Nå må’n vel væra slutt, Eldar?

Albumaterialet ble oppbrukt i Vol. 1 av De fantastiske tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers, men praktvraket hadde fortsatt mange ubrukte deler.

Vol. 2 inneholder assortert materiale, korthistorier og striper, fra Humor og Kanari, Pyton og Norsk MAD, men fokuserer særlig på historier som ble skrevet av salige Rolf Håndstad. Rhesus Minus-identiteten hans i Pyton har gjort det lett å assosiere Håndstad med rølp og vulgariteter, men som denne boka demonstrerer, var han en allsidig manusforfatter. Han ga mye personlighet både til gutta i bandet og til skurkene Tollef Talbot og Bæla, ikke minst i en julehistorie som holder seg veldig godt ennå. Hans ville humor kunne anvendes på mange ulike måter, fra en forutsigbar forvekslingskomedie som «Hushjeeelp!» (komplett med brutal, arkaisk ekteskapshumor) til den brilliante «Musikk for alle penga».

I sistnevnte, min mangeårige personlige favoritt, får Eldar laget fem sett med animatroniske Vazelina-dukker i et forsøk på å nå over flere spillejobber. Alt eskalerer selvsagt i en rasende fart, og planen faller fra hverandre fordi dukkene er akkurat avanserte nok til å slå feil på de mest katastrofale og hysteriske vis.

«Slankekuren» fortonet seg alltid for meg som den svakeste av Håndstads manus, fordi den låner skamløst fra amerikanske stripeserier som var populære på den tida – Eldar snakker med magen sin, akkurat som Sjanten og Hårek, og er et like stort matvrak, og klimakset i historien er sakset rett fra en Pusur-søndagsside. Men som bokas intervju med Dag Kolstad og Tommy Sydsæter avslører, handlet denne historien egentlig om Håndstads alkoholproblemer. Og det gir betydelig mer dybde og spiss til en i utgangspunktet sjablongpreget historie.

I det hele tatt handler boka, akkurat som Vol. 1, mye om kontekst. Den bugner av (stort sett usignert) artikkelmateriale; nevnte intervju er på sju sider, og forklarer inngående hvordan Vazelina gikk fra å være en albumserie til å bli fast innslag i Humor og Kanari og Pyton, og hvorfor det tok slutt. Intervjuet forteller det meste du trenger å vite om Rolf Håndstad, og en egen artikkel forteller resten av mannens turbulente livshistorie.

Kanskje litt overraskende har boka også et intervju med Rune Endal, bassist i bandet fra 1981 til 1991. Hva kan bandets «straight man», som sluttet da Vazelina begynte å konsentrere seg mest om sceneshow, ha å tilføye? I alle fall en vesentlig faktor; Han var fanklubbens nærmeste medarbeider. Dessuten var han også en viktig konsulent på tegneseriene. Fanklubben ble nedlagt like etter at han sluttet, så ikke si at bassisten ikke er viktig.

Ellers blir det mye populærkulturelle artikler. Et par av de mer groteske filmparodiene (inkludert klassikeren «Ondskapens Høggeri») er geleidet av artikler om filmene som inspirerte dem, og selvsagt måtte en av disse bøkene ha med en artikkel om rockeartister i tegneserier generelt.

Deler av materialet er nok (akkurat som i første boka) tatt med mest for kuriositetens verdi, eller for å fylle sidene. Bjørn Ouslands amalgame parodiserie «Vazelinix Bautaopphøggers» fra Pyton 4/89 en koker heller tynn styrkedrikk på en spiker av en ide, men for en som ikke leste mye Pyton i oppveksten var det gøy å ta en kikk. Det samme kan sies Tommy Sydsæters skisser og et galleri med nå sjeldsynte Vazelina-kort.

Men enda er det mer å ta av. Uten å ha gjort så grundig research, husker jeg minst tre eller fire historier fra Humor og Kanari som ikke er inkludert verken i Vol 1 eller 2. Tommy Sydsæters illustrasjoner til Dag Endals Vazelina-biografi (deriblant en sjelden tegning av bandets første vokalist, Bjørn Berg) har vi også til gode å se bak stive permer. Med Vazelina Bilopphøggers’ store avskjedskonsert utsatt på ubestemt tid, burde sjansene være gode for at Tegneseriene med Vazelina komplett i tre bind vil bli tilgjengelig til konserten.