tegning på kveldstid, fikk jeg tegnet de tre første sidene og fikk vist dem til Espen Holtestaul i No Comprendo.
Ja, hvordan var den prosessen? Hvordan kom du inn på at No Comprendo skulle gi denne ut?
Det var jo egentlig ganske heldig. Jeg hadde blitt kjent med Bendik Kaltenborn så hadde jeg jo vist han tegninger og ting jeg holdt på med og hadde begynt å ligge ting ut på Instagram og sånt, og så hadde han gått og vist det til Espen. Espen var interessert også sa Bendik at jeg skulle sende Espen en mail. Så gjorde jeg det og da var det liksom ”Go!” med en gang. Men da hadde jeg jo bare de tre sidene.
Følte du da at du hadde tatt litt vann over hodet med dette prosjektet?
Nei, snarere tvert i mot. Jeg tenkte at om No Comprendo har troen på det, da er det bare å gjøre det. Så det var en stor motivasjon. Jeg ville ikke turt å sitte med det alene og vie masse tid til det.
Ja, jobbe så mye med det og risikere at ingen ville ha det?
Ja, akkurat det! Sånne selvutgitte greier hadde jeg ikke turt. Da hadde jeg mistet troen etterhvert. Jeg har jo merket, nå mens jeg har jobbet, at det er ganske ensomt å sitte med en tegneserieroman. Det er ikke så lett å få folk til å gi deg noe respons heller. En ting er å legge ting ut på Facebook, som jeg fant ut etter hvert, men det er først nå de siste ukene at jeg får tilbakemeldinger på at folk liker den helhetlige historien. På Facebook er det veldig lett å skrive ”kul tegning” eller ”se der ja, dette kan bli bra”. Jeg har tenkt litt at det er sånn jenter som spiller i band kan ha det. ”Å! Du er jente og spiller i band? Kult!” men det er ikke nødvendigvis sånn at de liker musikken men liker idéen. Så det er nok det jeg har måttet mobilisere motivasjonen mest for, jeg er for dypt inne i dette prosjektet til å skjønne om det er bra eller ikke og det er ingen som kan gi meg noen ordentlig tilbakemelding før det er helt ferdig. Jeg har jo vist det til folk når jeg har vært halvveis i prosjektet, og da er det liksom ”åja, kan bli bra dette”. Men det er jo sånt man må leve med, også tror jeg med tegneserier at det er mange ting folk liker med det. Kanskje er det sånn at man syntes historien er så som så, men man liker tegnestilen, eller omvendt. Så man har liksom de valgene, da. Samtidig så er den ”kult at du gjør det”-faktoren en ting som hjelper en litt av gårde.
Man har heller ikke så mange konkurrenter. Jeg kjenner folk som er forfattere og musikere, og når man gir ut en plate eller en bok konkurrerer man med ufattelig mange. Man har mange musikere og forfattere, som er en bra ting, men det skal utrolig mye mer til for å bli lagt merke til. Mens med tegneserier er det så pass lite som kommer ut i Norge. Det har jo gått opp et par ekstra gir de siste årene og det skjer utrolig mye spennende, og det er det jo veldig morsomt å være en del av.
Du har jo brukt en del kilder i dette arbeidet. Hvor lang tid tok det før du fikk puslet sammen alle bitene til en historie og en tanke om hvordan det skulle se ut? Eller er det kanskje en pågående prosess?
Denne første boken var ganske enkel. Og det er en sånn tanke jeg har hatt, at om jeg skal gjøre dette så må jeg kunne gjennomføre det. Denne første boken er jo i grove trekk basert på selvbiografien, ”Vi kommer oss”, så mye er hentet derfra. Både handlingsforløpet og replikker. Så jeg har jo gått inn og dramatisert en del ting som blir beskrevet i den boken. Det kan selvsagt hende at det bare er løgn, noe som egentlig er morsomt i seg selv.
Neste bok kommer nok til å være mer krevende å lage manus til, jeg er jo i gang med det nå, og der må jeg nok støtte meg på flere ulike kilder, for i selvbiografien har Gulosten utelatt hele perioden fra 1921-1940 da han var kriminell.
Så det blir en ganske annerledes kildebruk i andreboken?
