Intelligent satire eller lettbent slapstick?

Tegneserieromanen «Blasfemi» av Trond J. Stavås, er et spenstig forsøk på en satirisk skildring av aktuelle tendenser i samfunnet vårt, iblandet mye absurditet og tegneserieslapstick. Grunntemaet er kampen for ytringsfriheten, men dessverre blir det vanskelig å ta konflikten på alvor.

Hovedplottet er at teaterstykket «Guds Blå Bjeller» blir satt opp på Nationaltheateret, til noen krenkede gruppers store forferdelse. Det resulterer i at stykket blir tatt ned. Samtidig kommer journalisten Ida i kontakt med den ikke-likevel-avdøde poeten Arnulf Øverland, 130 år gammel. Sammen skal de sørge for at teaterstykket blir satt opp igjen, og få Øverland på scenen og direktesendt TV for å fremføre sitt nye foredrag. Handlingen speiler delvis den mye omtalte saken rundt teaterstykket «Ways of seeing,» og det som fulgte i kjølvannet av den.

Tittelen på boka er «Blasfemi,» som henviser til den berømte rettssaken mot Arnulf Øverland i 1933. Han er den siste som har vært tiltalt for blasfemi i Norge. I dag finnes det ikke lenger noen blasfemilov, kirken har ikke like mye definisjonsmakt som før, og blasfemi er ikke en veldig relevant problemstilling for dagens samfunn. Jeg skjønner at ordene «blasfemi» og «Arnulf Øverland» går sammen hånd i hånd, men da burde blasfemien fra trettitallet konverteres til noe tilsvarende for i dag. Det blir nevnt at teaterstykket harselerer med «religiøse grupper, kongefamilien, metoo, abortloven, klimakrisen, koronakrisen, Orderud-drapene og andre kontroversielle temaer,» Her er det mye å ta i, men det blir ikke spesifikt nok, og da er det vanskelig å skjønne hva som står på spill.

Videre har historien en «badguy,», nemlig TV-predikanten Tom Tranvold. Karakteren er ikke spesielt intelligent, han kan ikke stave, og handler ikke på egen hånd. Tidlig blir det klart at han kun er en håndlanger for en mørk og mystisk skikkelse, som er den egentlige skurken. Det blir vanskelig å ta Tranvold som trussel mot ytringsfriheten på alvor. Han har allerede falt i offentlig unåde når historien begynner, og hans forsøk på å gjenopprette æren er dødsdømt fra starten. Hva hvis det sto litt mer på spill? Hvis han var litt smartere, litt mektigere, og hadde litt mere å tape? Når staten begynner å sensurere, av egen eller lobbyisters vilje, er det at ytringsfriheten virkelig er truet, men Tranvold er ikke en spesielt sterk stemme.

Noe som faktisk skjer i boka er at kulturministeren tar ned stykket. Det er virkelig et alvorlig overtramp og det ligger i kjernen av en truet ytringsfrihet, men får knapt en side i boka. Det store problemet er ikke at noen grupper er krenket, henholdsvis «kristne,», «muslimer,» og «klimafornektere,» i denne historien, men at politikerne gir etter for slikt press, enten det kommer utenfra eller innenfra, og det burde bli mere adressert.

Omtrent midt i boka er det en scene som involverer vår helt, journalisten Ida, og influenseren «Stina Plastelina». Ruten er veldig symbolsk, da Ida nærmest kidnapper og bokstavelig talt knebler influenseren, og sier «Sorry, Stina Plastelina! Dette er for ytringsfrihetens beste!» Jeg er usikker på om tegneserieskaperen har ment ironien i å kneble én person som benytter seg av sin ytringsfrihet, til fordel for noen andre. Denne usikkerheten tror jeg har noe med den brutale behandlingen han utsetter influenseren for på neste side, en behandling som inneholder gaffateip, silikonlepper, et ritsj og au.

Flere virkelige personer er parodiert eller omtalt i tegneserieromanen, blant annet et eksentrisk kunstnerpar, en viss TV-predikant, dramatiker Jon Fosse, og selvfølgelig Arnulf Øverland. Av og til virker det som om tegneserieskaperen skyter i alle retninger, og det gir en litt uggen følelse som er litt vrien å sette fingeren på. Det er noe med at tegneserieskaperen har satt seg fore å lage en fortelling som handler om noen idealister som kjemper for ytringsfriheten, men underveis angriper han også deler av den, og harselerer med «influensere» eller «klimafornektere» som i grunn bare har gjort seg skyldig i å bruke ytringsfriheten sin, og da lurer jeg på hva som blir igjen av poenget med hele denne «Kampen for ytringsfriheten» når det bare er kampen for utvalgte deler av den.

Trond J. Stavås’ fyller boka med detaljerte tegninger, med en overflod av skyggelegging og streker for dynamikk og dybde. Faktisk går øynene litt i metning noen ganger. En generøs mengde med slåsskamp og ekspressive lydord gjør at fortellingen blir veldig slapstick. I kombinasjon med den enkle løsningen som en dum antagonist er, så risikerer tegneserieromanen for lite, og det hadde vært spennende å se om mere sto på spill, med en litt mere nyansert og spesifikk problemstilling.



Blasfemi
Av Trond J. Stavås
104 sider
249 kr.
Gyldendal


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.