Den store Vazelina-tegneserieboka er kanskje ikke komplett, men den har alt man kan forvente av en slik utgivelse, og vel så det.
Da det i høst ble kunngjort at Vazelina Bilopphøggers skulle legge opp, med en serie avskjedskonserter i tide til bandets førtiårsjubileum (som er i år), var visse individer i tegneseriebransjen raskt ute med å smi høggerøksa mens jernet var varmt. Nemlig Muffinsmedias Sture Krey Skjæret, hans makker Dag Kolstad, og med ham, Tommy Sydsæter.
Slik Knutsen og Ludvigsen liksom bor i en tunnel, finnes det også en egen «mytologi» rundt Vazelina Bilopphøggers – At de alle sammen bor på «brøttet» og er bilopphoggere til daglig, med «Høgger’n» (Arnulf Paulsen) som sjef. Særlig to fenomener skapte denne mytologien – Sist adventserien «Vazelina Hjulkalender» i 2000, men mange år før det, tegneseriene til Dick Kolby (Dag Kolstad) og Tommy Sydsæter. Vazelinas raskt voksende popularitet tidlig på 80-tallet, kombinert med bandets villighet til å markedsføre seg som et produkt og et bredere showfenomen, gjorde dem til det ideelle temaet for en ny, norsk tegneserie.
Bransjen hadde et større norsk forlag – Semic – som hadde vist økt interesse for å satse på det norske, og to svært unge og svært talentfulle tegnere – Arild Midthun og Tommy Sydsæter – som kunne lage noe imponerende og profesjonelt utseende. Valget falt på Sydsæter. I KOnK og Norsk MAD hadde han allerede demonstrert en fingerspitzgefühl for karikering og burlesk humor som gjorde ham ideell for jobben. Kolstad og Sydsæter ga medlemmen av bandet egne tegneseriepersonligheter løst basert på originalene, og utvidet Vazelinas univers med en antagonist i form av bildelselgeren og Mikro-Midas/Joe Dalton-krysningen Tollef Talbot.
Vazelina ble Sydsæters merkevareserie i noen hektiske år, fra 1984 og ut 80-tallet. Først i to album fra Semic, deretter som fast innslag i Pyton og Humor og Kanari på Gevion forlag (senere Bladkompaniet). I sistnevnte var Vazelina i realiteten hovedserien. Da det bladet ikke var bærekraftig lenger, satset forleggeren på eget blad med en av de mer populær biseriene – «Tommy & Tigern». Og resten er (en annen) historie.
Dette fenomenet, som Kolstad og Sydsæter skapte i nært samarbeid med bandet, er forsøkt oppsummert i «De Fantastiske Tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers», den første storsatsingen til forlaget Toppspinn. Utvalget av tegneserier består i første rekke av de to albumhistoriene «Eventyret om Eksospott» (selve albumet var titulert Fem Fyrer med Ved, for å koordinere med markedsføringen av den nye plata) og «Den Forsvunne Høggilack». Disse er begge essensielle, og er fullkomne eksempler på en anarkistisk og tøylesløs crazyhumor som utnytter hver rute til fulle, produkter som kanskje bare kunne blitt unnfanget i entusiasmen over Norsk MADs suksess på tidlig 80-tall. De utfyller også hverandre. Mens «Eksospott» er preget av spontan entusiasme, virker «Den Forsvunne Høggilack» mer metodisk og raffinert, både i manus og tegninger. Det blir litt som å sammenlikne «Professor Drøvels Hemmelighet» med «Spektralsteinene».
Begge historiene – så vel som de andre seriene – har dessuten fått renset farger og strek, så alt se bedre ut. Seriene er også språkrenset, noe som vel kan være greit når det gjelder visse detaljer, men er definitivt en uting i de tilfellene der totendialekten er normert til bokmål, Ikke bare tar dette vekk noe av friskheten og autentisiteten, men det er også gjort inkonsekvent, ved at f.eks. «Eksospott» er normert, men ikke «Høggliack».
Resten av tegneseriene er filmparodier hentet fra Pyton, pluss korthistorien «Den Hodeløse Mopedist» fra barneantologien Arken. Jeg savner noe av materialet fra Humor og Kanari, ikke minst min desiderte favoritt av alle Vazelina-korthistoriene, «Musikk for alle penga», men utgiveren Toppspinn ønsker visstnok å lage et volum to for å samle resten, dersom første bindet selger godt nok. Og den karakteristiske Vazelina-tegneseriehumoren som ble utviklet over to album, kombinert med den like gjenkjennelige Pyton-humoren og filmparodien som sjanger, resulterte i noen av Tommy Sydsæters mest kreative innfall som serieskaper. Skjønt man merker også at Kolstad kan ha gitt ham manushjelp på mer av en armlengdes avstand med filmparodiene, da disse er løsere strukturert.
Om boka ikke kunne romme absolutt alle tegneseriene, er den en så komplett pakke som mulig. Mengden med «ekstramateriale» er så omfattende at ville blitt litt kjedsommelig å liste opp alt, men av hovedpunktene kan nevnes et intervju med Tommy Sydsæter og Dag Kolstad, gjennomgang av Vazelina i andre tegneserier, bibliografi over tegneserieutgivelser, samt selve bandets diskografi og historie i korte trekk. Og så er det blitt plass til én ny tegneserie. For selvsagt måtte Kjetil Foseid, som har vært bandets vokalist i over ti år, men likevel kom inn for sent til å være en del av deres tegneserieunivers, få sin egen lille historie før det hele tar slutt.
Kan nye generasjoner komme til å oppdage en svært original humorserie, og en ekte norsk tegneserieklassiker, gjennom denne boka? Lønnlige håp spirer når man ser en såpass vellykket samling, men nostalgi hos barn av 80-tallet er nok den viktigste grunnen til at «De Fantastiske Tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers» eksisterer. Det er uansett en viktig liten del av norsk tegneseriehistorie som nå er blitt gjort mer tilgjengelig.
De fantastiske tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers (Vol. 1)
Av Tommy Sydsæter og Dag E. Kolstad
Forord av Eldar Vågan (hvem ellers?)
164 sider
349 kr. (veil.)
Toppspinn AS
«Er’n slutt nå, Eldar?»