Ja, jeg tror nok det. Og det strekker seg over en ganske lang tidsperiode og handlingen er mye mer intens. Jeg tenker denne førsteboken har vært et svennestykke i det å kunne bygge en dramaturgi. Dette med at han kom ut fra Bastøy og skulle leve et ærlig liv men ble smugler. Om han ble presset inn i det eller om han valgte han det selv er jo spørsmål som leserne må gjøre seg opp noen tanker om selv. Men den dramaturgiske kurven er litt mindre åpenbar i neste bok. Og så er det selvsagt det med krigen, som er siste bok. Hele Norge renner jo over av krigslitteratur, og nå er det jo to bøker om Gulosten som kommer ut bare i løpet av dette året, og der er det jo krigen som er fokuset. Jeg skal jo gjøre den biten også, men jeg er veldig glad jeg startet med begynnelsen. Noe av poenget er jo ikke bare at han var ”smugleren som ble motstandsmann”, men at han er en fyr som kom fra en så ødelagt barndom og broket bakgrunn, og klarte å utnytte mulighetene i en så turbulent tid som han har levd i. Og det handler jo ikke bare om krigen, jeg syntes det handler mest om mellomkrigstiden.
Hovedpersonen, med portrettet av en god venn
Jeg ser jo at det er det spørsmålet du antageligvis har fått flest ganger. ”Hvorfor lage historie om akkurat Gulosten? Hvorfor ikke fokusere på andre krigshelter?”
Ja, ikke sant. Det er jo noen forlag og produksjonsselskaper som melker den kua for alt den er verdt. Jeg syntes jo krigshistorie er veldig spennende og jeg gleder meg jo til å lage den siste boken om krigen, men jeg tror at om man skal lage god krigslitteratur så må man kunne fortelle noe om hva krig gjør med folk. For Gulosten hadde jo krigen mye å si hans liv. Først var han en frilans-motstandsmann, så dro han til England og jobbet for Special Operations Executive (SOE). Og mens han holdt på med det ble kona hans arrestert og henrettet på Grini. Og så ble han overført til marinen som skytter på en MTB på Shetland. Og det er ganske hardcore greier, for da var han jo nesten 50 år gammel! Så jeg tenker det blir en ganske interessant ting å jobbe med, og ikke minst fordi nå kommer det frem så mye. Så når man ser hele livet i et perspektiv kan man velge selv om det er interessant å bedømme om han skal være helt eller ikke. Han var jo en mann som utførte en del handlinger fordi han var ekstremt modig og skruppelløs og hadde sikkert en del egenskaper som kom godt med for de allierte sin del. Samtidig var jo helt udisiplinert og ustyrlig, som var grunnen til at han fikk sparken fra SOE.
Når man leser Max Manus sin selvbiografi så nevner han jo Gulosten og latterliggjør han for han hadde bare ødelagt helt. Han ble sendt til Norge for å utføre et oppdrag og tråkket helt i salaten, var på fylla hele tiden og var bare en dårlig kar, egentlig. Og det er jo også noe som er ganske interessant med livet hans, at det er så utrolig mange som har ment så mye forskjellig om det. Gulosten har hatt muligheten til å fremstille sin versjon, mens mange andre har hatt lyst å fremstille ting på en annen måte. Jeg vet ikke om du har fulgt med i den debatten. Det var en kronikkutveksling i Aftenposten etter denne dokumentarfilmen ble sendt, der historikeren Yngvar Ustvedt kom på banen og mente at Gulosten var en brutal gangster, og syntes det var rart at kongen ville ha noe å gjøre med han i det hele tatt. Så det er mange versjoner, og når folk blir så vanskelige å kategorisere vil det dukke opp mange forskjellige versjoner om hvordan de har oppført seg og hva de har drevet med. Så i de to neste bøkene blir det enda viktigere å spille på hvem som har gjort hva, hvem har sagt hva, hva er sant, hva er ikke sant, spiller det egentlig noen rolle? Jeg vil ligge det opp slik at det blir leserens jobb å finne ut hva de vil tro på.
Med tegneseriemediet har man jo to sider, men har historien og det visuelle. Er det som serieskaper og tidligere journalist da enklere å forholde seg objektivt til arbeidet med noe som kan brukes som et historisk verk?
