«Issunboshi – Kampen mot monstrene» er kanskje den beste Disney-animasjonsfilmen som aldri ble filmet.
Amerikaneren Ryan Lang står bak denne nytolkningen av den japanske versjonen av folkeeventyret om Tommeliten. Den begynner som de fleste versjonene, med at et barnløst ektepar får en sønn på bare én tomme (eller tre cm, ifølge oversettelsen av navnet hans, «en sun-gutten»). Derifra tar historien, etter det jeg kan forstå, noen nye vendinger sterkt inspirert av samuraifilmer og japansk mytologi. Universet er begrenset, men striden er kosmisk: En mektig oni (rise/demon) prøver å sette sammen delene til Ame No Nuhuko, det hellige spydet som skapte jorda. Han vil bruke det til å utslette menneskeheten og bli herre over verden. Ifølge den gamle krigeren Noburo er det opp til Issunboshi (med litt hjelp fra våpendragerne sine) å stanse onien og hæren hans av overnaturlige vesen.
Dette er Langs første bok, men han har en omfangsrik CV, som «art department»-ansatt på flere av Disneys og Marvel Studios’ mest kjente filmer fra de siste ti årene. Ikke rart at den norske utgiveren tenkte de kunne selge inn denne boka på merittene hans, selv om de for sikkerhets skyld la på den lett tabloide undertittelen «Kampen mot monstrene» (på engelsk er undertittelen ganske enkelt «A graphic novel»).
«Issunboshi» bærer da også preg av å være laget av en animatør, ikke av en forfatter. Selve historien er litt overflatisk, noe som kanskje kan forklares med et ønske om å imitere fortellestilen i de eventyrene og sagnene som serien tar inspirasjon fra. Fortellingen føles allikevel rik fordi Lang, som en kunne vente, er en mester på det grafiske. Hensikten var åpenbart å gjøre boka mest mulig filmatisk. Hver eneste side, hver rute, er full av liv og intensitet, rik på dybder og skygger.
Men ikke på farger. I tillegg til innholdet er til og med permen er i svart-hvitt, i seg selv en dristig presentasjon. Ikke at alle kommer til å ha et problem med den monokrone presentasjonen; mangafansen (som vil tiltrekkes av tema) er vant til det, og filmbøffer vil nikke anerkjennende til hvordan serien på denne måten ytterligere tydeliggjør inspirasjonen fra Akira Kurosawa. Lang ser ut til å ha vært nøye med å sette sammen scener der eventuelle farger ville vært underordnet, selv om jeg savnet dem i enkelte av naturscenene.
Selv med farger hadde nok «Issunboshi» vært mest for de innvidde, men etter hvert er det så mange innvidde i den japanofile subkulturen. Ryan Lang virker også veldig bevisst på dette, spesielt i hvordan han bruker det spektakulært utseende bestiariumet som sjefs-onien kommanderer, og som de beste scenene stort sett dreier seg rundt. En viss balanse må det være i det forventede kunnskapsnivået. Lang forutsetter tydeligvis at leserne vet hva kappa og tengu er, og hvordan disse skapningene fungerer mytologisk, men han forklarer for sikkerhets skyld hva bakeneko og gashadokuro er. Skjønt, han kunne kanskje ha forklart at gashadokuro er ment å være gigantiske for alle, siden det et poeng andre steder i boka at monstre som er gigantiske for vesle Issunboshi, ofte er i menneskestørrelse for vanlige folk..
Selv om historien er så japansk at du kan formelig lukte den grønne teen, vil jeg ikke kalle denne tegneserieromanen for en manga. «Issunboshi» føles og ser minst like Disney ut som en kunne vente fra noen med Ryan Langs bakgrunn. Litt mer blodig, kanskje, men volden er ikke særlig grafisk, og i alle fall ikke realistisk. Selv om stil og fortelling er ganske ulik, er det kanskje mest nærliggende å sammenlikne den med «Kariba», en annen praktbok med en episk, filmatisk fortalt tegneserie (og som tilfeldigvis ble utgitt på samme forlag i Norge).
For hva «Issunboshi» framfor alt ser ut som, er det aldri filmete drømmeprosjektet til en animasjonsveteran. Et prosjekt som fortjente å bli delt med publikum.
Issunboshi
Av Ryan Lang
Oversatt av Tuva Sverdrup-Thygeson
192 sider
299 kr. (veil.)
Fontini Forlag
