GJENSYN MED ET IKON ( 5.10.15 )
Det var vel på overtid at Månestråle ble beæret med et eget album. Men gir den et riktig bilde av kiowaenes sterke kvinne?
Markedet for eurowestern-tegneserier er fortsatt levedyktig i Norge. Da snakker vi mye om nostalgiske gjenopptrykk, selv om Tex Willer fortsatt blir produsert og selger bra. Sølvpilen, derimot, blir ikke lenger produsert. Men Allers, som også ga ut serieheftene i gamle dager, fortsetter å gjenopptrykke klassisk Sølvpilen i julehefter.
Nå har imidlertid Egmont involvert seg, og de har mer erfaring med hvordan du skal selge gamle tegneserier til nostalgikere. Du kan ikke bare stappe de gamle seriene inn i et hefte, du må gjøre det litt lekkert.
Og mens vi snakker om å gjøre det lekkert…
Som kjent satte Frode Øverli (og Jokke) ord på det faktum at Månestråle var mange unge gutters første møte med en sexy serieheltinne. Og at hun gjorde et dypt inntrykk på dem i en tidsalder da pubertale triggere ikke fantes i samme overflod som de gjør i dag. Et tidlig eksempel på «fan service», om du vil. Men hun var også mange unge gutters møte med en ekte actionheltinne, og vel verdt en hyllest i form av sin egen tegneseriebok.
Så her er Månestråle i format og innbinding tilsvarende de nye Tempo-bøkene, og med undertittelen «Kiowaenes modigste squaw» (det var da beskjedent; de kunne vel kalt henne «Vestens modigste squaw» mens de var i gang). Boka holder fire utvalgte historier med Månestråle (riktignok er hun ikke er like viktig i alle), pluss forord av redaktør Iselin Røsjø Evensen og en kronikk av Tormod Løkling, som var redaktør for Sølvpilen-bladet i Bladkompaniets tid. Førstnevnte byr på interessante perspektiver, sistnevnte på interessant informasjon.
Hvor interessante seriene er i sammenlikning, avhenger av hvor lyserøde nostalgibriller leseren går med. Sølvpilen var egentlig en barneserie. Historiene var enkle, volden blodløs, og alle forhold hovedpersonene imellom var platoniske. Serien var uskyldig (stort sett…), og ofte ganske kjedelig. Den var nok mer spennende på 70-tallet, da underholdningstilbudene var færre og sensuren var litt strengere. Tegningene var heller ikke alltid på topp; det er lett å se at mange av historiene er tegnet i hastverk, med litt for generøse doser blekk, stive bevegelser og ofte ganske merkverdige ansiktsuttrykk.
Så det er litt mer interessant å fokusere på hvordan seriene i denne boka framstiller Månestråle. Var hun alltid den sterke kvinneskikkelsen hun blir husket som?
Bokas første historie, Squawenes Krig», er også den mest trivielle. En gruppe med nybyggere får slå leir utenfor kiowaenes landsby, men de arrogante nybyggerfruene kan ikke slutte å krangle med landsbysquawene, anført av Månestråle. Det ender mer en skikkelig catfight i søla. Ikke Månestråles stolteste øyeblikk, akkurat.
Det hender at de mannlige figurene i serien ønsker seg det samme som de mannlige leserne…
Andre historien, «Gulltransporten», er en god, gammeldags dilligenceran-historie, men med et subplott i form av figuren «Muntre Fred». Her har vi en Sølvpilen-historie som, med litt velvilje, kan leses metatekstuelt. Fred er en ung, nerdete, europeisk turist som er begeistret over å få sjansen til å besøke en ekte indianerleir, og som tydeligvis blir forelsket i Månestråle. Høres det ikke litt ut som et typisk eksempel på datidens Sølvpilen-leser? Dette er åpent for tolkning, selvsagt, men jeg tror at valget av denne historien kan ha vært veldig bevisst. Samme historie inneholder forresten et mord (blodløst, selvsagt, men likevel), som en påminner om at Sølvpilen ikke alltid var 100 % uskyldig.
…Som sagt. Men Månestråle finner seg ikke i hva som helst
Så, i «Sølvminenes Hemmelighet» får vi endelig se den Månestråle vi hadde ventet på og var blitt forespeilt, nemlig den slue, handlekraftige og kampdyktige heltinnen. En mer action-orientert historie der Månestråle dessuten tar hovedrollen. Bedre tegnet er den også.
Den siste historien, «Slangegården» har en gjesteopptreden av Månestråles orientalske kampsporttrener Endo. Han er litt viktig i den større sammenhengen, fordi han lærte Månestråle å slåss. Ellers er det hopi-indianerne historien dreier seg om. Iblant blir det litt mye skolefjernsyn, med utgreiinger om hopienes skikker, men dette er også en genuint dramatisk historie om hevn og ære, som attpåtil ender med tragedie (som sagt, Sølvpilen er ikke alltid så harmløs likevel). Og Månestråle er igjen den mest aktive og handlekraftige
En tilståelse: Jeg hadde ikke noe forhold til Sølvpilen da jeg vokste opp, så jeg kan ikke si sikkert hvor representativ denne boka er for Månestråles rolle i serien. Den gir ikke alltid et idealisert bilde av Månestråle, men det er egentlig bare en fordel. «Mary Sue»-faktoren reduseres. Også viktig å merke seg er det underforståtte budskapet som historiene vanligvis gir, om at lagarbeid redder dagen. Selv når Månestråle er på sitt tøffeste trenger hun hjelp fra venner. Og det ble vel regnet som et sunt budskap for barna.
Månestråle (bok, paperback)
Av Frank Sels og Studio Sels
120 sider
Kr. 159,90
Egmont
EN HYLLEST TIL ØVERLI <- Eldre | Nyere -> STREIFTOG GJENNOM HISTORIEN
Sølvpilen er jo ikke kjent for å være stor kunst, verken tegnemessig eller litterært. Sels var jo kjent som den europeiske serietegneren som presset ut flest seriesider per uke.
En svakhet med denne utgivelsen, synes jeg likevel er trykkekvaliteten. Jeg tror ikke Sels strek var like utydelig og utflytende som vi får inntrykk av her, og på husken mener jeg juleheftene har sett bedre ut i så måte. Har man ikke fått tak i originaler og måttet scanne dårlige andrehåndskilder?
— ronny 6. October 2015, 09:45 #
Tegningene er til dels direkte grumsete. Det kan skyldes dårlige kopier, og ikke (bare) klønete blekkhåndtering.
— Trond Sätre 6. October 2015, 11:11 #
Såvidt eg kan sjå frå tyske kjelder så er der ein del reprintprosjekt gåande på desse gamle eurowesternseriane og andre actionserier i samlebåndsklassen.
Trykkfilene til denne boka kan godt kome frå noko slikt.
Til dømes så ser ein at det her er fargelagt digitalt, som betyr at dei anten har brukt svart-kvitt filer eller “restaurert” teikneseriesider for så å fargeleggje på nytt.
Gjort skikkeleg (som ein vil forvente med toppliste-serier) så kan det verte veldig bra. Gjort dårleg så kan ein få ei blanding av for svake og for feite linjer som ein prøver å dekkje over med fancy farger.
Mellom anna: det kan vere at det kun er scanninga som er problemet her (eg har ikkje kjøpt heftet enno), men svartstreken der er ikkje metta. Som vanligvis er grunnen til at den svarte streken ser så grå ut.
— Knut Robert Knutsen 6. October 2015, 14:38 #