Jeg tenker kanskje det, hvis man gjør det riktig. Men man må jo beherske mediet og fortellerteknikker godt nok for å greie det. Men jeg tror at man kan fremstille en situasjon fra ulike synspunkt. Man kan bruke replikker og visuelle effekter for å få folk til å forstå at det ikke nødvendigvis er noen objektiv sannhet. Det tror jeg nok man kan gjøre, og det er også ting som jeg går og tenker veldig mye på, hvordan jeg skal løser forskjellige scener i de to neste bøkene. Det kommer til å bli veldig spennende, tror jeg.
Er det mange motstridende kilder du skal bruke i to neste bøkene?
Ja. I denne første boken har jeg jo i hovedsak brukt de to biografiene som kilder, og enkelte ganger er jo de motstridende også. Det er jo Gulosten sin stemme i begge to, men enkelte ganger, i de skikkelige røverhistoriene, kan de være veldig motstridende. Det er jo veldig gøy og da får jeg jo brukt min journalistiske utdannelse. Å plukke fra hverandre kildematerialet og være etterrettelig og ikke nødvendigvis finne frem til en sannhet, men vise at her er det en historisk diskrepans som er litt interessant. Noen mener dette og andre mener dette, og det er jo noe av det som er litt morsomt med disse historiene.
Nå har vi pratet i en halvtime og Kristian har ikke fått rørt smørbrødet sitt. Jeg lar han spise mens jeg går inn og fyller koppene våre med kaffe.
Vel tilbake smiler han lurt, han rakk akkurat å spise opp før jeg kom tilbake.
Oslo Comic Expo er rett rundt hjørnet og jeg ser du står på deltakerlisten for 24-timers utfordringen. Har du en plan?
Det blir en Gulosten-historie. Det blir skikkelig action!
Blir det ”deleted scenes” fra førsteboken?
Nei, det blir en forsmak på neste bok. Neste bok skal begynne med det store spritslaget på Killingen i 1923. Jeg ser for meg at det blir en ufattelig drøy actionscene. Gulosten var på Killingen sammen med Arthur Omre og ventet på en last med sprit. De brukte Killingen som omlastningssted for smuglerspriten. Så da var det noen karer som drev og rodde frem og tilbake til Killingen i en pram fra et skip som lå lengre ute i fjorden. Det de måtte passe på, var selvsagt politi og tollere, men også det som kaltes for lettere, som var kriminelle som samarbeidet med politiet. Og det er ganske interessant, for det var nok ikke helt vanntette skott mellom smuglere og lettere. Det var nok folk som opererte som begge deler. Letterne kunne tipse politiet mot at de fikk forsyne seg litt av den beslaglagte lasten. Det var en del politifolk som var ganske korrupte, så her begynner man å virkelig gå inn i gangster-materien.
I mars 1923 var det et slag mellom smuglere, lettere og to karer som viste seg å være politispanere. De ble jo banket sønder og sammen. Jeg har lest litt aviser fra den tiden, og dette var en kjempesak som holdt på i ukesvis. De fleste ble jo pågrepet, og det ble stor rettssak, og det er jo først da offentligheten finner ut hvor mye kriminalitet som står bak all spritsmuglingen. På dette tidspunktet har forbudet vært effektivt i fire år. Det sier nok litt om folks forhold til smuglersprit. Folk fra alle sosiale lag kjøpte nok smuglersprit, og smuglerne mente at de ikke var kriminelle men gjorde folk en tjeneste.
Spritsmuglingen hadde jo holdt på under overflaten i fire år, men det var jo først da det var snakk om skyting mot politiet og rettssaker at skriveriene startet. Det var nok mye moralisering og dobbeltmoralisering.
Jeg tenker at det vil være en ganske god start på neste bok, for det sitter veldig tonen på hele den tiden.
I forhold til tegnestil, har du noen inspirasjonskilder?
Det er nok David B. Det var han som ga meg forståelsen for at jeg kan ha en tegnestil som kan være effektiv nok, men samtidig detaljert nok, til at det kan være interessant å tegne en lengre historie. Mesteparten av æren går nok til han. Men jeg har alltid likt Christopher Nilsen og hans skravering og svart-hvitt tegninger, så man finner nok litt av ham i Gulosten også.
