Hvis du er fan av «Avatar: Legenden om Aang», så gjett om Bonnier Norsk Forlag har serien for deg! Men kan den egentlig dra nevneverdig fordel av Netflix’ kommende nytolking?

Et lynkurs for de uinnvidde: «Avatar: Legenden om Aang» (ALOA) var en episk animert tv-serie som opprinnelig gikk på Nickelodeon i tre sesonger fra 2005 til 2008. Den foregår i en fantasiverden som er inspirert av østlig kultur, religion og mytologi, og som er delt i fire riker: Jordriket (Kina), Ildriket (Japan), Luftriket (Tibet) og Vannriket (en blanding av inuitter og nordlige indianere). I hver av disse rikene blir noen født med evnen til å manipulere sitt rikes respektive element, «temmere» (og ikke «bøyere», som er den bokstavtro oversettelsen brukt i disse bøkene). Bare én kan temme alle fire elementene og det er avataren, en lama som reinkarneres igjen og igjen, som kan huske alt fra sine tidligere liv, og som og har ansvaret for balansen i verden. Vår avatar, Aang, er den siste overlevende av lufttemmerne. På slutten av ALOA beseirer Aang seriens residerende Napoleon/Hitler-krigsherre, ildkonge Ozai.

I tegneseriene om ALOA, som er utgitt av Dark Horse i USA og Bonniers i Norge, fortsetter historien. De er i praksis sesong fire av serien.  Historiene er laget av Gene Luen Yang og Gurihiru, og godkjent av Nickelodeon og tv-seriens skapere, Bryan Konietzko og Michael Dante Dimartino.

Og bare så det er sagt, ingen ting av dette har noe med James Cameron å gjøre. Ok?

I bind 1, «Et umulig løfte», fortsetter vi der ALOA slapp. Ildrikets nye konge Zuko – Aangs allierte og Ozais sønn – lover å stanse okkupasjonen av Jordriket og sende undersåttene sine hjem til Ildriket. Helt til han besøker Jordriksbyen Yu Dao og oppdager hvor lenge ildfolket har bodd her. Den sender han ildhæren for å beskytte «sin» by. En ny storkrig truer, kort tid etter at Aang avsluttet den forrige.  

Tittelen har en dobbel betydning. Zuko presser Aang til å love at han må drepe ham dersom han blir like tyrannisk som faren, et dilemma som Aang får i hendene mye fortere enn han hadde ventet. Samtidig blir det et umulig løfte for Zuko å «repatriere» sitt folk fullstendig fordi også i en fantasiverden må lederne forholde seg til realpolitikk, viser det seg. Luen Yang skjønte tydelig hvor viktig det var å adressere dette med en gang, hvis tegneserien skulle bli en reell fortsettelse av ALOA; «Jeg visste ikke at ildfolket bygget så mange byer i Jordriket», er den første replikken i historien. 

I bind 2,” Jakten på moren” prøver Zuko å løse et mysterium fra tv-serien, nemlig hva som skjedde med moren hans. Til dette formålet inngår han det som i vennenes øyne er en avtale med djevelen når han slipper ut søsteren sin, Azula, fra asyl for at hun skal lede dem til moren. Ettersom disse tegneseriene er godkjent som kanon fortsettelse, finner Zuko faktisk moren, så mye kan jeg røpe. Men selvsagt er det enkelte vrier her. Noen av dem fungerer bedre enn andre.  

De to første bøkene, som kommer ut samtidig på norsk, supplerer hverandre på en utmerket måte. Første bind er en actionkomedie, en ytterst handlingsmettet leksjon i verdensbygging. Samtlige av hovedpersonene fra tv-serien har en oppgave, og historien er helt relevant og nødvendig for det større bildet. Bind to i kontrast er en mindre og mer intim, men fortsatt handlingsmettet historie med mer kvasi-orientalsk fantasy. Karakterer og miljø er umiddelbart gjenkjennelige i begge bøker, men opptrer i en utvidet og modnet form. Gurihirus tynne linjer, avmålte bevegelser og positurer, og harmoniske farger setter den rette stemningen. Flashback-scener er gjort i nyanser av rødt, en effekt som særlig kommer til nytte og passer ideelt i «Jakten på moren». 

Den norske teksten er av «redaksjonen». En så generell kreditering av oversettelse er sjelden, og teksten gir da også inntrykk av å være oversatt nærmest av en komite. Det aller meste fungerer helt fint, men som sagt het det egentlig «temmer», ikke «bøyer» i den norske oversettelsen av ALOA. Og litt av komikken går ut av navnet på Jordkongens fredsplan når den blir oversatt fra «Harmony Restoration Movement» til «Fredsbevegelsen».

Slike detaljer, til side, Dark Horse/Bonniers Avatar-tegneserier er alt i alt en ypperlig fortsettelse av ALOA-serien. Både visuelt og tekstlig vitner den om god forståelse av hvilke elementer som gjorde animasjonsserien til en moderne klassiker.

Men rent bortsett fra det så gjenstår to «hvorfor»-spørsmål: «Hvorfor denne?» og «Hvorfor nå?». Dark Horse Comics har laget Avatar-tegneserier i over ti år. «Et umulig løfte» kom opprinnelig ut i 2012, da den var høyaktuell fordi ALOAs oppfølger, Legenden om Korra, nettopp hadde debutert på Nickelodeon.

Svaret på begge «Hvorfor?» er muligens «Netflix». Planene om å lage en live-action tv-serie av ALOA er i rute, og forlaget håper kanskje på en synergieffekt. Og alle som kan sin moderne Hollywood-historikk håper vel at denne nye tv-serien skal bli mer vellykket enn M. Night Shyamalans film «The Last Airbender» fra 2010.

Men dersom det er svaret, synes jeg nesten det er på sin plass å komme med den innvendingen at en «live action» nytolkning nødvendigvis må avvike noe fra originalen, og denne tegneserien er avhengig av kjettingsterke bånd til originalen. I motsetning til Netflix’ kommende serie er dens misjon å supplere originalserien, ikke å skape et alternativ til den.

Dette er faktisk ikke en tegneserie for alle som kunne tenkes å like en versjon av ALOA, men spesifikt for de som likte original-animasjonsserien, og som gjerne ser at historien fortsetter.

For norske Bonniers skyld håper jeg at det er en tilstrekkelig kjøpergruppe. Når forlaget først skulle satse på tegneserier (og dette er deres første), kunne de valgt mye verre enn dette.

Avatar – Den siste luftbøyeren
1: Et umulig løfte
2: Jakten på moren
Skrevet av Gene Luen Yang, tegnet og fargelagt av Gurihiru
Oversatt av den norske redaksjonen
220 sider hver
kr. 129 (1)/279 (2)
Bonniers Norsk Forlag