Når det kommer til det å skildre en by i en annen tid har nok også Jacques Tardi vært en stor inspirasjon. Noe av det gøyeste med å tegne Gulosten har vært å lage Oslo-skildringer fra en tid når byen var ganske annerledes. Man kjenner jo igjen mye av byen, selv om det er lenge siden. Men sånn som her (Kolonihagens bakgård), med brostein som det vokser ugress gjennom og vinduene og slikt – Mye av det er jo pusset opp nå, men man kan se for seg hvordan det var, og det var veldig gøy. Å tegne bakgårder og gater og prøve å få frem den litt skitne og ”grimey” følelsen.
Det blir et slags nytt historisk nivå i det?
Ja, jeg syntes jo det. Jeg er ikke flink nok til å tegne til å få frem ting som de gjør i for eksempel Krüger og Krogh, men de er gjerne ute etter noe litt annet enn meg. Jeg har vært mest ute etter å få frem en stemning av et forringet Oslo, snarere enn en korrekt fremstilling av slik det faktisk var. Så på det punktet må jeg si at Jacques Tardi har en fantastisk tegnestil.
Siden jeg tegner i svart-hvitt har jeg sittet og studert alle disse tegnerne og deres ulike skyggeleggings-teknikker og skraveringsteknikker som jeg syntes funker. Mye av det som er spennende med å tegne svart-hvitt er at man må basere seg mye mer på tekstur og skravering for å få dybde i bildet. Så det har jeg sittet og øvd mye på for å finne ut hva som funker og ikke.
Er det et bevisst valg at du tegner svart-hvitt, eller kunne du tenkt deg å ha det i farger?
Jeg har alltid tegnet i svart-hvitt, men jeg begynner å få øynene opp for farger nå. Det var veldig gøy å fargelegge omslaget. Da satt jeg og knotet en del i Photoshop, jeg er ikke så flink på det. Men det er et veldig potensial i fargebruk også. Jeg er ikke så glad i fantasy, men jeg liker veldig godt fargene i Hellboy. Det er en veldig sparsommelig fargelegging. Veldig få farger i hvert bilde, og man ser at fargespekteret endres etter stemningen i historien. Det er mesterlige greier. Black Paths av David B er fargelagt. Jeg tror ikke han bruker farger i noe annet han gjør, men den ser utrolig bra ut. Jeg syntes at digital fargelegging, tidvis, kan gå på bekostning av tegningene. Om man nesten ser at tegneren har tenkt: ”Dette skal jo fargelegges uansett.”. Det syntes jeg er stusselig.
Black Paths
I historier som denne fungerer det jo veldig godt med svart-hvitt, det sitter en helt annen stemning.
Ja. Siden det er fra en tid mange forbinder med svart-hvitt bilder, så kan man gjerne trekke litt veksel på det. Men jeg har jo lurt litt på om jeg kanskje skulle prøve slik som Tardi gjør. Innimellom ser jeg at han tegner og har noen nyanser med grått. Jeg tror han bare bruker en pensel med litt utvannet blekk, slik at han får noen grånyanser. Det får frem en sepia svart-hvitt følelse som gjerne er litt ekstra dyster. Men jeg vet ikke. Vi får se. Det går litt på hvor lang tid man ønsker å bruke på ting, og jeg syntes selv at jeg har brukt dritlang tid. På det mest effektive tror jeg at jeg tegnet 3 A3-sider på en uke, og da kunne jeg ikke gjøre noe annet. Så jeg tenkte litt på det, at jeg ikke kan sitte å holde på med førsteboken i evig tid. Men nå som førsteboken har gått bra tenker jeg at de svarte flatene i andre-boken kan gjøres digitalt.
Ja, for du må vel ligge det inn digitalt uansett?
Ja, det må skannes, men alt er gjort for hånd. Det eneste som er gjort digitalt er å kanskje fjerne et og annet rusk, om det flikker litt blekk utenfor et hjørne eller noe. Men alle tegningene er gjort for hånd. Det syntes jeg er viktig.
At det er et håndverk i det?
Ja. Om man skal oppnå den gammeldagse stemningen får man kanskje litt mer følelsen av det om man gjør det for hånd. Jeg tror også tegnestilen er litt inspirert av vitsetegninger fra gamle dager og slikt. Jeg tegner jo med splitpenn, så noen steder ser man at streken noen ganger er tynn og andre ganger får et litt kalligrafi-aktig utseende. Med mine mangelfulle kunnskaper kunne jeg ikke fått til det samme utseende på et Wacom-brett eller på et annet digitalt vis. Jeg har tenkt litt på å lære meg disse tingene, men jeg tror ikke jeg gidder. Jeg har så mye glede av å jobbe slik jeg gjør nå.
Nå er du jo i full gang med Gulosten og det gjenstår to bøker. Har du gjort deg opp noen tanker om hva som, eventuelt, blir ditt neste prosjekt eller er det denne tingen og så ferdig?
Ja, vi får se. Jeg får ikke brukt så mye av utdanningen min nå. Jeg har en master i Russland-studier. Om man har lyst å gjøre noe bra for verden så er det kanskje det man burde engasjere seg i. Men det går kanskje an å kombinere det på et vis, og jeg har jo tenkt litt på illustrerte reiseskildringer. Det trenger jo ikke være gammeldags, og er det fint utført så kan det være noe. En type journalistikk som jeg liker veldig godt er Joe Saccos, å bruke tegneserier i et reportasje-øyemed. Man får saken, men også innsikt i journalistens kvaler. Det er en veldig gripende måte å drive journalistikk på. Det tror jeg også kan være viktig i vår tid, man får servert så mange saker som utgir seg for å være objektive. Om man gjør journalistikk på den måten så er det ikke bare etterrettelig gjort, men man får også et innblikk i livet bak kulissene og journalistens eget fotfeste til virkeligheten og en mulighet til å se om vedkommende er reflektert i forhold til det han opplever, eller om han bare lager noe som er kjøpt og betalt eller skal tjene en annen funksjon. Så det er veldig mange muligheter på det feltet.
Jeg har også eksperimentert litt med infographics. Jeg lagde en om sovjetisk økonomi. Det er en litt mer grunnleggende greie, men det går mer på å beskrive et historisk fenomen eller en politisk situasjon med tegninger og illustrasjoner i løpet av kort tid og med få ord. Der tror jeg digitale verktøy kan spille en viktig rolle – At man kan spille mer på forholdet mellom tekst og illustrasjon. Angående historier er det mange det kunne vært kult å gjøre noe med. Jeg har vært en del på Svalbard og jeg kunne tenke meg å lage noen tegneserienoveller derfra. Det er så mange rare historier derfra. Alt fra fangstfolk som har vært der på 1500/1600-tallet til Kings Bay-ulykken og egentlig all menneskelig interaksjon som foregår i et sånt klima og i en topografi som egentlig er umulig å leve i. Det er et veldig spennende sted, og det er et veldig svart/hvitt-vennlig sted også. Så det har jeg tenkt litt på, å bo der en stund og skrive de historiene.
Men vi får se hva det blir til. Jeg tenker at nå som denne boken går bra, så kommer jeg til å fortsette. Jeg ville i utgangspunktet ikke at den skulle frontes som del en i en trilogi. Jeg vil at bøkene skal kunne leses frittstående, men også fordi at jeg ikke ville føle meg forpliktet til å gjøre noe. Nå som historien er så godt i gang har jeg veldig lyst å fortelle resten, men det er mye arbeid med det. For at jeg skal gidde å fortsette må jeg føle på at folk syntes det jeg gjør er bra, så slik det ser ut nå kommer jeg til å jobbe mer med det.
Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å se hva som skjer videre! Takk for intervju.
Selv takk.
Gulosten – Liv i helvete er ute nå, og ”Spritslaget” som ble laget på OCX kan kjøpes for 50 kroner av Kristian.
USIKKERHET OG MODNING <- Eldre | Nyere -> OLAS FRYKTELIGE FORTID
Denne boka er så utrolig god at det gir en anmelder frosne føtter når man skal gi seg i kast med et slikt triumftog av en tegneserie. Jeg får ta meg sammen og skrive, for det er nå det gjelder, og denne boka skal nå fram til alle som liker historiefortellinger og tegneserier.
— *arild* 27. June 2015, 22:02 #